Nok er nok. Fredsforhandlinger nå!

Av Kolbjørn Schanche Toril Konst, Torgeir Engstad – styret for Antikrigs-Initiativet i Tromsø. Innlegget ble først publisert i Folkebladet 24. mai.

Norge er ingen fredsnasjon, tvert om er det vanskelig å finne et land i Europa hvor fredsbevegelsen står svakere. På Stortinget finns ingen parti som har erklært krig mot krigen. Krigstilhengerne spenner over det politiske spekteret fra Frp til Rødt.

Å sende våpen til Ukraina har en eneste effekt: Forlenge stedfortrederkrigen og den pågående nedslaktingen. Til nå er flere 100.000 ukrainske og russiske soldater drept og langt flere er varig skadet. Innbyggertallet i Ukraina er i dag under 20 millioner mot 34.5 millioner før krigen startet.

20. mai falt Bakhmut, etter nær åtte måneders kamp om byen. Å holde på Bakhmut kostet Ukraina over 60.000 soldater, bare siste døgnet døde sannsynligvis 1.600 ukrainere (Ref: oberst Douglas Macgregor).

Styret i AKI Tromsø: Kolbjørn Schanche Toril Konst, Torgeir Engstad

Krigen mellom Ukraina og Russland hadde ikke startet om Russland ikke hadde invadert. Det skjedde også i strid med folkeretten. Krigen må imidlertid sees i lys av en lang rekke hendelser som alle pekte mot krig. Dersom USA ikke hadde insistert på å utvide NATO til Russlands grenser hadde det ikke vært noen krig. 9. februar 1990 ga John Baker et løfte til Gorbatsjov om at NATO ikke skulle utvide sine grenser østover med en tomme. Tilsvarende løfter ble framsatt fra europeisk hold i årene som fulgte.

Advarslene om ikke å utvide NATO til Russlands grenser ble gjentatt om og om igjen de påfølgende årene. Som eksempler kan nevnes at nåværende CIA-sjef William Burns og tidligere regjeringsrepresentanter (William Perry, Robert Gates) og diplomater (George Kennan, Henry Kissinger) advarte mot utvidelse, men advarslene ble ignorert.

Continue reading “Nok er nok. Fredsforhandlinger nå!”

Krig er det største ondet

Av Bjarne Lavik, styremedlem i Antikrigs-Initiativet

Og det er også slik at de fleste, kanskje alle kriger, kunne vært unngått. Et stort eksempel er 2. verdenskrig. Hadde det vi kaller «Vesten» allerede før 1940, villet gå sammen med Sovjetunionen for å stoppe Hitler, hadde krigen ikke kommet. Men «Vesten», som i dag utgjør omlag 15 % av verdens befolkning, ville ikke det. Det var Sovjetunionen som var fienden. Så etterhvert ble Nazi-Tyskland en trussel også mot de etablerte imperiene. Men da var det for sent.

Drapene og myrderiene, som kunne vært unngått, herjet i 5 år. Sovjetunionen mistet 27-28 millioner og sørget for at Nazi-Tyskland ble knust.

Og hvor er vi nå?

Lærte verden noe som helst? FN ble opprettet med sine prinsipper for løsning av konflikter mellom land. Tok fredsbevegelsen over? Vi vet svaret: Det gjorde den ikke i det hele tatt. Krigsbevegelsen marsjerte framover og sørget for den ene krigen etter den andre. Bare USA er direkte og indirekte ansvarlig for minst 10 millioner liv siden 1945. Begynn med Koreakrigen og tell opp krig for krig, år etter år. Hvor lenge skal dette vare? Når skal de andre åpenbare løsningene komme på plass? Når skal krigshisserne bli skjøvet tilbake?


Nå rår skamløsheten og menneskeforakten
Nylig var G7-landene samlet, denne lille klikken som fortsatt vil styre verden. Hvor hadde de møtet sitt? I Hiroshima! Der 150 tusen ble drept 6. august 1945 da USA slapp sin atombombe over byen. Ren ekstrem terror. Japan hadde allerede tapt krigen. Og hva stemmer de for på møtet i denne byen av alle byer? Jo, mere våpen og fortsatt krig i Ukraina.

Forhandlinger, en fredsløsning, er fremmedord. «Våpen er vegen til fred» sier krigsforbryteren fra Libya-krigen, Jens Stoltenberg. Og et nesten enstemmig politisk miljø i landet vårt, sier det samme og støtter krig, mere krig. 98 % av media sier det samme. Hvor er «det frie ordets» representanter, journalistene og redaktørene? De som sier noe annet enn det som kommer fra NATO og USA er ikke flere enn kan telles på en hånd.

