Av Bjarne Lavik, styremedlem i Antikrigs-Initiativet (AKI)
Dette sang den store fredsforkjemperen John Lennon i 1971. Nå, 51 år seinere, er det lite som tyder på at krig er over i verden, som metode, som virkemiddel i konflikter mellom folk og land. Hvorfor er det sånn? Er det fordi det å forlate krigsvegen er så vanskelig? Umulig? Eller må vi lete etter svaret et annet sted? Er der noen, er der sterke krefter i verden i dag som ikke ønsker at krig, vold, terror, sanksjoner skal ta slutt?
Nå har krigen i Ukraina pågått, med ødeleggelser og lidelser, i over en måned. Kunne krigen vært unngått? Kan den avsluttes i morgen? Hvis noen vil? Svaret er ja til begge spørsmål!
Og svaret handler ikke om å forsvare eller støtte Russlands ulovlige invasjon. Men dersom Russland hadde fått et minimum av sine sikkerhetskrav innfridd, hadde vi ikke vært der vi er nå. Eller for å si det kort og brutalt: Hadde USAs president tatt en telefon til Russlands president i morgen og sagt: “Greit, vi forstår deres sikkerhetsbehov. Vi hadde heller aldri godtatt en slik styrkeoppbygging overfor vårt land. La oss sette oss ned og lage en freds- og sikkerhetsavtale i dag”.
I den krigståken som nå herjer er sannheten en sky fugl, og glemselen ødelegger tenkeevnen. For oss i freds- og antikrigsbevegelsen er det tunge tider. Uten at vi gir opp. Aldri!
Her er et enkelt prinsipp som er anerkjent og gjelder mellom land: Et lands sikkerhet kan ikke eksistere uten at de andre land også har sikkerhet. Det kalles felles sikkerhet.
Men når NATO nå har sine møter er ikke dette tema i det hele tatt. Det snakkes bare om opptrapping, mere våpen og krig. Som om en militær løsning er vegen å gå! Galskapen rår og krigshisseren Jens Stoltenberg er i spissen. En skam for Norge som faktisk kunne ha spilt en mekler- og fredsrolle.
Og midt oppi det hele er der en voldsom sensur og forbud mot andre fortellinger. Nå er det bare den forferdelige Putin det dreier seg om. “Glemt” er de 14 tusen drepte i Donbass-området. Alt handler om de drøye 1000 som drept i krigen i Ukraina til nå, ifølge FN og OSSE.
Og nåde den som våger å dra fram andre kriger som pågår og har pågått! Jemen nærmer seg 400 tusen drepte etter 8 år med krig. Ingen bryr seg. Hva med Libya? Hvor mange var Norge aktivt med på å drepe i en angrepskrig som fullstendig ødela Afrikas mest velstående og velfungerende land? Slikt skal det ikke snakkes om nå.
For 2000 år siden skrev Lukas i sitt evangelium, kapittel 6, vers 41-42:
«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.»
Zelensky må ha verdens beste taleskrivere, men det må være hans valg å ta i bruk så mye historie og kultur. Å holde en så skreddersydd tale for Stortinget etter 5 uker i krig sier sitt om en ekstremt dyktig leder og kommunikator – vi må håpe krigshandlingene tar slutt snarest. Men så blir vi nødt til å se på forhistorien og være urolige for USA. NATO og våpen- og krigskulturen får befestet sin makt og rykker frem med stormskritt. Bare mer av det gamle, det blir aldri fred av slikt. Men hva gjør man? Her er hva jeg har tro på: “Utenriksminister Huitfeldt roste NATO i Stortinget 22.3 og spurte «Hvor hadde Norge vært i dag hvis Stortinget hadde valgt annerledes i 1949?» Mitt svar: Det kunne blitt rom for ikke-militære løsninger, for Nobels globale fredsorden, for internasjonal rett og kollektiv sikkerhet i FN og OSSE. Våpenmilliardene kunne ha gått til presserende behov, ikke vår utslettelse. Vi kunne hatt tiår med Gorbatsjov, ikke Jeltsin og Putin, og ingen krig i Ukraina.” (slutten på mitt kortinnlegg i Aftenposten søndag 27.3)