Blog

  • Hvem eier Grønland?

    Hvem eier Grønland?

    Grønlenderne, USA eller Danmark med NATO-allierte?

    Antikrigs-Initiativet i Tromsø, ved Torgeir Engstad

    Inuittene har bodd på Kallaallit Nunaat (=Grønland) i uminnelige tider. Den offentlige debatten om eierskapet til Grønland i dag bærer preg av at vi lever i nykolonialismens tid. Trump har lenge truet med å kjøpe/ta Grønland. Nå konkurrerer de europeiske statslederne og de norske partiene om å sende tropper til Grønland, for å demme opp mot USA. Svenske offiserer har allerede ankommet Grønland, Tyskland sender et ti-talls «rekognoseringsstyrker», og Norge har for lengst sendt personer fra forsvaret. Danmark har varslet en større permanent tilstedeværelse og skal nå koordinere den europeiske innsatsen (Ref: ABC nyheter14.01.26).   

    De kritiske stemmene er fraværende, også fra norsk venstreside. «Raudt vil sende styrkar til Grønland. Norge må avskrekke truslar frå USA». Dette uttaler utenrikspolitisk talsperson i Rødt (Ref: Moxnes, forside i Klassekampen 16 jan.) Det står ingenting om hva grønlenderne selv måtte mene om dette.

    Danmark åpnet alle dører for USA-imperialismen.

    Danmark blei formelt en del av Danmark etter Kiltraktaten i 1814. I 1931 okkuperte Norge deler av Øst-Grønland (Eirik Raudes Land), ofte omtalt som en skamplett i norsk historie. To år senere avgjorde den internasjonale domstolen i Haag at Grønland er dansk, noe Norge aksepterte.  

    I 1949 var Danmark med å opprette NATO, og allerede i1951 inngikk de en avtale (Grønlandsavtalen) som ga USA fri adgang overalt på Grønland. På Nordvest-Grønland, i bunnen av Nordstjerne- bukta, bygde amerikanerne «Thule Air Base».  De fastboende inuittene blei tvangs-flytta 130 km nordover til Qaanaaq, etter å ha blitt fjernet med tvang fra sine tidligere jakt- og fiskeområder, som nå også blei avsperret. Den danske staten har senere avvist en rekke erstatningssøksmål. For de som vil lese mer om dette henvises til «Thulesaken», tilgjengelig i Danmarks Nationalleksikon. Fra 1960 blei Thulebasens funksjon endret til luftforsvar, blant annet med radar «Ballistic Missile Early Warning System». I 1968 styrtet et amerikansk B-52 bombefly nær Thule-basen med ikke mindre enn 4 atombomber ombord. Lokalbefolkningen som blei brukt til oppryddingsarbeidet blei ikke advart om helserisikoen, og mange ble alvorlig syke og døde av stråleskader. Thulebasen er senere omdøpt til «Pituffic Space Base» (2023), og er i dag underlagt amerikansk «Space Command».

    I 1959 blei «Camp Century» opprettet. Verdens første atomreaktor blei bygd under grønlandsisen, «Project Iceworm». Det militære anlegget under isen dekket 250 000 km2, tilsvarende 12% av Grønlands areal. Programmet bestod i et mobilt nettverk av atomvåpen som skulle brukes som «first strike» mot Sovjetunionen, men offisielt framstilt som «atomdrevet arktisk forskningssenter».  I 1965 blei anlegget evakuert fordi innlandsisen beveget seg raskere enn forventet. Etter evakuering etterlot amerikanerne 9000 tonn fast avfall, og mer enn 1000 tonn lett radioaktivt avfall under isoverflaten. Det har tatt forfatterne flere år å dokumentere dette, med dypdykk i det danske Riksarkivet, og dels i flere arkiv i Washington. (Ref: Nilsen og Nielsen «Camp Century» bok, 2017. Petersen: «The iceman that never came”. Scandinavian journal of history. Vol 33, 2008, pp 75-89)

    Og nå vil vasallene ha et oppgjør med Trump, når han krever eierskap til det landet amerikanerne har boltret seg i uten restriksjoner og med velvillig dansk bistand. Trump nøyer seg ikke lenger med omfattende militære rettigheter og tilstedeværelse.

