Av Per M. Mathisen og Espen Bentsen Øyulvstad, medlemmer av Antikrigs-Initiativet i Kristiansand. Kronikken sto på trykk i Fædrelandsvennen 13. desember 2022.

Å snakke om fred i Ukraina i dag er krevende, man blir fort stemplet som Putin-tilhenger. Mange mener at våpenstøtte til Ukraina er nødvendig, og at krigen mot Russland kan vinnes. Men de russiske lederne har gitt uttrykk for at dette er en eksistensiell krig for dem – og at atombomber vil være en «siste utvei».

Begrepet «Ingen er sikre før alle er sikre» ble lansert i 1982 av Palme-kommisjonen da den la fram sin rapport «Vår felles framtid» for FNs generalforsamling. Kommisjonen, ledet av Olof Palme, mente (selvsagt !) at alle parter i konflikter må bli hørt, og at FN må være en sentral fredsmegler. Et annet budskap var at opprustning ikke skaper sikkerhet og fred, men potensiell destruksjon på et høyere nivå.

Rapporten ble dessverre ikke fulgt opp. NATO opererer i stadig større grad på egenhånd, uten FN-mandat. Og verdens samlede militærutgifter øker jevnt og trutt. De passerte for første gang 2000 milliarder dollar i 2021, i følge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.

Den vestlige fortellingen om krigen i Ukraina er at Russland gikk uprovosert til angrep på Ukraina. Et ekspansjonistisk Russland med en paranoid leder på toppen, som det frihetselskende Vesten må stoppe. Å forsøke å finne en fredelig løsning med Russland er ønsketenkning.

Men Palme-kommisjonen budskap var: «Ingen er sikre før alle er sikre», eller sagt på en annen måte: «Jeg er ikke sikker før min motpart er sikker». Vi blir nødt til å undersøke hva som skal til for at Russland skal føle seg sikker. Landet har opplevd flere invasjoner fra Vest, fra Napoleon til Hitler. USA tillot ikke Sovjetunionen å etablere rakettsystemer på Cuba i 1962. Dette var en «rød linje» for USA, en grunn for krig. Må vi ikke da akseptere at også Russland har behov for en nøytral sone langs sine grenser ?

Den amerikanske tenketanken Rand Corporation har hatt stor innflytelse på USAs utenrikspolitikk. I 2019 publiserte de rapporten «Overextending and unbalancing Russia». Her diskuteres alle tenkelige måter USA kan skade Russland på – ved «angstskapende» tiltak i nærområdene (utplassering av rakettsystemer etc.), ved å redusere Russlands inntekter av olje og gass, ved diverse boikotter og sanksjoner osv.. Å gi dødelig støtte til Ukraina ble vurdert som high benefit.

Uttalelser fra Biden og utenriksminister Blinken etter utbruddet av krigen har bekreftet at amerikansk politikk nettopp er å svekke Russland, økonomisk og militært, så hardt «at de ikke vil være i stand til nye kriger».

Etter Sovjetunionens fall i 1991 har de fleste tidligere Warszawapakt-landene blitt medlemmer av NATO. Flere sentrale amerikanske politikere, som George Kennan, Robert McNamara og Robert Gates advarte sterkt mot denne politikken. Kennan skrev «… expanding NATO would be the most fateful error of American policy in the entire post-cold-war era.” Men det skjedde. Og i takt med NATO-utvidelsen østover har det bli holdt utallige NATO-øvelser nær Russlands grense.

I 2002 sa USA opp ABM-avtalen (om begrensning av anti-ballistiske rakettsystemer) med Russland. I 2016 utplasserte USA et slikt rakettsystem i Romania, og et annet er under etablering i Polen. Disse systemene kan avfyre offensive atomvåpen. I 2019 sa USA opp INF-avtalen (om atomførende mellomdistanse-raketter). Det er nå ingen avtaler som hindrer USA i å sette opp rakettsystemer med atomførende raketter nær Russlands grense.

I 2008 vedtok NATO at det vil tillate både Ukraina og Georgia å bli NATO-medlemmer («Bucarest-memorandumet»).  Samme år meldte den daværende amerikanske ambassadøren i Moskva, William Burns, at for Russland var Ukraina den rødeste av alle røde linjer. Men vedtaket fra 2008 ble opprettholdt på NATO-toppmøtet i Brussel juni 2021.

Etter maktskiftet i Ukraina i 2014 (som må betegnes som et voldelig, USA-støttet kupp) flyktet den sittende presidenten og et vestvennlig regime overtok. Det brøt umiddelbart ut kamper i den østlige Donbas-regionen mellom regjeringsstyrker og russisk-vennlige separatister. Minsk-avtalene (I og II) inngått høsten-vinteren 2014-2015 var et forsøk på en fredsløsning som de opprørske områdene i Donbas (og Russland) kunne leve med, men ble dessverre aldri fulgt opp.

I stedet ga USA og NATO i årene som fulgte massiv militær støtte til Ukraina. Det ble avholdt en rekke militærøvelser, ofte tett opp mot den russiske grensen. I august 2021 inngikk USA og Ukraina en avtale om «stategisk militært samarbeid», uavhengig av hva som skjedde med NATO-medlemskap.

Spørsmålet som må stilles er: Har Russland grunn til å føle seg truet ?

Og: Ville Russland ha invadert Ukraina hvis Ukraina hadde holdt en annen, mer nøytral linje i forhold til Russland og Vesten ?

Vi må våge å stille slike spørsmål. Vi må våge å snakke om fred. Vi må kreve at våre politikere satser på fredsfremmende dialog framfor militær konfrontasjon, at fientlig retorikk erstattes av vilje til gjensidig forståelse. Prisen for å fortsette dagens kurs kan bli veldig høy.