Av Hans Ebbing og Thorleif Næss. Innlegget er refusert av «venstresidas dagsavis» Klassekampen.
Da SF ble startet i 1961 var Nei til norsk medlemskap i NATO et selvfølgelig standpunkt. Dette ble videreført ved dannelsen av SV i 1975 og bekreftet i SVs program for stortingsperioden 2021-25. I mars 2023 vedtok SVs landsmøte å fjerne parolen om å ta Norge ut av NATO. Begrunnelsen var Russlands ulovlige invasjon i Ukraina 24. februar 2022. Våren 2022 fattet SVs landsstyre to vedtak.
2. mars: SVs landsstyre fordømte invasjonen, men ville ikke sende våpen. Dette var et klokt vedtak.
7. april: SVs landsstyre snur om våpenstøtte. SV vil nå – i strid med offisiell norsk våpenpolitikk – sende 2000 panservernraketter av typen M72. Vedtaket ble fattet med 23 stemmet mot 16 stemmer.
I mellomtiden kunne det registreres at forsøk på en forhandlingsløsning var i gang. 16. mars skriver Financial Times at Ukraina og Russland har gjort signifikante framskritt mot en fredsavtale som inkluderer russisk tilbaketrekking hvis Kiev på sin side erklærer nøytalitet.
Men på toppmøte i NATO 24. mars ble det vedtatt en uttalelse full av anklager og fordømmelser av Russlands aggresjon og avviste alle forslag om våpenhvile og forhandlinger.
27. mars meddelte Zelensky i et intervju med russiske journalister at Ukraina var villig til å diskutere selvstendighet for Donbass-regionen.
Den 28. mars sa Putin seg villig til å trekke troppene tilbake fra Kharkiv og Kiev til støtte for forhandlingene som pågikk.
I denne perioden var arbeidet med en fredsavtale kommet langt, og krigen kunne vært avsluttet i mars/april 2022. Men USA/NATO grep inn og overtalte i april Zelensky til heller å søke en krigsløsning med vestlig våpenhjelp til ukrainske soldater så lenge det måtte være nødvendig, altså til Russland var slått på slagmarken og svekket.
På grunn av ekstrem propaganda mot Putin og Russland og ensrettingen av informasjon ble forsøkene på å få i stand fredsforhandlinger og resultatene av disse ikke tillagt vekt i vestlige hovedstrømsmedier, knapt nok omtalt. Ingen ting tyder på at SV på et selvstendig grunnlag søkte informasjon om dette før landsstyret gjorde nytt vedtak 7. april. SVs vedtak om å slutte seg til USAs/NATOs strategi for Ukraina var derfor basert på grov feilinformasjon. NATOs vedtak om å fordømme Russland, og avvise alle fredsforsøk, var imidlertid kjent for SV og må antas å være partiets kilde.
SVs landsmøte våren 2023
På dette tidspunktet var fredsforhandlingene året før allment kjent. Også de historiske årsakene til krigen var kjent. Det gjelder NATO-vedtaket fra 2008 om at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer. Det gjelder kuppet i Kiev i 2014 som ble ledet av USA for å få på plass et NATO-vennlig regime. Det gjelder krigen som Ukraina hadde ført mot den russisktalende befolkningen i Donbass siden 2014, med mer enn 14000 drepte. Det gjelder også Vestens svik mot denne befolkningen ved å sabotere de to Minskavtalene for å vinne tid til å ruste opp, slik Angela Merkel, den tidligere tyske kansleren, vedgikk høsten 2022.
Det er ikke mulig å forstå krigen i Ukraina uten å ha kjennskap til forhistorien. Det er et faktum at USA/NATO har drevet en proxy-krig i Ukraina og aktivt motarbeidet en fredsløsning. Jens Stoltenberg sin famøse uttalelse om at «Våpen er veien til fred» viser at NATO er en aggressiv og ekspansjonistisk organisasjon som i første rekke tjener våpenindustrien og USAs strategiske interesse som «eneste supermakt».
SVs landsmøte i 2023 nevner ikke disse problemene med ett ord og partiet la bort motstanden mot medlemskap i NATO.
Sikkerhetspolitikk i en tid med atomvåpen
SVs holdning til krigen, med tilslutning til NATOs opptrapping, er klart i strid med den grunnleggende holdning som SVs internasjonale politikk har vært tuftet på, og som alltid har insistert på at internasjonale konflikter skal løses ved forhandlinger. Krigen i Ukraina har også satt i gang en ny runde med opprustning under nye politiske og teknologiske forhold. Hver av partene utvikler nå nye systemer for bruk av a-våpen. Russland har som følge av krigens utvikling justert sin a-våpendoktrine til mulig førstebruk, slik NATO har hatt hele tiden. Et nytt kappløp med a-våpenopprustning er i gang. Denne rustningsspiralen som innebærer en utvikling av stadig raskere missiler, reduserer varslingstiden ved uhell og misforståelser og øker faren for krig. Faren for storkrig med a-våpen er i dag større en noen gang siden 1945.
I den kjernefysiske alder er ikke sikkerhet noe man kan bygge ved ensidig opprustning og overtak over motparten. Sikkerhet må bygges sammen med motparten, til fordel for begge parter. Sikkerhet er et gjensidig, felles forhold. Sikkerhet er ikke noe den enkelte stat kan avgjøre alene i kraft av overlegenhet, uten respekt og anerkjennelse av den andre partens behov og medvirkning. Det var denne tenkemåten om en udelelig, felles sikkerhet som først lå til grunn for dannelsen OSSE, men ble svekket i løpet av 1990-tallet med utvidelsene av NATO og USAs nye status som eneste supermakt.
I sin behandling av Ukraina-krigen har SV sett helt bort fra denne utviklingen. I et partihistorisk perspektiv framstår SVs behandling av krigen i Ukraina som en fortsettelse av SVs støtte til NATOs ulovlige krig i Jugoslavia 1999, til USA/NATOs krig i Afghanistan og til den ulovlige krigen i Libya 2011. Dette har bidratt til å svekke SV som parti for fred, forhandlinger og nedrustning.
I sitt forslag til nytt arbeidsprogram går partiets ledelse inn for «fortsatt militær støtte» i NATOs regi til Ukraina – i tillegg til humanitær støtte (som alle er enige i). I stedet bør det fremmes et forslag om å arbeide for en snarlig forhandlingsfred mellom Ukraina og Russland, der Ukrainas selvstendighet blir ivaretatt og grunnlaget for en varig sikkerhet i Europa blir lagt.