    Grønlenderne eier Grønland, ikke USA og ikke de europeiske vasallene.

    Imperialismen vil aldri anerkjenne eller respektere at grønlenderne er et folk med nasjonale rettigheter og suverenitet. Få er så ærlig og vulgær som Trump som sier at han er ute etter Grønlands ressurser og rikdommer, naturligvis også med militærstrategiske motiv. De europeiske lederne, de skandinaviske inkludert, mener at Danmark har legitim rett til Grønland, og opptrer i praksis som om Grønland fortsatt er en koloni, slik tilfellet var fram til 1953. Etter dette har de vært likestilt med danskene, selv om kongeriket Danmark er tilkjent formell suverenitet over Grønland, jfr. domsslutningen i Haag 1933. Den moralske legitimiteten, og de alvorlige danske menneskerettighetsbruddene i nær fortid, tilsier at Danmark og de andre europeiske vasallene burde trå forsiktig. Danskene har ført en hardhendt assimileringspolitikk på Grønland. De har tvangsflyttet de fastboende når det passet dem. Danske leger satte inn spiral på halvparten av alle fertile kvinner på Grønland, herav mange mindreårige, mot deres vilje i perioden 1966-75 for å redusere fødselstallene (Ref: Kirkebæk og Møller Danmarks radio 3 okt 2023) Ingen har oversikt over de danske menneskerettighetsbruddene på Grønland, men de er mange.  

    Alt dette synes herrefolket å ha glemt. De har i alle fall ingen betenkeligheter med å sende militære tropper til Grønland for å forsvare «dansk» eiendom. Jonas Gahr Støre er talsperson for en slik kolonial tankegang når han uttaler: «Grønland er en del av kongeriket Danmark. Norge stiller seg fullt og helt bak kongeriket Danmark». (Jonas Gahr Støre på X, 4. jan 2026, 10.51 p.m).  På denne måten demonstrerer statsministeren, trolig uten å skjønne det selv, at Danmarks «eierskap» til Grønland er en rest av kolonialismen, som skulle ha vært avskaffet for lenge siden. Han nevner overhodet ikke hva grønlenderne selv måtte mene om dette.  

    Grønland fikk sitt hjemmestyre i 1979 etter en folkeavstemning der 70% stemte for økt selvstyre, og i 2009 ble selvstyreloven vedtatt. Denne slår fast at

              -Grønlenderne er et folk i folkerettslig forstand
              -Grønland har rett til selvbestemmelse
              -Grønlenderne skal selv avgjøre en evt. løsrivelse fra Danmark, og ingen andre

    Nasjonal sjølråderett til Grønland!
    Nei til militær innblanding på Grønland!
    Grønlenderne vil ha fred!

    Grønlenderne, og ingen andre, eier og skal bestemme Grønlands framtid.

  • Er Norge en vasallstat?

    Er Norge en vasallstat?

    Av Antikrigs-Initiativet i Tromsø, ved Kolbjørn Schanche, Torgeir Engstad og Toril Konst

    USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger sammenfattet USAs utenrikspolitikk omtrent slik: «USA har ingen fiender eller venner, bare interesser». For dette formålet har de kontinuerlig ført militære og økonomiske kriger siden 2. verdenskrig.

    Også regimeendringer i USAs interesse har pågått i denne perioden. I perioden 1945-1989 gjennomførte USA 70 forsøk på regimeendringer rundt om i verden (Ref. Lindsay Oor: «Covert regime Change»). De har etablert ca. 800 militærbaser verden rundt som er en kontinuerlig trussel mot land som forsøker å trosse USAs interesser. Internasjonale avtaler blir oversett når disse står i vegen for USAs interesser.

    I dag ser vi det i konflikten med Venezuela og Grønland. At allierte nå også blir rammet av økonomiske sanksjoner og straffetoll for sin handel med Russland, Kina og et 30 talls andre land er helt etter oppskriften. EU er en økonomisk konkurrent.

    Venezuela har verdens største kjente oljereserver, mens Grønland har store mengder av sjeldne jordarter som industrien, ikke minst våpenindustrien, er avhengig av.

    Norge har forlatt sin tidligere basepolitikk som utelukket utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Nå har Norge gitt USA 12 baseområder hvor USAs jurisdiksjon gjelder. Vi har ingen tilsynsrett om det havner atomvåpen på disse basene. Fra før har vi amerikanske overvåkningssystemer og forhåndslagre av militærmateriell for 15.000 soldater.