Ingen snakker om de 300 tusen som er drept, lemlestet for livet fysisk og mentalt. Bare siste døgnet i kampene om Bakhmut ble opp mot 2 tusen drept. Er dette greit? Skal det bare fortsette?

Er det så ille at de som har makt og innflytelse i Norge egentlig tenker slik USAs utenriksminister Madeleine Albright sa om de 500 tusen barn som døde i Irak på grunn av sanksjonene og mangel på medisin: «Det var verdt det»!

For Irak-krigen var nok et eksempel på løgn og terror. USAs bombing av byen Fallujah i 2004 var ren terror, karakterisert som folkemord, der bl.a. hvitt fosfor ble brukt. Det brenner mennesker til døde.

Men nå blir drapsmennene hedret

For noen måneder siden ble et nytt amerikansk krigsskip døpt USS Fallujah. Slikt er tradisjon der borte etter slag der heltene deres har vunnet og skal hedres. Skammeligheten ser ikke ut til å ha noen grenser.

Fred i Ukraina? Det er en telefon!

Og den går fra Biden til Putin, med «kopi»” til Zelensky, der USAs president sier: «Vi skjønner at Russland ønsker sikkerhet ved sine grenser. Det ønsker vi i USA også ved våre grenser. La oss forhandle og få til en avtale».

Dette er alt som skal til. Et håpløst ønske? Nesten latterlig? Ikke hvis lederne i USAs vasallstater i Europa, blant dem Norge, hadde rettet ryggen og sagt at dette vil vi.

Referanser:
David Swanson “Leaving World War ll Behind”
Chris Hedges “The greatest evil is war”
Falluja: Iraq Occupation Focus, Newsletter No.13, November 12, 2004

Nei til etablering av NATO-militærbase i det økologisk sårbare fjellområdet Sinjajevina!

Av David Watson, medlem i Antikrigs-Initiativet

I slutten av april i år besøkte jeg aktivistene som arbeider mot etablering av en NATO-militærbase i det sårbare fjellområdet Sinjajevina i Nord-Montenegro. Jeg var så heldig å kunne få delta i et arrangement for ungdomsaktivister fra 15 forskjellige land i landsbyen Šavnik, der representanter for kampanjene mot NATO-basen og andre miljøskadelig prosjekter i Sinjajevina presenterte sine aktiviteter. Også representanter fra de berørte områdene holdt workshops om lokale jordbrukstradisjoner og håndverk.

Her er to intervju som jeg laget med President for Save Sinjajevina Initiative, Milan Sekulovic, og en aktivist for miljøorganisasjon Spasimo Komarnicu:


Antikrigs-Initiativet er tilsluttet den internasjonale bevegelsen World Beyond War, som har støttet Sinjajevina aksjonistenes kamp mot militærbasen i flere år (mer om deres kampanjer her).

Antikrigs-Initiativet har jobbet for å stoppe etablering av flere (grunnlovsstridige) US militærbaser i Norge, og har derfor felles interesser i dette som foregår i Montenegro.

Continue reading “Nei til etablering av NATO-militærbase i det økologisk sårbare fjellområdet Sinjajevina!”

Vi markerer frigjøringsdagen

8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene. 5 år med okkupasjon og krig var over. De som opplevde denne dagen vil aldri glemme gleden og frihetsfølelsen som ga gjenlyd over hele landet.

Det er viktig å markere 8. mai som en frihetens dag. Antikrigs-Initiativet sender sine varme tanker til alle dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods.

Samtidig reagerer vi på at regjeringen i 2011 bestemte seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen og seieren fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette er etter vår oppfatning helt galt.

Forsvaret kan gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også Antikrigs-Initiativet kan støtte. Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen i Afghanistan, Irak og Libya reagerer vi sterkt på. Disse har deltatt i krigshandlinger mot nasjoner som aldri har angrepet oss.

Antikrigs-initiativet feirer derfor Frigjøringsdagen i sin opprinnelig form – som en dag der vi hedrer de som kjempet for Norges frihet fra tysk okkupasjon.

