Første mai fremmer arbeiderne sine krav om lønn, sikkerhet og rettferdighet.
I 2020 ropes det lite på gatene, men mye i hjertene.
I dag utgjør klasse en forskjell på liv og død.
Vi er mange som er redde, sinte og håpefulle.
Første mai har alltid vært dagen for å rope ut om uretten også for antikrigs-bevegelsen. I år roper Antikrigs-Initiativet ikke på gatene men inn i digitale strukturer.
Årets 1. mai er spesiell. Normalt ville mange av oss benyttet friheten til å ytre oss og kjenne på tilhørigheten og felleskapet. Antikrigs-initiativet ville deltatt med appell og paroler i toget. Situasjonen gjør det ikke mulig, men at 1. mai er nødvendig som kampdag har blitt særlig tydelig de siste månedene. Mennesker trues av ledighet og usikre framtidsutsikter. Ingenting av det vi har tatt som en selvfølge er selvfølgelig i fortsettelsen. Krisen har tydeliggjort et vanvittig misforhold mellom ressursbruken i militærvesenet kontra innsatsen i helsevesenet.
Kun en sterk og høyrøstet antikrigs-bevegelse kan gjøre noe med dette. Vi kan ikke være radikale nok i våre krav, militarismens konsekvenser er utålelige. Nå, midt oppe i epidemien, selv om verden rammes hardt av COVID-19, påvirkes land rundt om i verden også av væpnede konflikter.
Vi må forlate fiendtlighet, sette mistillit og sanksjoner til side, NÅ!
Verden må lage korridorer for livreddende hjelp, NÅ!
Verden må åpne vinduer for diplomati, NÅ!
Verden må bringe håp til steder blant de mest COVID-19 utsatte, NÅ!
Avslutt krigens sykdom og bekjemp sykdommen som herjer vår verden, NÅ!
Det vår menneskelige familie trenger er en endelig slutt på dysfunksjonell politikk, NÅ
Antikrigs-bevegelsen krever at vi tar pengene fra generalene og gir til leger og sykepleierne som kan gi helsehjelp til folket.
