Krigen seirer på alle fronter 

Vi lever med en sikkerhets­politikk som kan bli vår død.

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter – seneste bok «Medaljens bakside», og medlem i Antikrigs-Initiativet.

Artikkelen sto først på trykk i Klassekampen 25. april.

«Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred, når ukrainerne har bedt om det.» Med søndagens vedtak fra landsmøtet i Rødt, er også Norge uten partier som tar FN-paktas forbud mot militær maktbruk på fullt alvor.

Vedtaket avspeiler det som beskrives av Jesus Alcalá i Klassekampen 22. april («EUs idé om fred dreier seg nå om våpenmakt»), at de militære løsningene nå rår grunnen overalt. Militær produksjon og opprustning ekspanderer, våpenindustrien florerer, sosialbudsjettene kuttes. I Ukraina-krigen har Russland avfyrt mellom åtte og 21 millioner artillerigranater på et år, Ukraina mellom 1,7 og tre millioner. Fremmøte og omsetning på våpenmessene slår alle rekorder.

Alcalá formidler en sann og sørgelig erkjennelse, «Det har blitt slik at det nesten utelukkende er fra militæret og ulike forskere innen ‘krigsvitenskap’ vi søker svar på spørsmålene våre». Men ser Alcalá (og Klassekampen og Rødt) omfanget av problemet? Er han ikke også selv langt på vei offer for militærmaktens systematiske undertrykking av alternative ideer?

Krigsvitenskapen byr jo, om vi skal være ærlige, ikke på løsninger, bare på provisoriske tiltak i stadig nye kriger, et hasardspill med vår skjebne som aldri kan gi sikkerhet, aldri befri oss fra en stadig mer forsluken militærsektor. Disse kreftene, som drives frem av enorme profittmuligheter, tillates å kjøpe USAs folkevalgte (Kongressen). De saboterer FN og alle tilløp til et globalt samarbeid om fred og nedrustning.

Alle synes å ha glemt at det fins to grunnleggende forskjellige syn på sikkerhet; det ene at alle land satser på militær styrke, det andre en nedrustet internasjonal rettsorden – rettsstatens idé fra det nasjonale nivå løftet til det internasjonale nivå. Dette siste var ideen som inspirerte bestselgeren «Ned med våpnene» av Bertha von Suttner (1889) og Nobels pris for fredsforkjempere (1895).

Hadde man ikke sendt våpen til Ukraina ville krigen fått en rask slutt, skriver Alcalá, «men da hadde Ukraina ikke lenger eksistert». Men fører ikke flommen av våpen til at stadig mer av Ukraina ikke lenger eksisterer? Landet kvernes i stykker, ukrainere dør og deres byer smadres, slik vi ser i daglige, uutholdelige og hjerteskjærende nyhetssendinger.

Ingen snakker om alternative muligheter, for eksempel ikkevoldskamp og sivil motstand. Gandhi fikk samlet sine landsmenn og gjorde India uregjerlig, britene ga opp. Husker ingen hvordan de baltiske landene gjennom sangstevner og menneskekjeder sto sammen mot Sovjetunionen? Om Ukraina ikke hadde svart med våpen ville det vært slutt på krigen, men ikke på Ukraina, og ikke på historien. En ikke-militær motstandskamp ville også ha kostet liv, men så mange som nå? Motstanden ville også fått støtte fra andre land og fra FN.

Ukraina har gitt USA stadig friere tøyler i landet. En enkel erklæring om å begrense dette og ikke bli medlem av Nato kunne vært nok til å få slutt på krigen, ja helt unngå den. Russland hadde advart mot Natos ekspansjon gjennom 10–15 år – og slett ikke uten grunn. At overfallet på Ukraina var uprovosert er blitt innarbeidet språk, repetert automatisk og uavlatelig, men er det sant? USA har 800 baser over hele verden, men ville selv aldri ha godtatt russiske baser i Canada og Mexico. I 1962 gikk USA nesten til verdenskrig over en enkelt russisk base på Cuba. Senest ved siste årsskifte satte USA foten ned mot en base for Kina i Stillehavet (Solomon-øyene), men har selv omgitt Russland og Kina med en tett ring av militærbaser.

God sikkerhetspolitikk ved den kalde krigens slutt i 1990 hadde vært å hjelpe Russland til demokrati og stabil fremgang. I stedet har det russiske folk vært plyndret for statseiendom, utnyttet og herset med. USA har åpne planer om hegemoni og kontroll over hele verden, New American Century, Full Spectrum Dominance, Rand-rapporten i 2019 «Overextending and Unbalancing Russia». Baser, langtrekkende raketter med mer i nabolandene (nå også hele Norden) beskrives som et sentralt virkemiddel. USA har i alle år ført ulovlige kriger og undergravd land over hele verden, ulydige lands skjebne er skrevet på veggen med store bokstaver. Mye kan sies om russisk politikk og statsstyre, men er det helt uforståelig at lederne så tegningen og mistet fatningen?

Vi lever med en sikkerhetspolitikk som kan bli vår død. Den garanterer evig usikkerhet og økende fare for utslettelse. Vil vi overleve må vi fri oss fra den militære okkupasjon av verden, ikke la verden styres av interesser som ønsker alt annet enn fred. Landene må velge å bygge freden ved å samarbeide, økonomisk, kulturelt, vitenskapelig, lære hverandre å kjenne ved utveksling av unge og utvikling av nære bånd og menneskelige kontakter, vennskapsbyer, vedta felles rettsregler og håndhevelse. Freden kunne seire på alle fronter. Mange vil kalle dette naivt, men skal vi aldri lære av tusenårig erfaring? Om våpen hadde vært løsningen ville vi hatt fred for lenge siden. Samlingene i National Gallery of Art i Washington har liten verdi den dag klodens eneste gjenværende vesener er kakerlakkene.