Store menneskemengder feiret frigjøringen 8. mai 1945. Dette bildet er tatt utenfor Adresseavisen i Nordre gate i Trondheim.
Foto: Trondheim byarkiv/Flickr.com



Stoltenberg og fredsprisen

Av Joannis Frogoudakis, medlem i Antikrigs-Initiativet

Ved første øyekast virker Stoltenbergs nominasjon til Nobels fredspris litt merkelig, ettersom Stoltenberg er generalsekretær i NATO. Eller, ved nærmere ettertanke, kanskje det ikke er så rart likevel.

Det er mange måter å tolke og oppfatte ordet «fred» på, som her, for enkelhets skyld, deler inn i to hovedkategorier:

Den første kategorien kan vi ganske enkelt kalle «Fred» og i denne kategorien mener vi fraværet av både krig med våpen og krig med økonomiske eller politiske midler.

Vi kan kalle den andre kategorien “fred med suffiks”. Her menes en form for fred med røtter langt tilbake i tid. Viktige eksempler som kan illustrere «fred med suffiks» er Pax Romana og Pax Britannica, to historiske fredsperioder i henholdsvis Romerriket og Det britiske imperiet.

Suffikset i disse periodene angir navnet på den kontrollerende stormakten og viser til stormaktens militære og økonomiske stilling.

Med dette i bakhodet kan det slås fast at nesten all fred inngått i historisk tid kulminerer i at den gitte økonomiske og militære stormakten gir seg selv makt til å definere hvordan fredsbegrepet skal tolkes, forstås og implementeres.

I løpet av det tjuende århundre skjedde det store endringer angående det globale suffikset fred. Levetiden til stormaktene gikk ned fra flere hundre år til noen titalls år. Ikke bare dette, for i dag er det flere store aktører, men også mindre regionale aktører som lettere kan gjøre sin stemme hørt på flere tidligere umulige måter, for eksempel ved å anskaffe atomvåpen.  Det tredje riket kan sees på som et eksempel på det første og Nord-Korea som et eksempel på det andre.

Det tjuende århundre lærte oss blant annet at sammenbruddet av store imperier har en pris. Denne kostnaden på 1900-tallet var titalls millioner døde og materiell ødeleggelse av bibelske proporsjoner.

Etter at menneskeheten gikk inn i atomalderen, og med så mange store og små atomvåpenholdere og uforutsigbare “fredsstiftere”, er det svært få som tør å tenke på hva dette ville bety for menneskeheten hvis vi ikke endrer vårt syn og forståelse på den andre, dvs. vår dødelige fiende.

Kanskje er det lett å anta at betydningen av fredsbegrepet oppfattes som noe universelt for de fleste. Men faktum er at det som er fred tolkes og oppfattes ulikt i ulike deler av verden. Man kan derfor trygt si at «fred med suffiks» nesten alltid har hatt positive resultater, for en relativt stor eller liten del av befolkningen i landet som råder over fredsvilkårene. 

Continue reading “Stoltenberg og fredsprisen”

Krigen seirer på alle fronter 

Vi lever med en sikkerhets­politikk som kan bli vår død.

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter – seneste bok «Medaljens bakside», og medlem i Antikrigs-Initiativet.

Artikkelen sto først på trykk i Klassekampen 25. april.

«Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred, når ukrainerne har bedt om det.» Med søndagens vedtak fra landsmøtet i Rødt, er også Norge uten partier som tar FN-paktas forbud mot militær maktbruk på fullt alvor.

Vedtaket avspeiler det som beskrives av Jesus Alcalá i Klassekampen 22. april («EUs idé om fred dreier seg nå om våpenmakt»), at de militære løsningene nå rår grunnen overalt. Militær produksjon og opprustning ekspanderer, våpenindustrien florerer, sosialbudsjettene kuttes. I Ukraina-krigen har Russland avfyrt mellom åtte og 21 millioner artillerigranater på et år, Ukraina mellom 1,7 og tre millioner. Fremmøte og omsetning på våpenmessene slår alle rekorder.

Alcalá formidler en sann og sørgelig erkjennelse, «Det har blitt slik at det nesten utelukkende er fra militæret og ulike forskere innen ‘krigsvitenskap’ vi søker svar på spørsmålene våre». Men ser Alcalá (og Klassekampen og Rødt) omfanget av problemet? Er han ikke også selv langt på vei offer for militærmaktens systematiske undertrykking av alternative ideer?

Krigsvitenskapen byr jo, om vi skal være ærlige, ikke på løsninger, bare på provisoriske tiltak i stadig nye kriger, et hasardspill med vår skjebne som aldri kan gi sikkerhet, aldri befri oss fra en stadig mer forsluken militærsektor. Disse kreftene, som drives frem av enorme profittmuligheter, tillates å kjøpe USAs folkevalgte (Kongressen). De saboterer FN og alle tilløp til et globalt samarbeid om fred og nedrustning.

