Libyakrigen i 2011 er fremdeles et åpent, verkende sår, sier seniorforsker Morten Bøås fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
I en artikkel på Forsvarets Forum gir Morten Bøås en knusende dom over Libyakrigen i 2011, der norske F-16 jagerfly slapp 588 bomber over landet og ga et avgjørende bidrag til landets ødeleggelse.
«Uansett hva man måtte mene om intensjonene bak Natos intervensjon i Libya i 2011, er situasjonen på bakken udiskutabel. Libya er i dag så fragmentert at det er vanskelig å se for seg at nasjonal styring kan gjenopprettes i nær fremtid … Den store taperen er den libyske befolkningen som lever i et land uten en stat», skriver Bøås.
NATO lyktes med å kvitte seg med diktatoren Gaddafi (i strid med FN-mandatet), men mislyktes totalt i å bygge en ny stat da den gamle kollapset. 9 år senere lider libyerne fremdeles av følgene av krigen. Landet herjes av borgerkrig, der aktører fra flere fremmede stater har blandet seg inn. I følge Morten Bøås er det ingen utsikt til bedring i nær fremtid. En annen alvorlig konsekvens er at krigen har ført til en destabilisering av store deler av Nord-Afrika og Sahel. Jihadistiske opprør sprer seg i flere naboland og væpnede grupper benytter seg av libysk territorium for trening og organisering
(se dokumentarfilmen «De gode bombene» som Terje Tvedt og Per Christian Magnus laget i 2013, og bli sjokkert!)
Krig på falsk grunnlag. Har vi lært?
I mars 2011 stemte alle partier på Stortinget for at Norge skulle bombe i Libya. I ettertid likner dette på en «krigspsykose» der falsk informasjon skapte et sterkt press på representantene om å godkjenne en angrepskrig. I dag vet vi at beslutningsgrunnlaget var manipulert. I september 2016 la en britiske Underhus-komite frem sin rapport om britenes deltakelse. Noen av funnene i rapporten var at:
– Gaddafi ikke hadde planer om å massakrere sivile. Denne løgnen ble spredt av opprørere og vestlige myndigheter, som baserte sin påstand på sviktende etterretning
– Trusselen fra islamistiske ekstremister, som hadde stor innflytelse på opprøret, ble ignorert. NATO-bombingen gjorde denne trusselen enda verre og ga IS en base i Nord-Afrika
– Frankrike, som initierte den militære intervensjonen, var motivert av økonomiske og politiske interesser, ikke humanitære
– Opprøret – som var voldelig, ikke fredelig – ville sannsynligvis ikke vært vellykket hvis det ikke var for utenlandsk militær intervensjon og hjelp
– Utenlandske medier, særlig Qatars Al Jazeera og Saudi-Arabias Al Arabiya, spredte løse rykter om Gaddafi og den libyske regjeringen
– NATO-bombingen kastet Libya inn i en humanitær katastrofe, og drepte tusenvis av mennesker og fortrengte hundretusener til, og forvandlet Libya fra å være det afrikanske landet med den høyeste levestandarden til en krigsherjet og mislykket stat
Libyakrigen er en lærebok i hvordan dagens kriger skapes og selges inn som uungåelige og nødvendige. Disse løgnene må antikrigsbevegelsen avsløre!
“Norges krigføring førte” ikke bare ” til” en “katastrofe”. Vi kan nå klart se i dag, at Fredsprislandet ! Norge deltok i en klar forbrytelse mot et av de ledende landene i Afrika. Dette også i den verdensdelen som enda ! ikke har reist seg fra over hundre år med de “hvites” slaveri og “voldtekt” . Glitrende , at AKI tar opp dette som i dag nesten all media og alle politiske partier i Norge prøver å dysse ned og skammelig glemme :
“Den store taperen er den libyske befolkningen “.
Takk for at du delte med oss! Dette er en god artikkel.