Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter og medlem i Antikrigs-Initiativet. Siste bok Medaljens bakside. Kortere versjoner av denne teksten sto på trykk i Klassekampen 12. mars og i Bergens Tidende 13. mars.
Krigen i Ukraina er utilgivelig. Angrepskrig er folkerettens verste forbrytelse. Ikke noe er mer uansvarlig i en verden full av atomvåpen. Prosesser vi står maktesløse overfor kan ende med menneskehetens undergang. Da gjelder det å skjære pent av osten, i stedet utfoldes stor oppfinnsomhet på å gjøre en forferdelig konflikt enda farligere.
Eksempel: Det er stikk i strid med all fredsteknologi å boikotte alt russisk. Vi ser jo at det er stor motstand blant russere. Titusen arresterte, dette trenger å støttes og stimuleres. Vi må ikke bryte, men dyrke alle norske kontakter til miljøer i Russland. Spesielt pleie akademiske og kulturelle kontakter, dette er jo i alle samfunn de miljøer som står i første rekke med å bekjempe overgrep og totalitære tendenser. I stedet svekker vi mulighetene for å få stanset den akutte krigføringen og også strukturene for å få ordnet opp etterpå – om det blir noe etterpå.
Det er ikke til å tro, men Universitetet i Tromsø støter bort sin æresdoktor, Lavrov – kutter en kanal til en i Putins nærmeste krets, til sentrum av det russiske maktsystemet! I stedet må man se medmennesket, den mulige krigsmotstander og meningsfelle. Jeg har flere steder tatt sterk avstand fra at utenriksminister Huitfeldt snerret en kort irettesettelse til den russiske ambassadør før hun forlot møtet. En vellykket samtale kunne jo i beste fall ledet til avhopping og søknad om asyl i Norge. Eksempelet var bedre enn jeg ante. Det forlyder nå at ambassadør Vyacheslav Pavlovskiy er varm tilhenger av Gorbatsjov og fulgte ham som del av delegasjonen til møtet med USA-president Reagan i Reykjavik. Med en så unik start på diplomatkarrieren må man regne med at Pavlovskiy kunne vært åpen for en mer interessant samtale enn de fleste i russisk tjeneste.
Tiden er inne for å ta erfaringen på alvor. Atter en gang har vi fått se følgene av at vi ennå ikke har et fungerende internasjonalt system som hindrer krig. Vi kan heller ikke få det så lenge vi ikke makter å bryte ut av den onde sirkelen vi er fanget i.
Vi har årtuseners erfaring med kapprustning og militære maktspill, men: Hadde våpen vært løsningen ville vi hatt fred for lenge siden.
Invasjonen av Ukraina har endret Europa for alltid, sies det. Virkelig? Mitt inntrykk er at vi handler i panikk langs de velkjente spor som har skapt katastrofen. Alt er ved det gamle, bare mer, sterkere, fortere; mer maktspill, maktspråk, våpenleveranser, boikotter. I dag er vi alle ukrainere, vi slutter rekkene, styrker NATO, øker militærbudsjettene, sender soldater til grensen mot Russland, sender våpen. Hvor trygge blir vi ved det?
I en krig er det vanskelig å se ærlig og kritisk også på egen rolle, men hvordan skal vi ellers få slutt på denne krigen og hindre nye kriger i årene som kommer? Russland er puslete. USA er en 13 ganger så stor militærmakt, og langt mer frempå. Russland er eventuelt bare farlig for sine naboer, USA skaffer seg naboer over hele verden. Landet har jo 800 baser i 80 land, ser seg som eksepsjonell, ignorerer FN, lager reglene selv, har helt andre regler for seg selv enn for andre stater? NATO besluttet ensidig i 1999 å gjøre seg til verdenspoliti. Dermed ble FN-pakten i praksis opphevet. Jeg skrev siste høst, i protest mot avtalen om fire baser i Norge, kronikken «USA – en livsfarlig alliert» (KK 9.10.21) og står ved hvert ord.