Continue reading “Krigen seirer på alle fronter “

1. mai og Ukrainakrigen

Av Frode Bygdnes, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget er allerede publisert i Harstad Tidende.

Det var en tankevekkende opplevelse å høre på den internasjonale appellen fra ukrainske Iryna Bengs på LO sitt 1. mai-arrangement. Den ga et godt bilde av det å være flyktning og hvor grusom krig er. Den fortalte oss at Ukraina blør og folket lider. Appellen motiverte oss som hørte på til å ta imot de som flykter fra krigen, se dem og støtte dem i et fremmed land.

Det mest sympatiske med appellen var at den var fri for krigshissing og hat mot nabofolket i øst. Det sto i sterk kontrast til hovedtalerne som konkurrerte om å demonisere Russland og bruke Ukraina i NATO sin strategi.

Ved å sende stadig flere og kraftigere våpen til Ukraina bidrar Norge til å eskalere og forlenge krigen. Prisen er hundretusenvis av drepte. Arbeiderbevegelsen bør være sin rolle bevisst og ta et aktivt fredsinitiativ. Våpenhvile og fredsforhandlinger er nødvendig for å stoppe lidelsene.

FN har sine svakheter, men det er ingen grunn til ikke å arbeide etter FN sine målsettinger. Alle land skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare. Vi trenger å blåse liv i en fredsbevegelse i Norge.

(Iryna Bengs sin appell kan leses her)


1. mai i Bergen

1. mai alliansen inviterer til felles markering av dagen på Vågsallmenningen kl. 12.30.


Det blir appeller og prosesjonstog til Tårnplass under parolen:

”FOR FRED, VELFERD OG FOLKESTYRE. MOT IMPERIALISME, RASISME, KRIG OG TERRORISME.”

Tilsluttede organisasjoner: Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF), Latin Amerika gruppen, Kvinneaktivistene, Bergen NEI til EU, ALAMAL, Palestinakomiteen, Skip to Gaza, Kvinnefronten, Antikrigs-Initiativet.

Etter markeringen slutter vi oss til arrangementet til LO i Bergen og Omland.

Bak idyllen 

Fra åpningen av utstillingen Fjerde Akt; Krig
– Ivar Tveito Jørdre

Bak idyllen – Ivar Tveito Jørdre

Bak idyllen 

Bak dei tildekte løgnene 
innanfor alle dørene 
lever den arrogante makt 
Dei militæres tunge ord 
sleng dei i folkets ansikt 
– 

I all opprustninga 
bortanfor all fornuft 
dreg dei våpna fram 
utan omsyn til
menneskeverdet ikring 
– 

Bak idyllen og falsk fred 
ligg råtne tankar
om mørke fiendar 
Folket må reise fanen 
mot denne råskap 
– 

Trugsmålet om krig 
og kjernevåpen handla 
med profitt i grådige hender 
er fiendar av sjølve livet 
Stopp det med fredens kraft 
Stopp det med folkeleg makt 
– 

Ivar Tveito Jørdre 

Hva har atomubåter i Tromsø å gjøre med krigen i Ukraina?

Søndag 16. april kl. 19-21: Visningsrommet på USF Verftet

Forelesning om kjernefysisk sikkerhet og hva atomubåter i Tromsø har å gjøre med krigen i Ukraina.


Vi har invitert Dieter Røhrich professor i kjernefysikk ved UiB (foto: UIB)


Han har jobbet ved Goethe-universitetet i Frankfurt, ved Brookhaven National Laboratory i USA og ved CERN. Hans forskningsinteresser er grunnforskning i kjernefysikk og medisinsk fysikk og ikke minst er Dieter Røhrich opptatt av det faktum at hovedårsaken til at Bulletin of the Atomic Scientists satte dommedagsklokken til 100 sekunder til midnatt i 2020 var en tilbaketrekning fra flere nedrustningsavtaler.

Dette har skapt en ny farlig nukleær virkelighet. I nord ser vi tegn på denne nye virkeligheten: atomubåter i Tromsø og amerikanske baser i Norge. I hvilken grad er den katastrofale krigen i Ukraina en konsekvens av politiske beslutninger og tekniske utviklinger når det gjelder missiler og atomstridshoder? Hva må gjøres for å unngå slike eller enda verre katastrofer i fremtiden? 

Regi: Antikrigs-Initiativet