To forskere fra DETHREAT («Deterring Threats in the New Nuclear Age») ved UIO tar i Aftenposten til orde for at Norge bør stille seg positiv til Macrons forslag om kjernevåpen. Forslaget tar sikte på å styrke den europeiske kjernefysiske avskrekkingen, ofte omtalt som en fransk «atomparaply» over Europa.
Steven Crozier, styremedlem i AKI Trondheim, tar i denne kommentaren avstand fra forslaget:
Nullsumspill og sikkerhetsdilemmaet
I internasjonal politikk beskriver et nullsumspill en situasjon der én parts økte sikkerhet automatisk betyr en tilsvarende reduksjon i motpartens sikkerhet. Her argumenteres det for at Norge bør knytte seg tettere til franske kjernevåpen for å styrke avskrekkingen.
Fra et antikrigsperspektiv skaper dette et sikkerhetsdilemma:
Forfatterne hevder at det å gjøre norsk territorium til et potensielt mål for kjernevåpen øker sikkerheten, fordi det forplikter Frankrike til å svare.
Når Norge og NATO øker sin kjernefysiske slagkraft eller troverdighet i nærheten av Russlands grenser, vil Russland tolke dette som en eksistensiell trussel. Svaret fra russisk side vil være ytterligere opprustning.
Begge parter ender opp med å føle seg mindre trygge enn før, til tross for enorme investeringer i våpensystemer. Teksten «hisser til krig» ved å fremstille kjernefysisk eskalering som en rasjonell løsning på usikkerhet, snarere enn en kilde til økt risiko.
Motpartens sikkerhetsbehov (Kåre Willochs perspektiv)
Kåre Willoch påpekte under Arendalsuka i 2017 at stabilitet i Europa krever en dypere forståelse for stormakters legitime sikkerhetsbehov, uavhengig av hva man mener om deres styresett. Han advarte mot å drive stormakter inn i et hjørne hvor de føler at deres kjerneinteresser er truet.
Sett i lys av de historiske faktaene – at Russland er blitt invadert to ganger de siste 210 årene (Napoleon i 1812 og Hitler i 1941) – kan motpartens sikkerhetsbehov oppsummeres slik:
Russlands militære doktrine er sterkt preget av traumene fra disse invasjonene. De søker tradisjonelt en buffersone mellom seg selv og vestlige militærmakter.
For Russland er Kolahalvøya, like ved norskegrensen, avgjørende for deres evne til å gjengjelde et angrep. Når teksten tar til orde for tettere kjernefysisk samarbeid og øvelser som inkluderer Norge, treffer dette Russlands mest sensitive sikkerhetspunkt.
Frykt for “innringing”: Sett fra Moskva vil Macrons forslag, støttet av norske forskere, fremstå som et forsøk på å flytte atomtrusselen nærmere deres grenser, noe som historisk sett utløser aggressive forsvarsreaksjoner.
Antikrigs-kritikk av tekstens argumentasjon
Forfatterne bruker et språk som normaliserer kjernevåpen som et politisk verktøy. Her er de mest kritiske punktene fra et antikrigsperspektiv:
Målskive-logikken: Forfatterne kaller det et «kunstig skille» å skille mellom risikoen ved å være et mål og sikkerheten ved en paraply. Fra et pasifistisk eller humanitært perspektiv er dette en farlig gambling med sivilbefolkningens liv; man aksepterer rollen som «atommål» for å oppnå en teoretisk avskrekkingseffekt.
Utelatelse av diplomati: Teksten fokuserer utelukkende på militær avskrekking. Det nevnes ingen tiltak for nedrustning, tillitsskapende tiltak eller diplomatiske kanaler for å de-eskalere spenningen med Russland.
Provokasjon fremfor stabilitet: Ved å fravike den historiske norske linjen om ingen kjernevåpen (selv om det i første omgang gjelder i krigstid), sender man et signal om at man forbereder seg på kjernefysisk krigføring i våre nærområder. Dette bidrar til en atmosfære der krig fremstår som uunngåelig.
Der teksten ser «troverdig avskrekking», ser et antikrigsperspektiv en «selvoppfyllende profeti». Ved å ignorere Russlands historiske frykt for invasjon og deres behov for sikkerhet i egne nærområder, bidrar argumentasjonen i innlegget til å låse partene fast i en logikk der den eneste utveien er mer våpen, noe som historisk sett øker sannsynligheten for at en konflikt før eller siden bryter ut.