I det bilde av krigens problem jeg tegner i boken Medaljens bakside spiller den totalt sviktende kontrollen med militærutgiftene i USAs kongress en nøkkelrolle. USAs manglende respekt for alle andre land og ønske om total oversikt over alt og alle i verden, er godt beskrevet i Edward Snowdens selvbiografi, Systemfeil. En meget avslørende rapport, «Om å forstrekke og destabilisere Russland», utarbeidet den militære tenketanken Rand Corporation i 2019, viser at USAs mål i alle år har vært regimeskifte. Blant tiltak for å få dette til er baser langs Russlands grense, økonomisk boikott, tappe landet for fagpersoner. Å eksportere dødelige våpen til Ukraina ble nevnt som spesielt effektivt til å knekke Russland.
I et brev jeg sendte statsminister Støre siste høst, tok jeg opp de fire nye USA-basene i Norge. De blir presentert for folket som forsvar av Norge, men realiteten er en annen. For USA er basene ledd i å få kontroll over Russland. Rand mener at den kalde krigen ble vunnet ut fra dens anbefaling om å ruste opp så mye at Sovjet ikke greide å holde tritt. Vi nordmenn lot oss altså i årevis skremme til å bekoste en opprustning som for USA hadde som mål å ødelegge Sovjetunionen. Norske myndigheter virker fast bestemt på å ignorere rapporten, men det er naivt å tro at russerne ikke har lest den.
Med Russlands krig mot Ukraina har oppslutningen om NATO gått til himmels, nye land søker medlemskap, økte militærbudsjetter og en massiv økonomisk og kulturell boikott – man svikter de intellektuelle i Russland, altså de i alle land fremste i kampen mot despoti og maktmisbruk. USA må være svært fornøyd, utviklingen i kjølvannet av Ukraina-katastrofen oppfyller scenariene i Rand-rapporten.
NATO startet som en traktat om gjensidig forsvar mot angrep mellom fortsatt selvstendige land, i dag er medlemmene blitt lydige verktøy for USAs ønske om global innflytelse. Amerikanske ledere fikk helt fra 1993 hyppige advarsler om at utvidelsene av NATO østover i Europa var uklok politikk og uvegerlig måtte lede til krig, skriver en amerikansk statsviter, Ted Galen Carpenter i the Guardian 28.2 2022. En annen, John Mearsheimer, har i flere videoer på YouTube gitt nådeløse fremstillinger av hvordan USAs politikk skapte desperat frykt og drev Russland til å gå fra konseptene. USAs siste ambassadør i Sovjet, Jack Matlock, sier det samme, også Henry Kissinger ga klare advarsler.
Russland har helt siden 2007 klart markert som sitt sikkerhetsbehov et nøytralt og demilitarisert Ukraina. USAs motstand mot dette kan føre til at landet ødelegges og at vi alle kan stryke med i atomkrigen? Burde det være umulig for USA – med verdenshav mot øst og vest – å skjønne ubehaget ved å være inneklemt av fiender på alle kanter? I 1963 ville USA risikere å ødelegge verden i en atomkrig for å slippe å ha en russisk base på Cuba.
Våpensendinger til Ukraina kan bare øke og forlenge lidelsene. Den indiske generalen Bakshis advarer mot å sende våpen til Ukraina, hans bilde av det som skjer gir et svimlende støt av kvalme – USA er villig til å bekjempe Russland til den siste ukrainer. Sikkert er det at alle råd, advarsler og innvendinger fra fredsbevegelsen ignoreres. Utviklingen styres uvegerlig av krigsbevegelsen etter endringen i 1999 da NATO plasserte seg over FN og tok seg frihet til å gripe inn militært over hele verden, uten å respektere til den fundamentale plikten alle FN-land har til alltid å løse alle konflikter med forhandlinger, megling, rettsavgjørelser, satse på Sikkerhetsrådet og Den internasjonale domstol, ikke på slagmarken. Denne plikten til å skape fred med fredelige midler ble opphevet av NATO. Det sjokkerende med Ukraina er at Russland nå følger i Vestens lovløse spor.
Det er den totale falitt at statene utstyrer sine unge med våpen og sender dem ut for å drepe hverandre. Verdens stater plikter å finne et bedre system – og har faktisk funnet det. Veien videre fra Ukraina må gå tilbake til 1945 og å ta på alvor den visdom som ga oss FN-pakten, en verdens grunnlov, som skulle befri nasjonene fra krigens svøpe.