Det er rart hvordan språket alltid er det første som militariseres.
Av Arne Klyve, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget ble publisert i Bergens Tidende 9. april 2026.
(foto: «War is peace» (Orwell) Mark Hillary/Flickr.com https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/)
Før stridsvognene ruller, før budsjettet svulmer, før likposene fylles, kommer ordene. De renses, poleres og vrenges. «Opprustning» blir til «sikkerhet» og «trygghet». «Angrep» blir til «forebygging» eller «forkjøpskrig». «Våpen» blir til «fredsverktøy».
Dette er språklig nytale, en form for politisk sminke helt i tråd med George Orwells «1984». Hadde han levd i dag, ville han nikket gjenkjennende til hvordan tilsløringen blir mer raffinert, jo grovere realitetene er.
Vi står midt i en historisk opprustning, men får høre at dette egentlig er en slags humanitær dugnad. Våpenindustrien, denne globale kjempen som lever av ødeleggelse, omtales som en «leverandør av stabilitet».
Missiler blir «kapasiteter». Bombede byer og skoler blir «utilsiktede konsekvenser». Og alle feilvalgene, alle de politiske snarveiene som førte oss hit, pakkes inn i et språk som gjør det mulig å late som om alt er under kontroll.
Men språket kan ikke skjule realitetene. Det kan ikke skjule ruinene. Det kan ikke skjule barna som aldri kommer hjem. Det kan ikke skjule at hver gang vi sier «våpen er veien til fred», så dør en bit av vår intellektuelle redelighet.
Nytalen forsøker å gjøre oss språklig ufølsomme. Den ber oss akseptere det uakseptable. Den ber oss tro at mer vold skal løse volden. At flere våpen skal gjøre oss tryggere. At fred kan kjøpes på samme måte som et nytt jagerfly.
Men fred er ikke en handelsvare. Fred er et valg. Og akkurat nå velger vi noe helt annet.