Svar til Tor Dahl-Eriksen «Har Ukraina tapt krigen?»
Av Torgeir Engstad og Kolbjørn Schanche, Antikrigs-Initiativet i Tromsø. Innlegget ble publisert på Nordnorsk Debatt 21.11.25
Tor Dahl-Eriksen har på Nordnorsk debatt 19.11.25 kommentert vårt innlegg «Skal Norge kausjonere for et lån på 1600 milliarder kroner til Ukraina». Kommentaren er saklig. Han sier seg enig i at Norge ikke bør kausjonere for «lånet». Eriksen er også enig i at Ukraina ikke kan gjenvinne alle delene av landet som nå er okkupert. Vi er kort sagt enige om to svært viktige standpunkt i denne diskusjonen. Så er vi uenige om andre spørsmål og påstander, og håper dette kan diskuteres like saklig som til nå.
Vi er uenige i Eriksens påstand om at vi ignorerer nødvendige forutsetninger for at dialog, forhandlinger og diplomatiske virkemidler skal ha en sjanse når først krigen var et faktum.
Vi er også uenige i Eriksens utsagn om at det bare er økt militært press som kan få Russland til forhandlingsbordet. Det finns andre og mindre viktige meningsforskjeller som vi lar ligge.
Hvem ignorerte dialog og diplomati?
I tredje avsnitt skriver Eriksen at «Alle FNs medlemsland er forpliktet å løse konflikter seg imellom med fredelige midler.» Han hevder at noen blåser i FN-traktatens forpliktelser om å løse konflikter på fredelig vis, at Engstad/Schanche ignorerer nødvendige forutsetninger for at dialog og diplomati skal ha en sjanse, og at Russland heller ikke respekterer Ukrainas eksistens.
Russland invaderte Ukraina 24.02.22. Det var folkerettsstridig og et klart brudd på FN traktatens forpliktelser. Dette standpunktet har vi sagt oss enige i flere ganger. Men utover dette har vi problemer med å følge Dahl-Eriksens tankegang. Vi skal presentere noen dokumenterbare hendelser som setter flere av hans påstander i et merkelig lys.
Før invasjonen uttalte Russland at Ukraina er og skal være et uavhengig land. Dette blei blant annet diskutert i en artikkel skrevet av Putin 12.07.21 («Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere»). Samme budskap blei repetert fra offisielt russisk hold 21.02.22 og på nytt 24.02.22. (Prof J. Mearsheimer “My talk at the European Parliament” Tale til EU-parlamentet 11.11.25.). Lavrov uttalte 14.01.22 at «Nøkkelen til alt er en garanti om at NATO ikke utvides østover». Senest 14.06.24 foreslo Russland å avslutte krigen mot at Kiev offisielt erklærte at de ville oppgi sine planer om NATO-medlemskap. Det kan vises til utallige initiativ og møter fra russisk side med mål å løse konflikten mellom Russland og Vesten/Ukraina på fredelig vis. Offisielle talspersoner for Russland har repetert om og om igjen at en NATO-utvidelse som inkluderte Ukraina ville bli oppfattet som en eksistensiell trussel for Russland. De har også gjentatte ganger bedt om å få på plass en sikkerhetsstruktur for Europa som inkluderer Russland, men USA og Vesten har nektet å forhandle. Det er mange som kan siteres, men velger Stoltenberg: «Kun NATO avgjør medlemskap» (VG 11.02.22) og «Velkommen til NATO (Forsvarets Forum 16.12.21). Russlands sikkerhetsbehov skulle man se bort fra. USA og NATO ønsket å svekke Russland. (forsvarsminister Cheney 1992, Brzezinsky 1997, RAND corporation «Extending Russia» publ 2019). EUs ministerpresident for utenrikspolitikk (ikke valgt) har sågar uttalt at det var ønskelig å splitte opp Russland. Dahl-Eriksen må kjenne til disse uttalelsene fra vestlige politikere og militære, sitat som kan fylle flere A4 ark, men han velger å ikke nevne NATO-utvidelsen østover med ett eneste ord, og spesielt ikke som årsak til krigen i Ukraina. Statsviteren Dahl-Eriksen må også kjenne til Minskavtalene 1 og 2 før krigen og Istanbulforhandlingene som begynte 4 dager etter oppstart av krigen. I disse forhandlingene uttrykte Russland aldri noe ønske om å okkupere Ukraina, bortsett fra Krim som blei annektert i 2014. Russland hadde imidlertid et ufravikelig krav: Ukraina skulle ikke med i NATO, og skulle heller ikke ha offensive våpen plassert nær Russlands grenser. Til sammenlikning kan den amerikanske Monroe-doktrinen nevnes. Avtalene var nesten klare for underskriving, men etter press fra særlig Storbritannia ble avtalene ikke undertegnet. Merkel har i etterkant innrømmet at forhandlingene var et middel for få tid til å ruste opp Ukraina. Med dette som bakteppe må det være lov å spørre om hvem som var mot å løse konflikter på fredelig vis, og hvem som framprovoserte krigen?
«Det eneste Russland vil forhandle om er vilkårene for ukrainsk kapitulasjon»
Dahl-Eriksen fortsetter: «Så lenge det forblir slik finns det lite å snakke om. En forhandler heller ikke samtidig som bombene fortsetter å regne ned».
Krigens lover og logikk er grusom. Det vi ser i dag er resultatet av 3,5 års utmattingskrig, som kunne ha vært unngått, om ikke USA og Vest-Europa hadde avvist eller sabotert alle forsøk på å finne en fredelig løsning. Vesten ønsket krig med Russland, og fikk den. I dag sørger Europa for at krigen kan fortsette. Europas ledere feilberegnet styrkeforhold, militære og økonomiske ressurser og kamp-evne katastrofalt, men forpliktet seg til å beseire Russland. Etter 3,5 år med utmattingskrig er den ukrainske hæren så godt som ødelagt, tapene er groteske, og blir verre og verre for hver dag som går. For å sitere professor Mearsheimer, som talte for Europas-rådet 11. november: NATO´s og Europa´s nederlag er sjokkerende. De har vært dypt involvert i krigen siden 2014. Europa tynges nå også av en konkursrammet økonomi, og har alvorlig trøbbel i følge prof. Mearsheimer. I tillegg må Europa i økende grad sørge for egen sikkerhet når USA flytter fokus fra Europa til Øst-Asia. Samtidig er forholdet til Russland forgiftet. Russofobi og uhemmet krigsretorikk med sabelrasling har erstattet siste rest av diplomati og tillitsskapende arbeid.
I denne situasjonen bør ingen bli overrasket om det er seierherren på Ukrainas slagmark som dikterer betingelsene for fred. Apropos forhandlinger og bomberegn: Ifølge databasen til «Uppsala Conflict Data program» (Uppsala University), er det inngått 171 fredsavtaler globalt i perioden 1990-2023, noen inngått mens bombene regnet ned.
