Militærnekting som krigsmotstand og fredskamp i Norge 1922-2022

Bokomtale av Mons Lie, medlem i Antikrigs-Initiativet

Krigen i Ukraina med Russlands folkerettsstridige angrep, har ført til en tro på væpnet motstand som veien til fred hos et bredt spekter av norske politikkere og media. Bilder av krigens lidelser og de ufattelige ødeleggelsene bomber og granater forårsaker, blir daglig brakt oss av pressen. Det er her en skarp kontrast til den oppmerksomhet som ble NATO-krigene til del; Serbia, Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Norske media har formidlet og gitt aksept for at flere våpen til Ukraina vil føre til fred. De som hevder andre ikkevoldelige løsninger, blir stemplet som angriperen Putins håndgangne medspillere.

Denne boken gir med sitt store spekter av historiske fakta en utdypning og kontrast til den krigs debatt vi i det siste året har fått gjennom norsk presse. Det er en gjennomført og grundige historisk dokumentasjon av etiske, religiøse og politiske begrunnelser i Norge for og imot det å nekte deltakelse i krig. Med sine 400 sider gir de 29 forfatterne en kunnskapsrik og nyansert beskrivelse av dem som gjennom tidene har nektet å delta i militær aktivitet av religiøse, pasifistiske eller politiske grunner, og de som har kjempet for alternative diplomatiske løsninger. Den beskriver hvilken trussel forskjellige regjeringer til alle tider har ment at militærnekterne utgjør, og hvilke midler de har brukt for å bringe dem til taushet. Forfatterne er universitetsansatte professorer, jurister, politikere, journalister, religiøse ledere og kunstnere og dekker på en imponerende måte dette viktige og kompliserte samfunnsområde i Norge.

Religion har til alle tider blitt brukt for å rekruttere deltakelse i krig; Gud, Konge og fedreland.  Men  de som nekter har også ofte gjort det med religiøs forankring. Den kristne bibelens bud om «ikke å slå i hjel» har vært tolket på mange måter. Det å slå i hjel ble i den engelsk oversettelsen erstattet med «å myrde» da kirken ble en nasjonal maktinstitusjon og trengte krigere. Mange mindre kristne sekter, som kvekerne, Amish og Jehovas Vitner har konsekvent nektet militærtjeneste på tross av strenge straffer. Boken beskriver i hvilken grad enkelte av disse var begrunnet i pasifistiske, andre i rene antiautoritære holdninger, og hvordan de har blitt møtt av storsamfunnet.

Arbeiderpartiet, stiftet i 1887, hadde mistillit til det militære som på 1800 tallet gjentatte ganger ble satt inn overfor arbeidskonflikter og sosiale protester, som Thranebevegelsen på begynnelsen av 1850 tallet. Arbeiderpartiet programfestet en fredspolitikk i 1891, og påpekte at Norge som et fattig land burde bruke penger på mere fornuftige oppgaver enn militærvesenet. Fra 1885 kunne man ikke lengre kjøpe seg fri fra militærtjeneste ved å betale noen for å gå i stedet for seg, og man fikk da et økende antall ikke-religiøse militærnektere. I perioden 1912 til 1922 var det 136 militærnektere, en stor del fra arbeiderklassen, og de ble straffet med fengsel.

Første verdenskrig med skyttergraver, giftgass, bombefly, tanks og 18 millioner drepte, påvirket Venstre og Arbeiderpartiet til å fremme krav om lovfestet rett til å nekte militærtjeneste på religiøst eller pasifistisk grunnlag. I 1922 ble tillegget til den militære straffeloven vedtatt og dermed lovfestet fritak fra militærtjeneste for dem som nektet og var strengt pasifister. De som fikk innvilget fritak fikk siviltjeneste med 50% tillegg i tjenestetid.

Einar Gerhardsen skriver i sine erindringer at han hadde tenkt å nekte da han ble innkalt i 1918. «Følelsesmessig ville jeg helst nekte, men fornuftsmessig mente jeg at det i en revolusjonær situasjon var galt å holde seg borte fra militærtjenesten.» I hele mellomkrigstiden var han i valgets kval.  

Etter første verdenskrig ble Arbeiderpartiet delt i tre; 1) Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti, med grunnleggende pasifistisk innstilling, 2) Tranmæl og Det norske Arbeiderparti, som ville gjøre hæren ubrukelig blant annet ved agitasjon blant soldatene med oppfordring til militærstreik, 3) Norges Kommunistiske Parti som ville bevæpne arbeiderklassen og var mot militærstreik. I 1924 satte Arbeiderpartiets ungdomsfylking i gang en militær-streikeaksjon som førte til politiaksjoner der 32 ble fengslet. Blant dem Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og Oscar Torp. På Arbeiderpartiets årsmøte i 1930 uttalte Einar Gerhardsen at partiet i 25 år hadde krevd full avvæpning, og hevdet at militærvesenet var en trussel mot nøytraliteten og måtte nedlegges. Med borgerkrigen i Spania kom det et vendepunkt i Arbeiderpartiet. Regjeringen Nygaardsvold, som vant valget i 1935, tok initiativet til å ruste opp og økte bevilgningene til Forsvaret. Martin Tranmæl førte an i denne kampen og i 1936 ble den rene antimilitarismen forlatt av Det norske Arbeiderparti.

