Av Morten Reme, styremedlem i Antikrigs-Initiativet
På 1. mai er det naturlig for oss i Antikrigs-Initiativet å ha hovedfokuset på den undertrykkelse av arbeidere og sivilbefolkning som krig og imperialisme innebærer.
Som USA-alliert, er det viktig å rette blikket mot USA som er den klart mest opprustede og aggressive imperialistmakten på denne klode, og som synes å bli stadig mer krigersk og uberegnelig.
Listen over kriger, invasjoner, kupp og annen jævelskap som landet har stått bak siden 2. verdenskrig er lang.
USA har vært med på å fremprovosere en meningsløs krig i Ukraina. Nå forer det apartheidstaten Israel med alt landet trenger av våpen til det grusomme folkemordet på Gaza. Begge steder er faren nå stor for at konfliktene kan eskalere til atomkrig.
Som om det ikke er nok, snakkes det der borte om en kommende krig mot Kina.
Vi i AKI føler at venstresiden i Norge har for lite fokus på det faktum at vårt land nå i stadig sterkere grad underkaster seg USAs forsvarspolitikk. Dette har helt klar sammenheng med NATOs ekspansjon østover i Europa inkludert supermaktens bruk av Ukraina for å svekke Russland i den pågående krig.
Denne utvikling har blant annet ført til at vi nå får 12 amerikanske baser på norsk jord. Disse blir underlagt amerikansk suverenitet, som om de er amerikansk territorium. Dette er et klart brudd med det som har vært norsk klippefast basepolitikk siden vi ble NATO-medlemmer i 1949.
Hva er dette for galskap?
USA forfaller. Ulikhetene der bare øker. En stadig større del av arbeiderklassen og middelklassen er kastet ut i bunnløs fattigdom. Infrastruktur, skoler og sykehus forfaller. Det eneste som er på vei oppover fra år til år synes å være bevilgningene til det oppblåste militærbudsjettet. Symptomene på forfallet åpenbares klart i det kommende presidentvalg. Her stiller det militærindustrielle kompleks med to kandidater hvis mentale tilstand best beskrives med termer hentet fra psykiatrien og geriatrien.
Oppløsningen i USA er så ille at noen statsvitere advarer mot faren for borgerkrig.
Hva er det for galskap som gjør at vi i en slik situasjon binder oss med enda sterkere lenker til masten på denne synkende skute? Hvorfor i all verden skal vi nok en gang feste vår lit til at amerikanske bomber skal ordne opp, og denne gang i våre nærområder?
Det er spesielt trist at alle partiene på Stortinget, inkludert SV og Rødt, som før var antikrigspartier, har akseptert at Norge skal støtte USAs stedfortrederkrig i Ukraina og pøse på med penger til den meningsløse krigen som allerede er tapt.
Tre ganger så mye som Frankrike og Italia til sammen blir nå Norges bidrag til denne galskap, hvor en hel generasjon ukrainske menn ofres i denne forferdelige kjøttkvernen. Mesteparten av hjelpen går under det sterkt misvisende navnet «Nansen-pakken», men er først og fremst en gigantisk gavepakke til profitørene i det amerikanske militærindustrielle kompleks. Og pengene,- jo pengene skal Norge ta fra U-landsbudsjettet, fra de fattigste i Afrika.
I tillegg skal vårt forsvarsbudsjett nesten fordobles ved innkjøp av amerikanske våpen. Og pengene, jo de skal nok tas fra kutt i midlene til infrastruktur og helsesektoren som vil ramme arbeiderklassen, de trygdede, de syke og de fattigste.
I årets 1.mai-tale blir det umulig å komme utenom folkemordet på Gaza.
Her utfolder det seg en råskap som er fullt på høyde med tyske SS-soldatenes herjinger i 2. verdenskrig.
De som fremdeles tar lett på palestinernes lidelser, bør tenke igjennom følgende: 2. verdenskrig som varte i fem år førte til at omtrent 10.000 nordmenn ble drept. Krigen var et traume for vårt land og fremdeles produseres det bøker, filmer og avhandlinger i massevis om dette. Palestinerne har opplevd okkupasjon, terror og massakre i 75 år. I den pågående “krig” på Gaza har så langt over 40.000 palestinere blitt drept. 70 prosent av disse er kvinner og barn.
Det som skjer på Gaza er også et amerikansk prosjekt siden det aller meste av våpnene kommer fra USA. Folkemordet kan stoppes på dagen ved hjelp av en eneste telefon fra Biden til slakteren Netanyahu.
Når vi ser en slik rå kynisme, burde vi spørre oss selv om hvor mye våre interesser egentlig teller der borte på den andre siden av Atlanteren. Kanskje er det ok for USA om det blir en ny storkrig i våre nærområder eller Europa så lenge det innebærer profitt for det militærindustrielle kompleks?
Kissingers oppsummerte USAs utenrikspolitikk i en setning:
USA har ingen venner eller fiender, bare interesser.
I Norge og verden forøvrig protesteres det nå kraftig mot det amerikansk-israelske folkemordet på Gaza. Ikke minst gjelder dette i USA hvor opprøret begynner å anta de samme dimensjonene som under Vietnamkrigen.
Det er ikke krig og mer våpen som kan redde oss fra trusselen om verdenskrig eller atomkrig slik våre makthavere vil ha oss til å tro, men diplomati.
Men USA kjenner bare en type diplomati og det er bombenes diplomati. Der i gården er det flere bomber og mer krig som er løsningen, mens reelle forhandlinger og FN-systemets løsninger blokkeres.
Under Cubakrisen var det diplomatiet som seiret og vi unngikk atomkrig fordi både Kennedy og Khrusjtsjov skjønte at forhandlinger var redningen.
Slik er det også i dag.
La oss håpe at de store protestene mot Gazakrigen verden over er starten på en global intifada, en intifada mot den amerikanske imperialismen og all undertrykkelse forøvrig.
Jeg vil avslutte med noen optimistiske ord fra den indiske forfatteren Arhundati Roy:
Husk dette. Vi er mange og de er få. De trenger oss mer enn vi trenger de.
En annen verden er ikke bare en mulig.
Den er på vei.
På en stille dag kan jeg høre dens pust.
