Av Terje Alnes og Bjarne Lavik, Antikrigs-Initiativet. Kronikken sto på trykk i Bergensavisen (BA) 3. juni.
Mens anløp av atomubåter til Tromsø har vært en stor politisk sak i nord, er anløp av atomubåter til Haakonsvern nærmest en ikke-sak. Hvorfor?
Haakonsvern er den eneste permanente havn for allierte atomubåter i Norge. Akkurat de samme argumentene som er fremført mot at atomubåter skal benytte en havn nært Tromsø sentrum kan overføres til Haakonsvern og Bergen.
Antikrigs-Initiativet arbeider med spørsmål knyttet til disse anløpene. Etter vår oppfatning representerer atomubåtene en trussel mot Bergens befolkning og det bør bli krav om at slike reaktordrevne fartøy ikke slippes inn i tett befolkede områder. Hvem vil ha et flytende atomkraftverk i nabolaget? Det er et paradoks at myndighetene i 2019 vedtok å legge ned atomreaktorene på Kjeller og i Halden, mens de tillater at disse store, reaktordrevne farkostene kan manøvrere inn i en trang skjærgård.
I januar lanserte vi et opprop som organisasjoner og enkeltpersoner kan signere. Der tar vi opp tre hovedgrunner for å stenge Haakonsvern for anløp av atomubåter:
Statens strålevern sier at det er økt risiko for ulykker forbundet til den økte trafikken av atomubåter langs norskekysten: «Økningen i anløpene til Norge medfører en økt risiko for at Norge kan bli berørt av en større eller mindre hendelse i et reaktordrevet fartøy. Grunnstøting, kollisjon, lekkasje, brann eller alvorlig reaktorhavari vil kreve håndtering fra norske myndigheter.» I tilfelle en ulykke kan konsekvensene for Bergen og hele Vestlandskysten bli katastrofale. Vi har ingen grunn til å tro at myndighetene har en troverdig beredskap på plass om en ulykke med et reaktordrevet fartøy skjer.
Alle ubåter av denne typen kan også ha atommissiler ombord. Forsvarets Forskningsinstitutt skriver at «de reaktordrevne militære fartøyene er blant de største og mest slagkraftige fartøyene som finnes. De fleste kan utrustes med kjernevåpen».
Norske myndigheter forutsetter at allierte fartøy ikke har atomvåpen ombord ved anløp i norsk hav, men har aldri foretatt inspeksjon for å få bekreftet at denne reservasjonen mot atomvåpen respekteres. Antikrigs-initiativet har vært i kontakt med eksperter som uavhengig av hverandre sier at de allierte atomubåtene som anløper Haakonsvern «med stor sannsynlighet» har atomvåpen ombord. I tilfelle er det et brudd mot norsk anløpspolitikk, slik den ble formulert med Bratteli-doktrinen i 1975. Norske myndigheter kan ikke inspisere farkostene for å se om våre reservasjoner mot atomvåpen blir respektert, de har nemlig diplomatisk immunitet.
Bystyret har vedtatt både å sluttet seg til «Mayors for Peace» og ICAN – Den internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen. At Haakonsvern er havn for atomubåter, som mest sannsynlig har atomvåpen om bord, er etter vår oppfatning i strid med lokalpolitiske vedtak. Byer er hovedmål for bruk av atomvåpen, og lokale myndigheter har derfor et spesielt ansvar for å markere motstand mot atomvåpens betydning i militærstrategi og sikkerhetspolitikk.
I Tromsø har motstanderne av atomubåter avslørt at beredskapen i tilfelle en ulykke er helt utilstrekkelig. Forsvaret har hemmeligstemplet en analyse om farene ved slike anløp. Byens apotek er nå utsolgt for jod-tabletter. Antikrigs-Initiativet har lest tilsvarende ROS-analyser knyttet til en ulykke for Loddefjord og Bergen og vi er ikke beroliget.
Skulle det skje radioaktive utslipp ved Haakonsvern kan befolkningen i nabolaget belage seg på øyeblikkelig evakuering. Analysen forholder seg dessuten kun til fredstid. I en krigssituasjon er Haakonsvern et førsteprioritets bombemål. Dette er særs problematisk i forhold til folkeretten. Der gjelder det såkalte «distinksjons prinsippet». For å hindre at militære angrep rettet mot militære mål utilsiktet rammer sivile, skal man unngå å plassere militære installasjoner i nærheten av sivilbefolkningen.