    Antikrigs-Initiativet i Tromsø mener at den servile vasallstats-holdningen som Norge har ovenfor USA må opphøre. I FN har nylig 121 land fordømt UASs angrep og kidnapping av Venezuelas lovlig valgte president, Maduro. Ei slik fordømming vil Norges statsminister ikke være med på. I stedet har Jonas Gahr Støre uttrykt sin tilfredshet med at presidenten er fjernet, men på direkte spørsmål mener han likevel at angrepet på Venezuela er i strid med folkeretten. Denne forsiktige påpekningen må antas å være akseptabel også for Trump. Den norske underdanigheten overfor USA har åpenbart ingen grenser.

    Å bygge opp militær spenning i nordområdene for USAs interesser kan gå Norge ille. Også økonomisk nå når USAs «regelbaserte orden» synes å gå mot slutten.

    Invester i fred, ikke i krig!

  • Løpeseddel Venezuela/amerikanske baser i Norge

    Løpeseddel Venezuela/amerikanske baser i Norge

    Denne løpeseddelen ble delt ut til de fremmøtte på markeringen “Nei til Trumps krig i Venezuela – forsvar folkeretten” (foto: Dave Watson). USAs 12 militærbaser i Norge representerer en klar sikkerhetsrisiko for landet vårt.

    Venezuela_1Last ned
  • Kristne mot krig

    Kristne mot krig

    Av Ferdinand Wyller, medlem i Antikrigs-Initiativet (Wyller er kunstner, se hjemmeside www.ferdinandwyller.no. Bildet som illustrerer artikkelen er hans eget).

    Kristne mot krig er en bevegelse som ønsker å be og å arbeide i harmoni med Frans av Assisis 800 år gamle bønn:

    Herre gjør meg til redskap for din fred!
    La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
    La meg bringe forlatelse der urett er begått.
    La meg skape enighet der uenighet rår.
    La meg bringe tro der tvil rår.
    La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
    La meg bringe lys der mørket ruger.
    La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

    Denne bønnen bygger på Jesu ord om at «salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn». Den er også fundert på det faktum at Frelseren selv levde i et okkupert land, men likevel oppfordret til kjærlighet overfor nasjonens fiende. Dette kom som en naturlig konsekvens av Kristi forkynnelse om Guds rike. Dette riket er viktigere enn denne verdens riker, og har borgere fra alle land.

    Kristne mot krig hevder på dette grunnlag

    1. – at våpen ikke er veien til fred, men omsorg og forståelse. Alternativet kan nå bli en atomkrig
    2. – at Europa generelt og Norge spesielt må gjenoppta dialogen med  Russland for å diskutere gjensidige sikkerhetsgarantier
    3. – at det må startes nedrustning, og ikke opprustning. Dette dreier seg om menneskehetens overlevelse
    4. – at det må skapes en interesse for hvordan motparten opplever våre verbale og materielle krigsforberedelser
    5. – at menneskeliv er viktigere enn landområder, ettersom kristne tror at hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi
    6. – at den pågående konflikten ikke dreier seg om å beskytte kvinner og barn. Bare fred kan beskytte dem
    7. – at kristne i alle land må se at den Gud som skapte forsoning mellom seg selv og menneskene, også ønsker å skape forsoning menneskene seg imellom.

    Vil du støtte Manifestet så gjør du det via epost til Ferdinand Wyller – ferdinand@ferdinandwyller.no, eller på mobil 977 12 077.

  • Uttalelse fra Antikrigs-Initiativet

    Uttalelse fra Antikrigs-Initiativet

    Kidnappingen av Venezuelas president og USAs 12 militærbaser i Norge

    Antikrigs-Initiativet fordømmer på det skarpeste militæraksjonen og kidnappingen av Venezuelas president, Maduro. Aksjonen er en klar krigsforbrytelse der både militære og sivile ble drept i stort antall. Både aksjonen og den farseaktige rettsaken som nå innledes mot ham representerer dessverre ikke noe brudd med USA sin politikk i den vestlige hemisfære (og ellers i verden). USA sine mange militære regime-endringsaksjoner i denne verdensdelen strekker seg over mer enn hundre år og er snarere regel enn unntak.

