Hvordan vil politikerne i Nord jobbe for redusert risiko for ødeleggelse av Tromsø i en atomhendelse?
Felles opprop fra Nei til Atomdrevne Militærfartøyer i Tromsø (NAM), signert Håkon Elvenes, Svein Jarle Hanssen, Asbjørg Fyhn, Anne Marie Rosted, Kai Krogh og Jan R. Iversen. Oppropet sto som kronikk i Klassekampen 5. august.
Mandag 10. mai kom den første atomubåten, «New Mexico», til Grøtsund havn på Tønsnes i Tromsø, etter ønske fra USA og etter stor motstand fra folk og lokale myndigheter i Tromsø. Ubåten ble møtt av et tjuetalls demonstranter. Riksmediene, som Tv2 og NRK, ga ankomsten brei dekning, også med ekspertkommentarer blant annet fra Moskva, hvor det ble sagt at Tromsø ved å ha en slik atomubåthavn risikerer å bli et bombemål. Både voksne, og ikke minst barn, ble engstelige for egen og andres sikkerhet.
Det er Forsvarsdepartementet (FD) som siden 1999 har hatt myndighet til å bestemme om reaktordrevne militærfartøyer skal få konsesjon til å anløpe norsk havn. Da ble myndigheten, som etter atomenergiloven av 1972 er lagt til Kongen, delegert til departementsnivå. Tidspunktet for vedtaket om å tillate «New Mexico» å komme, og hvem som faktisk har gitt tillatelsen, er uklart. Å hevde at mottak av atomubåter er en forpliktelse som følger av Nato-medlemskapet representerer et brudd med tradisjonell norsk forsvarspolitikk fra 1949. Nei til Atomdrevne Militærfartøyer (NAM) mener tillatelsen som førte til ‘New Mexico’s ankomst, var et brudd på norsk forsvarspolitikk slik denne er praktisert og ble formulert fra regjeringshold blant annet i 1949, 51 og 57.
Det som er offentlig kjent, er at FD i 2015 registrerte en sak om ubåthavn på Tønsnes, men det første dokumentet som det er gitt innsyn i, er datert 8. oktober 2020. Da skrev FD til Samferdselsdepartementet og ba om støtte for sitt syn om at kommunen hadde mottaksplikt. Kommuneadvokaten i Tromsø har i egen utredning bestridt dette.
I fem år arbeidet altså FD med saken uten å produsere et eneste dokument som er åpent for innsyn. I Risiko- og sårbarhetsanalysen (ROS-analysen) av 2021 fra Forsvaret, fremgår det imidlertid at beslutning om oppgradering av fenderverket med «skjørt» for å kunne motta atomubåter ble fattet allerede høsten 2018, uten at saken var behandlet i Tromsø kommunestyre. Kostnadene ved dette lå på mer enn 10 millioner. Fra 2015 og framover har Forsvarsdepartementet verken lagt vekt på motstanden fra Tromsø kommune slik denne er kommet til uttrykk i for eksempel kommunestyrevedtaket fra mars 2019, eller møtet mellom forsvarsminister og varaordfører høsten etterpå.
I løpet av disse fem årene ble det ikke gjort noen ROS-analyse for sivilsamfunnet i og rundt Tromsø og Nord-Norge for øvrig. Det arbeidet ble først igangsatt i november 2020, og ROS-analysen ble hemmeligholdt til snaut tre uker før atomubåten kom. Innholdet er skremmende lesing: i rapporten skrives det om evakuering av titusenvis av mennesker og ødeleggelse av infrastruktur ved et uhell eller andre atomhendelser. FD hadde heller ikke før 8. oktober 2020 fått gjort noen rettslig vurdering av om en slik bruk av Tønsnes var lovlig i henhold til nasjonale regler, som mottaksplikten i havneloven, eller i henhold til internasjonale regler, som distinksjonsprinsippet i Genèvekonvensjonen. Distinksjonsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i krigens folkerett. Det innebærer at deltakere i en væpnet konflikt til enhver tid må skille mellom militære mål på den ene siden og sivile personer og gjenstander på den andre siden.
Ved å ha tillatt atomubåten å komme til Tønsnes, kan FD ha gjort området til et lovlig (atom-) bombemål fordi det ikke skilles mellom militære mål og sivilsamfunnet i samsvar med distinksjonsprinsippet. Ved eventuelle nye tillatelser vil sivilsamfunnet i Tromsø og Nord-Norge risikere å bli hardt rammet dersom atommaktene skulle komme i en alvorlig konfliktsituasjon.
Da atomubåten ankom, var Tromsøs apotek tømt for jod-tabletter. Samme dag sendte kommuneoverlegen brev til foreldre og pårørende med informasjon om jod-tabletter. Foreldre fikk frist til 17. juni for å samtykke til at barna skulle få jod på skolen.
Et klart flertall av det norske folk har i mange år vært imot atomvåpen. Enkelte land, som New Zealand, har sagt nei til å la amerikanske atomubåter komme til havn. Dette har USA respektert. NAM mener at om Norge gjør det samme, vil USA respektere det. Spørsmålet er om Norge etter stortingsvalget vil ha representanter med samme høyverdige etikk som New Zealands David Lange. Som landets statsminister på 1980-tallet, oppfylte han et løfte om å nekte bruk av New Zealands havneanlegg til atomdrevne militærfartøyer med atomvåpen. Dette gjorde landet til en atomfri sone.
Våpen og rustningsindustrien er en av de største miljøforurensere i verden. Dersom folkevalgte skal være troverdige miljøforkjempere, bør de også støtte FNs atomvåpenforbud.
NAM mener at atomubåtsaken i mange henseender er behandlet på en lite betryggende måte. Vi vil fortsette arbeidet for å få skrinlagt alle planer om at atomubåter skal komme til Tromsø. Myndigheten til å gi konsesjon bør trekkes tilbake fra Forsvarsdepartementet.
Vi utfordrer 1.-kandidatene i Troms, Finnmark og Nordland, til å svare på følgende spørsmål:
1. Hvordan vil du bidra til at Grøtsund havn ikke blir atomubåthavn i framtida?
2. Hvordan vil du medvirke til at folkeflertallets motstand mot atomvåpen blir fulgt opp av Stortinget, og at Norge slutter seg til FNs atomvåpenforbud av 2021?
