Uttalelse fra årsmøtet i Antikrigs-Initiativet i Tromsø 4. mars 2026
(Bilde: BRICS-logo https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/)
Vestens politiske, økonomiske og militære makt var basert på ren kolonialisme frem til 1970-tallet. Det startet for 500 år siden. Storbritannia, Frankrike, Spania, Nederland, Portugal mfl. hersket med utbytting og plyndring. I 1914 var 90% av Afrika kolonier. Tyskland var eneste stormakt i Europa som mistet sine kolonier rundt 1. verdenskrig. Det forsøkte de å endre ved å skaffe seg «lebensraum» i neste verdenskrig, jfr. angrepet på Russland i 1941.
Etter siste verdenskrig overtok USA rollen som dominerende global kolonimakt. Gjennom Bretton Woods avtalen (1944) blei dollaren etablert som verdens valuta. Dette blei fulgt opp med militære intervensjoner, sanksjoner, korrupsjon og regimeendringer. «Det amerikanske århundret» blei sikret på denne måten. USA kom uskadet, og industrielt overlegent, ut av 2. verdenskrig, mens de fleste andre land lå på kne. USA skaffet seg kontroll med det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Lånevilkårene utsultet fattige land ytterligere og gjorde dem til evige gjeldsslaver. De gamle kolonimaktene, og særlig USA, sikret på denne måten sin geopolitiske og økonomiske orden. Den avgjørende militære kontrollen blei garantert med 800 amerikanske militærbaser globalt.
Som tidligere imperier har erfart så koster dette, ikke bare for den amerikanske staten, men også for arbeiderklassen. USAs militærbudsjett er i dag større enn de ti neste på lista samlet, og blant disse står Kina for 1/3. Kostnadene ved USAs globale krigføring og kontroll av eget imperium gjør at det kun er et tidsspørsmål før den økonomiske kollapsen er en realitet. Både Romerriket og det Britiske imperiet gikk under pga. økonomisk kollaps, og ikke pga. avgjørende militære tap. Kontroll og krigføring kostet mer enn plyndringa.
BRICS landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) forsøker å lage en økonomisk motvekt mot USAs dominans. Med Kina som den største økonomiske motoren synes BRICS-landene å ha funnet en formel for gjensidig vinn/vinn utvikling. Like sannsynlig er det at de europeiske statene blir taperne i denne utviklingen. De har frivillig gjort seg til vasaller for USA.
Over 40 land har til nå søkt om å bli assosierte medlemmer av BRICS. Alle er tidligere kolonier hvor utplyndringa har fortsatt med korrupsjon, militære intervensjoner, sanksjonspolitikk og rå økonomisk utbytting.
Med India og Kina som medlemmer sier det seg selv at USA og EU blir små befolkningsmessig. Økonomisk ligger de langt unna Vesten pr. innbygger. Men med den økonomiske utviklingen vi ser i dag så haler de innpå til glede for 100-vis av millioner mennesker. På knapt 50 år (siden 1978) har over 800 millioner kinesere kommet ut av ekstrem fattigdom. FN kan dermed skryte av at den globale ekstreme fattigdommen er redusert med 70%. Det skyldes ikke Vesten og norske bistandsmidler som er blitt en egen «industri» for karrierepolitikere.
Skal Norge omsider ta inn over seg at verden rundt oss er i rask endring?
Skal vi søke samarbeid med BRICS eller skal vi forbli USAs utpost for å sikre USAs hegemoni for en klikk av verdens rikeste?