Av Joannis Frogoudakis, medlem i Antikrigs-Initiativet
Ved første øyekast virker Stoltenbergs nominasjon til Nobels fredspris litt merkelig, ettersom Stoltenberg er generalsekretær i NATO. Eller, ved nærmere ettertanke, kanskje det ikke er så rart likevel.
Det er mange måter å tolke og oppfatte ordet «fred» på, som her, for enkelhets skyld, deler inn i to hovedkategorier:
Den første kategorien kan vi ganske enkelt kalle «Fred» og i denne kategorien mener vi fraværet av både krig med våpen og krig med økonomiske eller politiske midler.
Vi kan kalle den andre kategorien “fred med suffiks”. Her menes en form for fred med røtter langt tilbake i tid. Viktige eksempler som kan illustrere «fred med suffiks» er Pax Romana og Pax Britannica, to historiske fredsperioder i henholdsvis Romerriket og Det britiske imperiet.
Suffikset i disse periodene angir navnet på den kontrollerende stormakten og viser til stormaktens militære og økonomiske stilling.
Med dette i bakhodet kan det slås fast at nesten all fred inngått i historisk tid kulminerer i at den gitte økonomiske og militære stormakten gir seg selv makt til å definere hvordan fredsbegrepet skal tolkes, forstås og implementeres.
I løpet av det tjuende århundre skjedde det store endringer angående det globale suffikset fred. Levetiden til stormaktene gikk ned fra flere hundre år til noen titalls år. Ikke bare dette, for i dag er det flere store aktører, men også mindre regionale aktører som lettere kan gjøre sin stemme hørt på flere tidligere umulige måter, for eksempel ved å anskaffe atomvåpen. Det tredje riket kan sees på som et eksempel på det første og Nord-Korea som et eksempel på det andre.
Det tjuende århundre lærte oss blant annet at sammenbruddet av store imperier har en pris. Denne kostnaden på 1900-tallet var titalls millioner døde og materiell ødeleggelse av bibelske proporsjoner.
Etter at menneskeheten gikk inn i atomalderen, og med så mange store og små atomvåpenholdere og uforutsigbare “fredsstiftere”, er det svært få som tør å tenke på hva dette ville bety for menneskeheten hvis vi ikke endrer vårt syn og forståelse på den andre, dvs. vår dødelige fiende.
Kanskje er det lett å anta at betydningen av fredsbegrepet oppfattes som noe universelt for de fleste. Men faktum er at det som er fred tolkes og oppfattes ulikt i ulike deler av verden. Man kan derfor trygt si at «fred med suffiks» nesten alltid har hatt positive resultater, for en relativt stor eller liten del av befolkningen i landet som råder over fredsvilkårene.
Vi kan anta at innbyggernes forståelse av begrepet, i landet som setter reglene, gir presedens for å tolke ordets betydning. Her er det naturlig å tro at flertallet av de som bor i landet som bestemmer fredsvilkårene mener at det er den beste og sannsynligvis den mest rettferdige freden som finnes. Men som allerede nevnt, er det ikke så sikkert at befolkningen utenfor suffikset som har blitt tvunget til å akseptere at fred har samme mening. Det vil si de som ser på den nye freden som en fortsettelse av krigen med andre midler og som vil ødelegge det lille som var igjen etter at krigen tok slutt. For eksempel: Pax Britannica og resten av verden.
Etter andre verdenskrig har vi i Vesten vært en del av den såkalte Pax Americana, en fersk spiller i et gammelt system.
For de fleste, akkurat i øyeblikket, i vår del av verden, blir Jens Stoltenberg respektert for sin innsats for stabilitet, fred og demokrati på den måten vi i Vesten oppfatter som riktig. Ingen kan ta denne æren fra ham, for han er generalsekretær i NATO og det er NATO som freden hviler på.
Han har kjempet hardt for freden som flertallet av befolkningen i den vestlige verden har, og anser den som passende fred innenfor vårt eget ideologiske og fysiske rike.
Denne logikken stemmer overens med Nobelkomiteens da de delte ut fredsprisen til president Barack Obama i 2009. President Obama ga imidlertid selv uttrykk for at han hadde store personlige vanskeligheter med å ta imot prisen. Dette er sannsynligvis fordi han var den første amerikanske presidenten av afroamerikansk avstamning og med en familiehistorie som hadde vært på den andre siden av suffikset.
I dag i den vestlige verden er det bare ett statsoverhode som synliggjør denne asymmetrien med høy og tydelig stemme, som for noen uke siden i Den demokratiske republikken Kongo, hvor han frarådet den sterkeste utnyttelsen av Afrika som skjer i dag på nesten samme måte som det ble gjort under kolonitiden.
Han er statsoverhode for verdens minste land, nemlig Vatikanet, og heter pave Frans, og han lider trolig av den samme sterke dysforien mot asymmetriske fredsløsninger som Obama kan ha hatt.
Virkelig fred som ikke genererer urettferdighet, nye og langt farligere kriger vil aldri bli oppnådd med mindre vi endrer vår egen oppfatning av hva fred egentlig er.