    Det som er nytt er at USA nå omdefinerer sin Monroe-doktrine fra 1823. I sin opprinnelige form slo den fast at Europa skulle holde seg unna det amerikanske kontinent mot at USA holdt seg unna Europa. USA har selvfølgelig ikke holdt sin del av denne avtalen, men nå fremmes en langt mer aggressiv utgave av denne doktrinen, nemlig at USA skal ha full kontroll over land og ressurser i den vestlige hemisfære. Det inkluderer også Grønland.

    Fra våre politiske ledere hører vi kun at aksjonen er i strid med folkeretten, noe det er umulig å nekte for, men de er samtidig svært fornøyde med at Maduro er fjernet. En fordømmelse slik Spania sammen med Brasil, Chile, Colombia, Uruguay og Mexico har uttrykt, er overhodet ikke aktuelt fra Norge sin side, ifølge statsminister Gahr Støre og opposisjonsleder Listhaug (Politisk kvarter 5. januar).

    Antikrigs-Initiativet mener dette er dypt bekymringsfullt. Norge framstår som ett av de mest servile land overfor USA. Vi har som Danmark, Sverige og Finland gitt USA (ikke NATO) 47 militærbaser i Norden, hvorav 12 i Norge. Base-forhandlingene startet i 2018, under Trumps første presidentperiode, og på amerikansk initiativ. Det var ikke slik som det fremstilles i etterkant at norske politikere ønsket permanente amerikanske baser i Norge, som et vern mot Russland. Bakgrunnen var et uttalt amerikansk behov for å ha USAs militære styrker i allierte land.

    Antikrigs-Initiativet mener at militæraksjonen mot Venezuela, og utspillene om annektering av Grønland, gjør det klinkende klart hva disse militærbasene representerer. Foruten å være et klart brudd med norsk sjølråderett og vår tidligere basepolitikk, gir disse basene USA ytterligere militær kontroll over Norge. Vi minner om Henry Kissingers klare tale: «Amerika har ingen permanente venner eller fiender, bare interesser». Med våre olje-, gass-, samt store mineralressurser mellom Svalbard og Jan Mayen, er også Norge utsatt. USA sine militærbaser gir oss ingen trygghet, tvert imot, de representerer en klar sikkerhetsrisiko for Norge. Antikrigs-Initiativet krever derfor at:

    • Basene avvikles umiddelbart
    • Norge må bryte med sin servile holdning overfor USA.

    Det er lærdommen som må trekkes fra de siste dagers hendelser.

    Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet

  • Nei til Trumps krig i Venezuela – forsvar folkeretten!

    Nei til Trumps krig i Venezuela – forsvar folkeretten!

    Lørdag 10. januar blir det arrangert en markering mot USAs militære intervensjon i Venezuela og kidnapping av landets president, Nicolás Maduro. Parolen blir «Nei til Trumps krig mot Venezuela – forsvar folkeretten»

    Markeringen holdes ved Den blå steinen, Torgallmenningen kl. 13.00.
    Antikrigs-Initiativet er medarrangør og vil holde appell.

    Vi oppfordrer til å delta på markeringen for å vise verden at vi må støtte opp om folkeretten, og si nei til Trumps krig mot Venezuela.

    Disse organisasjonene er medarrangører: Bergen SV, Rødt Bergen, Norsk folkehjelp, Bergen Sosialistisk Ungdom, Bergen RU, Antikrigs-Initiativet, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)/fredsaktivisme i Bergen, Palestinakomiteen, Latinamerika-gruppen i Bergen, NKP Vestland, LO i Bergen og Omland.

  • Værnes og Ørland: Har vi gitt bort nøkkelen til vårt eget forsvar?

    Værnes og Ørland: Har vi gitt bort nøkkelen til vårt eget forsvar?

    Av Steven Crozier, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget sto først på trykk i Hitra-Frøya 1. januar 2026.

    I 1971 risikerte Daniel Ellsberg 115 år i fengsel for å fortelle sannheten om Vietnamkrigen. Han kopierte de såkalte Pentagon Papers, som beviste at fire amerikanske presidenter systematisk hadde løyet til folket. De visste at krigen var uvinnelig, men fortsatte å sende unge menn i døden for å pleie storpolitiske ambisjoner.

