Skal Norge virkelig kausjonere for et lån på 140 milliarder euro til Ukraina?
Av Nikolai Østgaard, leder i Antikrigs-Initiativet. Innlegget sto på trykk i Klassekampen 13. november 2025.
Både Ukrainas militærapparat og statsapparat er 100% avhengig av vestlig finansiell støtte.
Det pågår nå en diskusjon om å konfiskere de såkalte «frosne» russiske statlige midler i europeiske (les Belgiske) banker. Dette er svært problematisk av flere grunne
- Det er rett og slett et tjueri – slik USA gjorde mot Afghanistan
- Det vil undergrave tilliten til Europeiske/Belgiske banker
- Det vil undergrave tilliten til Euro
- Russland varsler kraftige mottiltak dersom det gjennomføres
Av disse grunner er flere land i Europa skeptiske til en direkte konfiskering: Spania, Frankrike og Belgia har allerede markert dette.
For å unngå disse problemene vurderes det nå at man tar opp et lån på 140 milliarder euro som skal gis til Ukraina. Siden man ikke kan ta sikkerhet direkte i de konfiskerte russiske statlige midlene, har Norge meldt at de vil vurdere å stille som kausjonist for dette lånet.
Man antar da at lånet blir nedbetalt av krigserstatninger som Russland vil bli pålagt når de har tapt krigen. Det er imidlertid veldig lite som tyder på at det skjer. En mer edruelig vurdering av hva dette vil bety for Norge, er følgende:
- Norge må betjene lånet, dvs. rentebetaling. Med 4% rente vil dette utgjøre ca. 60 milliarder NOK i året.
- I ytterste konsekvens må Norge nedbetale lånet i sin helhet, og 140 milliarder euro er nærmere 1.700 milliarder NOK, noe som er i størrelsesorden et norsk statsbudsjett (2025: 2.169 milliarder NOK).
Dette vil være katastrofalt for Norge av minst to grunner:
- Om man er bekymret for kommuneøkonomi, utdanning og helse nå, så vil dette bli dramatisk mye verre.
- Norge melder seg som den «flinkeste eleven i klassen» – i økonomisk og militær krigføring mot Russland, noe som vil bli husket i lang tid på russisk side.
Hva er det man tror man skal oppnå med å stille en slik garanti?
Det Norge trenger er dialog og samarbeid med vår nabo i øst, ikke minst for å få etablert en sikkerhetsarkitektur mellom oss og dem, helst i et større europeisk perspektiv. Med dagens europeiske ledere, inkludert de norske, ser dette ut til å være langt unna. Krig og atter krig, både militært og økonomisk er gjennomgangstonen derfra.
Hva når denne krigen er over, har den norske politiske eliten overhodet tenkt på hvordan de da skal reparere forholdet til Russland?