Av David Watson, medlem i Antikrigs-Initiativet og styremedlem i Latin-Amerikagruppen i Bergen (en forkortet versjon sto på trykk i Klassekampen 6. august).
29. juli burde ha vært en gledens dag for Venezuela. Landet, der det dagen før ble gjennomført et fredelig og effektivt presidentvalg. Sittende president, Nicolas Maduro, seiret over den ekstreme høyrekandidaten, Edmundo González, med 51,2% mot 44,2%. Stort sett alle opposisjonspartiene, inkludert opposisjonens representant i det nasjonale valgrådet, har godkjent resultatet. Med unntak av kandidat Gonzalez og sin valgkampleder, den ekstreme høyrepolitiker Marina Corina Machado.
Machado har også nektet å godta resultatet. Uten belegg for sine påstander sier hun at det har vært massive valgfusk og peker på meningsmålinger som har gitt hennes tilstedfortreder González en stor ledelse over Nicolas Maduro. Historisk er meningsmålinger i Venezuela notorisk upålitelige. En nylig studie av meningsmålinger de siste 5 årene har avslørt en gjennomsnittlig overvurdering til fordel for opposisjonen på 29,5 prosent. Allikevel siterer norske media disse som troverdige.
Gjennom de sosiale media har hun oppfordret tilhengere til å gå ut i gatene og vise sin misnøye. Dette har de gjort ved å stenge flere av hovedstadens innfartsårer, særlig i middel- og overklasseområder i Øst-Caracas.
Jeg kom nettopp tilbake fra en av disse «spontane» demonstrasjoner i Østkantens La Mercedes bydel. Flere hundre demonstranter, for det meste fredelige ungdommer, men blant dem var det også en god del gjengmedlemmer som knust betongblokker i mindre biter og fylte flasker med bensin for å kaste på politi og nasjonalgarde. De blokkerte motorveien med brennende søppel og ventet på konfrontasjon. Det virket som om sikkerhetsstyrkene ikke var interessert i en konfrontasjon, men heller stengte motorveien og dirigerte trafikken på andre veier. Litt rar atferd for en «diktaturstat».
USAs massive intervensjon i landets valgprosess
Det er ingen overraskelse at USA heller ikke anerkjenner valgresultatet, sammen med sine latinamerikanske allierte, som høyre ekstremist Javier Milei i Argentina, kupp-regimet i Peru, og flere andre høyreregjeringer, bruker de opposisjonens grunnløse påstander til å fortsette destabilisering av Venezuela og utpining av landets hardt rammede befolkning. USA har presset på for å få sin foretrukne kandidat akseptert når de er klar over at hun, i forhold til landets grunnlov, har ikke rett til å stille til et offentlig verv. De har derfor gjeninnført noen av sanksjonene som ble opphevet etter den såkalte Barbados-avtalen som Norge var med å forhandle fram i fjor. Men utestengingen er ikke i konflikt med avtalen, og USA har ingen rett til å overprøve den Venezuelanske grunnloven. Denne formen for massiv intervensjon i landets indre anliggender og valgprosessen ville neppe ha blitt tolerert i et hvilket som helst annet land. Men norske medier ignorerer slike intervensjoner fullstendig.
A nasty piece of work
Machado har blitt beskrevet som en «mor som har ofret alt» og «kvinnelig Messias», og betegnet som en demokrati- og menneskerettighets forkjemper i norske medier. Men enhver rimelig kompetent journalist bør kunne fastslå fra Maria Corina Machados bakgrunn hva slags person hun egentlig er. Hun tilhører den mest privilegerte klassen i Venezuela, faktisk den historisk rikeste familien hvis formue ble tjent på slavehandel. Hun har vært involvert i statskupp og flere forsøk på statskupp, og støttet de voldelige «guarimbas» (opptøyene) i periode 2014-2017, som etterlot hundrevis døde og skadde. Hun har absolutt ingen respekt for demokrati, hun er en notorisk løgner, og støttet den falske presidenten Juan Guaido, som underslo milliarder av dollar fra Venezuelas stjålne eiendeler i utlandet. Hun har også bedt om militær intervensjon i sitt eget land. Med andre ord; A nasty piece of work, som vi sier på engelsk.
Making the economy scream
Til tross for ni sammenhengende år med brutale sanksjoner fra USA og EU, inkludert Norge, handelsblokade, og økonomiske krigføring som har blitt beskrevet som krig uten bomber, har det venezuelansk folk talt. De vil ikke bukke under for USAs «make the economy scream»-ulovlige regimeskifte prosjekt.
Washingtons ulovlige «unilateral coercive measures» er hovedgrunnen til landets økonomisk krise. Sanksjonene fortsatte under hele Corona-pandemien og gjorde det uhyre vanskelig for landet å skaffe vaksine, medisin og sanitært utstyr. Venezuela opplevde den største økonomiske sammentrekningen i fredstid i nyere verdenshistorie, og ble det nest mest sanksjonerte landet i verden etter Russland. Sanksjonene og beslaglegning av landets utenlandske eiendeler var katastrofale for landet og dens befolkning. En studie fra Washington Post har beregnet at USAs sanksjoner har provosert en tre ganger alvorligere krise enn under den store depresjonen på 1930-tallet.
Norske mediers ansvar i Venezuelas debakel
Er ikke tiden moden for at norske medier slutter med sin 25 år lang hetskampanjer mot Venezuela? Er vi ikke i stand, i et av verdens høyeste utdannet land, å produsere troverdig og faktabasert journalistikk, istedenfor klipp og lim videreformidling fra Washingtons desinformasjons propaganda maskineri?
«Mainsream» medier drepte Hugo Chavez lenge før han døde av kreft i 2013, og fulgte deretter samme oppskrift for å desinformere om regjeringene til Nicolas Maduro. Det er ikke å benekte at Maduro har gjort en del grove feil, at korrupsjon er endemisk og at det har vært en autoritær vending i landet (ikke rart under de borgerkrigsliknende tilstander de siste årene). Men mediers fokus har blitt utelukkende ensidige med presentasjon av en ekstrem voldelig opposisjon, som bruker konsekvent voldelige midler for å destabilisere og polariserer landet sitt, som et demokratisk alternativ.
I Venezuela har norske medier inkludert statskanalen NRK feilet det norske publikum fullstendig.