    I dag, i desember 2025, må vi spørre oss: Hvor mye av den fulle sannheten om Ukraina-konflikten og Norges nye rolle som amerikansk baseområde får vi servert i spaltene til lokal eller storbyavisene?

    Siden 2004 har NATO og Norge vært dypere involvert i Ukraina enn det offisielle narrativet om en «uprovosert krig» tilsier. Mens pressen fokuserer på de siste årene, ties det om tiår med advarsler fra etterretningseksperter som spådde at NATOs ekspansjon ville føre til nøyaktig den katastrofen vi ser i dag. I stedet for diplomati, har vi valgt en vei som binder oss tettere til USA enn noen gang siden 1949.

    Dette merker vi spesielt her i Midt-Norge. Gjennom den utvidede baseavtalen med USA (SDCA), som nå omfatter 12 «omforente områder» inkludert Værnes, har vi i praksis opprettet juridiske enklaver. Mens europeiske soldater (som de belgiske i Åndalsnes-saken) må svare for norske domstoler ved lovbrudd, har USA sikret seg førsteprioritet på jurisdiksjon over sine egne.

    Samtidig har vi fylt Ørland med F-35 – et fly som er designet for angrep dypt inne i fiendtlig territorium, snarere enn for et rent territorielt forsvar av norske fjorder. Valget av F-35 er det tydeligste eksempelet på tap av nasjonal kontroll. Mens Canada nå i 2025 ser seg nødt til å vurdere å kutte i sin F-35-ordre til fordel for svenske Gripen nettopp på grunn av kostnader og behovet for nasjonal suverenitet, sitter Norge fast i en amerikansk «svart boks». F-35 krever konstant oppkobling til servere i USA for å fungere. Hvis USA stenger av programvaren, står våre fly på bakken.

    Hvor ble det av den norske suvereniteten? Grunnlovens paragraf 1 sier at Norge er «udelelig og uavhendelig». Likevel har regjeringen sneket den massive utvidelsen av amerikansk myndighet gjennom Stortinget med vanlig flertall, ved å påstå at inngrepet er «lite inngripende».

    Er det lite inngripende at vi kjøper angrepsfly vi ikke kontrollerer selv? Er det lite inngripende at fremmed makt kontrollerer norsk territorium rett utenfor Trondheim uten reelt innsyn fra norske myndigheter?

    Daniel Ellsberg sa: «Noen må fortelle sannheten, selv når det er skummelt.» Det er på tide at vi i Midt-Norge krever en ærlig debatt. Vil vi virkelig at våre nærområder skal være en «snubletråd» i en offensiv stormaktskonfrontasjon? Eller skal vi kreve at norske politikere prioriterer Grunnloven fremfor å være flinkeste gutt i Pentagon sin klasse?

    Sannheten er kanskje ubehagelig, men alternativet – å miste seg selv i andres kriger – er langt verre.

  • VIDEO: Avsluttende paneldebatt, med spørsmål

    VIDEO: Avsluttende paneldebatt, med spørsmål

    Dette er den avsluttende paneldebatten på konferansen “Langtidsplan for fred” i Bergen 29. november 2025.

    Med Ingeborg Breines og Jan Øberg, og Terje Alnes som moderator. Spørsmål fra salen avslutningsvis.

  • VIDEO: Jeffrey Sachs: “Long-Term Plan for Peace”

    VIDEO: Jeffrey Sachs: “Long-Term Plan for Peace”


    Dette er Jeffrey Sachs sitt innlegg på konferansen “Langtidsplan for fred” i Bergen 29. november 2025.

    Sachs er professor i politisk økonomi og internasjonal utvikling ved Columbia University. Han har vært rådgiver for regjeringer i Latin Amerika, og i flere Østeuropeiske land, inkludert Russland.

    Jeffrey Sachs er kjent som en skarp kritiker av USAs utenrikspolitikk, og deres søken etter verdenshegemoni. Han advarer mot ytterligere eskalering av konflikter, bl.a. i Ukraina, og mot faren for atomkrig. Han fremmer FNs ideer om fredelig samarbeid mellom nasjoner og ønsker BRICS velkommen i en multipolar verden.