Av Steven Crozier, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget sto først på trykk i Hitra-Frøya 1. januar 2026.
I 1971 risikerte Daniel Ellsberg 115 år i fengsel for å fortelle sannheten om Vietnamkrigen. Han kopierte de såkalte Pentagon Papers, som beviste at fire amerikanske presidenter systematisk hadde løyet til folket. De visste at krigen var uvinnelig, men fortsatte å sende unge menn i døden for å pleie storpolitiske ambisjoner.
I dag, i desember 2025, må vi spørre oss: Hvor mye av den fulle sannheten om Ukraina-konflikten og Norges nye rolle som amerikansk baseområde får vi servert i spaltene til lokal eller storbyavisene?
Siden 2004 har NATO og Norge vært dypere involvert i Ukraina enn det offisielle narrativet om en «uprovosert krig» tilsier. Mens pressen fokuserer på de siste årene, ties det om tiår med advarsler fra etterretningseksperter som spådde at NATOs ekspansjon ville føre til nøyaktig den katastrofen vi ser i dag. I stedet for diplomati, har vi valgt en vei som binder oss tettere til USA enn noen gang siden 1949.
Dette merker vi spesielt her i Midt-Norge. Gjennom den utvidede baseavtalen med USA (SDCA), som nå omfatter 12 «omforente områder» inkludert Værnes, har vi i praksis opprettet juridiske enklaver. Mens europeiske soldater (som de belgiske i Åndalsnes-saken) må svare for norske domstoler ved lovbrudd, har USA sikret seg førsteprioritet på jurisdiksjon over sine egne.
Samtidig har vi fylt Ørland med F-35 – et fly som er designet for angrep dypt inne i fiendtlig territorium, snarere enn for et rent territorielt forsvar av norske fjorder. Valget av F-35 er det tydeligste eksempelet på tap av nasjonal kontroll. Mens Canada nå i 2025 ser seg nødt til å vurdere å kutte i sin F-35-ordre til fordel for svenske Gripen nettopp på grunn av kostnader og behovet for nasjonal suverenitet, sitter Norge fast i en amerikansk «svart boks». F-35 krever konstant oppkobling til servere i USA for å fungere. Hvis USA stenger av programvaren, står våre fly på bakken.
Hvor ble det av den norske suvereniteten? Grunnlovens paragraf 1 sier at Norge er «udelelig og uavhendelig». Likevel har regjeringen sneket den massive utvidelsen av amerikansk myndighet gjennom Stortinget med vanlig flertall, ved å påstå at inngrepet er «lite inngripende».
Er det lite inngripende at vi kjøper angrepsfly vi ikke kontrollerer selv? Er det lite inngripende at fremmed makt kontrollerer norsk territorium rett utenfor Trondheim uten reelt innsyn fra norske myndigheter?
Daniel Ellsberg sa: «Noen må fortelle sannheten, selv når det er skummelt.» Det er på tide at vi i Midt-Norge krever en ærlig debatt. Vil vi virkelig at våre nærområder skal være en «snubletråd» i en offensiv stormaktskonfrontasjon? Eller skal vi kreve at norske politikere prioriterer Grunnloven fremfor å være flinkeste gutt i Pentagon sin klasse?
Sannheten er kanskje ubehagelig, men alternativet – å miste seg selv i andres kriger – er langt verre.