Libyerne lider – Norges krigføring førte til katastrofe

Libyakrigen i 2011 er fremdeles et åpent, verkende sår, sier seniorforsker Morten Bøås fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

I en artikkel på Forsvarets Forum gir Morten Bøås en knusende dom over Libyakrigen i 2011, der norske F-16 jagerfly slapp 588 bomber over landet og ga et avgjørende bidrag til landets ødeleggelse.

«Uansett hva man måtte mene om intensjonene bak Natos intervensjon i Libya i 2011, er situasjonen på bakken udiskutabel. Libya er i dag så fragmentert at det er vanskelig å se for seg at nasjonal styring kan gjenopprettes i nær fremtid … Den store taperen er den libyske befolkningen som lever i et land uten en stat», skriver Bøås.

NATO lyktes med å kvitte seg med diktatoren Gaddafi (i strid med FN-mandatet), men mislyktes totalt i å bygge en ny stat da den gamle kollapset. 9 år senere lider libyerne fremdeles av følgene av krigen. Landet herjes av borgerkrig, der aktører fra flere fremmede stater har blandet seg inn. I følge Morten Bøås er det ingen utsikt til bedring i nær fremtid. En annen alvorlig konsekvens er at krigen har ført til en destabilisering av store deler av Nord-Afrika og Sahel. Jihadistiske opprør sprer seg i flere naboland og væpnede grupper benytter seg av libysk territorium for trening og organisering

https://www.youtube.com/watch?v=737Wl0tDWOI

(se dokumentarfilmen «De gode bombene» som Terje Tvedt og Per Christian Magnus laget i 2013, og bli sjokkert!)

Krig på falsk grunnlag. Har vi lært?

I mars 2011 stemte alle partier på Stortinget for at Norge skulle bombe i Libya. I ettertid likner dette på en «krigspsykose» der falsk informasjon skapte et sterkt press på representantene om å godkjenne en angrepskrig. I dag vet vi at beslutningsgrunnlaget var manipulert. I september 2016 la en britiske Underhus-komite frem sin rapport om britenes deltakelse. Noen av funnene i rapporten var at:

– Gaddafi ikke hadde planer om å massakrere sivile. Denne løgnen ble spredt av opprørere og vestlige myndigheter, som baserte sin påstand på sviktende etterretning
– Trusselen fra islamistiske ekstremister, som hadde stor innflytelse på opprøret, ble ignorert. NATO-bombingen gjorde denne trusselen enda verre og ga IS en base i Nord-Afrika
– Frankrike, som initierte den militære intervensjonen, var motivert av økonomiske og politiske interesser, ikke humanitære
– Opprøret – som var voldelig, ikke fredelig – ville sannsynligvis ikke vært vellykket hvis det ikke var for utenlandsk militær intervensjon og hjelp
– Utenlandske medier, særlig Qatars Al Jazeera og Saudi-Arabias Al Arabiya, spredte løse rykter om Gaddafi og den libyske regjeringen
– NATO-bombingen kastet Libya inn i en humanitær katastrofe, og drepte tusenvis av mennesker og fortrengte hundretusener til, og forvandlet Libya fra å være det afrikanske landet med den høyeste levestandarden til en krigsherjet og mislykket stat

Libyakrigen er en lærebok i hvordan dagens kriger skapes og selges inn som uungåelige og nødvendige. Disse løgnene må antikrigsbevegelsen avsløre!