War Resisters´ International, WRI, ble stiftet i Bilthoven i Nederland i 1921. De erklærte følgende, som er forblitt uendret: «Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Jeg er derfor fast bestemt på ikke å støtte noen form for krig og å strebe for å fjerne alle årsaker til krig». Den fikk sin norske avdeling, Folkereisning mot Krig, i 1937. Det ble diskutert i hvilken grad samfunnet kunne pålegge militærnekterne alternativ tjeneste, og om de som nektet sivil tjenesteplikt skulle tilbakeføres til det militæret. Dette gjaldt de som av revolusjonære og sosialistiske syn nektet å trekke i uniform. Som nyutdannet lege, ble Karl Evang i 1930 ilagt 108 dagers tvangsarbeid for militærnekting og sonet på hjelpefengselet i Grensen. I 1926 lanserte WRI et militærnektermanifest som ble undertegnet blant andre av Christian Lange, Nobels fredsprisvinner i 1923. Manifestet ble et av de viktigste midlene i kampen mot krig og oppfordring til militærnekting. Fascismens framvekst førte imidlertid til at mange fikk samvittighetsproblemer med sitt pasifistiske ståsted, blant dem Albert Einstein.

Av mange militærmotstandere som omtales i boken, er Olaf Kullmann (1892-1942) spesielt interessant; utdannet sjøoffiser i 1914 med beste karakter, jurist i 1923 og utnevnt til marinekaptein i 1929. Inspirert av Briand-Kellogg-pakten 1928, som går ut på at landene forplikter seg til å søke internasjonale stridigheter avgjort på fredelig vis og ikke gripe til krig, ville han med sitt eksempel demonstrere hva pakten, som Norge sluttet seg til, stod for. På en konferanse i Amsterdam 1932 oppfordret Kullmann offiserene til å gjøre opprør mot krig. I debatten som fulgte ble det i den konservative presse reist krav om at Kullmann måtte avsettes, mens arbeiderpressen forsvarte ham.   I 1933 ble Kullmann fradømt sitt embete. Etter dette ble han fredsaktivist gjennom taler, skrifter og medstifter av Folkereisning mot Krig i 1937. Borgerpressen latterliggjorde ham som sinnsforvirret kjekkas, som mislykket forsøkte å bli martyr. I 1935 meldte Kullmann seg ut av Arbeiderpartiet da han mente at deres fredspolitikk hadde endret seg. Etter invasjonen 9.april 1940 syklet han rundt i Norge på foredragsturne. Han ble arrestert og sendt til Grini, der han ble tilbudt å slippe fri hvis han skrev under på at han aldri mere skulle drive fredsarbeid. Det nektet han og ble i 1942 sendt til Sachsenhausen, sammen med Einar Gerhardsen og Arnulf Øverland, der han døde. I sitt dikt om ham i Sverdet bak døren 1959 skriver Arnulf Øverland:

«Det altfor lille stykke brød,

 Det delte han. Det ble hans død.

Jeg åt mitt brød i stille skam

Og overlevet derved ham».

Det faktum at Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall i perioden 1945-61 gjorde at de i over 15 år bestemte norsk utenriks og forsvarspolitikk. Norge støttet NATOs atomstrategi om «massiv gjengjeldelse» som gjaldt fra 1957. Om dette var det strid innad i Arbeiderpartiet. Der var det også diskusjon om vedtaket om at atomvåpen ikke skulle plasseres på norsk jord i fredstid. Det var atomprotestmarsjer som mange solidariserte seg med. Norske myndigheter godtok ikke atom pasifistene som militærnektere. De som påberopte seg dette ble nektet fritak, og om de opprettholdt sitt standpunkt fengslet. Det ble også de som nektet siviltjeneste. Det ble i 2010 innført verneplikt for kvinner, i 2012 ble den sivile verneplikten avskaffet, bare retten til nekting, da inkludert protest mot masseødeleggelsesvåpen som fritaksgrunn, stod igjen. I 2022 ble loven om militærnekting avskaffet.

Skolering av sivilt tjenestepliktige i fredsarbeid er et politisk brennbart tema som er utførlig diskutert. Kravet om en forskole med opplæring i ikke-militær konflikthåndtering og fredsbyggende arbeid ble fremmet av Sivilarbeidernes hoved-sekretariat og fredsorganisasjoner. Fra militært hold ble det hevdet at en slik skolering kunne få alvorlige følger for landets forsvarsberedskap og det alminnelige syn på militærtjenesten. Da saken var oppe i stortinget i 1972, ble det med 87 stemmer mot Høyres 25 vedtatt ett års prøvedrift med en forskole på Ringebu. Ikke uten motstand var denne skolen i drift frem til Stortinget bevilget penger til bygging av en forskole ved Hustad leir som ble åpnet i 1984. Beskrivelsen av i hvilken grad også denne skolen ble motarbeidet og hvor umulig forholdene ble, er interessant lesning. Skolen ble nedlagt 2002 etter forslag fra justisminister Odd Einar Dørum.

Bokens siste del er viet et bredt spekter av begrepet fred fra tiden etter Sovjetunionens fall og Warszawapaktens oppløsning. Dette dekker politikk, religion, dikning, billedkunst og film. Her er også kampen for forbud mot atomvåpen beskrevet av både Tuva Widskjold i ICAN og Anja Lillegraven i Norske Leger mot Atomvåpen.

Denne boken er en imponerende samling av fakta og synspunkter på krig, forberedelser til krig, og fremfor alt om dem som har kjempet for alternative løsninger i Norge. Den beskriver også hvilke krefter som settes inn for å nøytralisere og bekjempe militærmotstanderne. Det er en enestående samling forfattere som her har gått sammen om gi et uovertruffet bilde av den norske fredsbevegelsen.