Blog

  • Krig og krigsforberedelser er ikke beredskap, men en sikker vei mot katastrofer!

    Krig og krigsforberedelser er ikke beredskap, men en sikker vei mot katastrofer!

    I løpet av 2025-26 har USA, i strid med folkeretten, gått til flere angrep på Iran. Fremdeles er landet utsatt for gjentatte trusler og angrep som blant annet har resultert i at Iran har reagert med å blokkere mye av skipsfarten gjennom det viktige Hormuz-stredet, mens landets allierte, Houthi-militsen i Jemen, har gjort det samme med Bab al-Mandab-stredet i Rødehavet. Dette blokkerer en stor del av verdens tungolje, naturgass, kunstgjødsel, helium og andre viktige råvarer.

    Dette har allerede skapt økt matmangel i mange fattige land og Verdens matvareprogram (WFP) har advart om at over 45 millioner mennesker risikerer sult og akutt matmangel som en direkte følge av blokaden. Om de to nevnte stredene forblir stengt, i den grad de er nå, eller blokaden strammes ytterligere til, vil dette på sikt innebære en alvorlig krise i det globale økonomiske system. Da vil den rike verden inkludert Norge også kunne bli hardt rammet.

    Det ovennevnte, samt en delvis stengning av Svartehavet knyttet til Ukraina-krigen, understreker betydningen av å ha en nasjonal beredskap på mat og andre viktige innsatsvarer. Både krigen i Ukraina og konfliktene og krigene i Vest-Asia synes å være uten løsning i nær fremtid og eskaleringsfaren er betydelig.

    Hvordan er beredskapen når det gjelder selvforsyningsgraden i Norge?                                                    
    Ifølge Helsedirektoratet hadde Norge i 2024 en selvforsyningsgrad på mat på 34,9 %, korrigert for import av kraftfor, eller 41,6 % dersom importert kraftfor tas med. Kun 3 % av Norges landareal er ifølge regjeringen.no dyrket mark. Det gjør oss til et av landene i Europa med aller minst matjordressurser pr. innbygger. En storstilt nedbygging av matjord over flere tiår, har bidratt til dette. Selv om dette er bremset kraftig opp i de seinere år, bygges det ned ca. 800 dekar matjord hvert år, tilsvarende rundt 250 fotballbaner årlig. Det er også viktig å huske på at selv om arealet av dyrket og dyrkbar jord er lite, har vi store områder som egner seg til beitemark. Det er viktig å ta vare på og å utvikle disse da dette kan gi et betydelig bidrag til vår selvforsyning på mat. Å verne om småbruk og den muligheten for desentralisert matforsyning dette kan gi, er også god matberedskap.

    Mens matjordarealene er små, har vår fiskerike kyst representert et stort matforråd i tusenvis av år. Overfiske og en forsøplende og importavhengig oppdrettsnæring truer marin matforsyning. Det samme gjelder annen forurensing, som for eksempel dumping av gruveslam.

    Norge har ifølge Equinor kapasitet til å produsere 40 % av vårt dieselforbruk, men vi importerer likevel 80 %. Vårt diesellager holder til 20 dagers forbruk.

    Antikrigs-Initiativet aksepterer ikke våre makthaveres beredskapstenkning hvor hovedfokuset er på krigsforberedelser og opprustning for en kommende krig mot Russland.  

    Den gigantiske opprustning av vårt NATO-baserte forsvar vi nå ser og eksport av stadig mer våpen – stadig kraftigere og mer langtrekkende – til Ukraina, er dårlig beredskap og gjør oss ikke tryggere. Økt satsing på et stadig mer krigersk og uforutsigbart USA, som har fått 12 baser på norsk jord, gjør heller ikke det.  Antikrigs-Initiativet mener tvert imot at Norge på denne måten bidrar til å eskalere krigsfaren i våre nærområder som øker vår utrygghet. Vi mener at den beste beredskap mot krig er å satse på nedrustning, dialog og diplomati.

    Diplomatisk beredskap er viktig. Om det har oppstått en alvorlig krise eller konflikt, kan gode og etablerte kommunikasjonslinjer og avspenningsavtaler bidra til å unngå misforståelser. Å kutte alle diplomatiske og kulturelle bånd til Russland, slik Norge og Europa i stor grad har gjort i de seinere år, øker krigsfaren. Det øker risikoen for at en kritisk situasjon kan eskalere til krig ved et uhell.

    2026 er blitt utpekt til Totalforsvarsåret. Det foregår da flere beredskapsøvelser, som alle er øvelser i krig. Opp mot dette må Antikrigs-Initiativet stille krav til virkelig beredskap.

    Vi ønsker:

    –  at forsvaret vårt skal være under nasjonal kontroll og ikke delta i militære aksjoner utenfor Norges grenser, med unntak for fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

    – å skape trygghet ved at Norge utvikler dialog og samarbeid med alle våre naboland.                                                                                    

    – at Norge bidrar til en diskusjon om europeisk sikkerhetsstruktur.

    – nasjonal suverenitet over vår energisektor.

    – større og desentraliserte lagre av drivstoff og økt raffineringskapasitet på vår olje.

    – styrking av norsk landbruk og selvforsyning, noe som innebærer en kraftig økning av matvareproduksjonen, og at vi tar vare på våre begrensede arealer med matjord og våre rike fiskeriressurser.

    Det haster med å stoppe marsjen mot en ny storkrig i Europa. Det er ingen beredskap som kan beskytte oss mot den katastrofen som inntreffer den dagen NATO-land og Russland starter en krig på vårt kontinent med moderne våpen – en krig som fort også vil kunne inkludere de kjernefysiske. For Antikrigs-Initiativet er det en beredskap som er viktigere enn all annen – det er å hindre denne katastrofen.

    Morten Reme, på vegne av Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet

  • Appell på Stortorget i Tromsø 26. september 2026

    Appell på Stortorget i Tromsø 26. september 2026

    Av Torgeir Engstad, styreleder i Antikrigs-Initiativet Tromsø

    Jeg skal holde en kort appell om de amerikanske militærbasene i Norge. Jeg heter Torgeir Engstad.

    Bakgrunn

    Mer enn 50 organisasjoner i Norden har sluttet seg til denne aksjonen. Sammen krever de at USAs 48 militærbaser i Norden avvikles. Tolv av basene ligger i Norge. Avtalene er vedtatt av de respektive nasjonalforsamlingene, men uten en bred demokratisk debatt. Dette er amerikanske militærbaser, ikke NATO-baser. De har blitt etablert i løpet av en tiårsperiode og omtales i avtalene som «omforente områder».

    Sikkerhet, folkerett og suverenitet

    Den nordiske fredsbevegelsen mener at basene truer freden i Norden og utgjør en sikkerhetsrisiko. Fredsbevegelsen mener også at ordningen bryter med folkerettslige forpliktelser, blant annet når det gjelder lagring av visse våpentyper på norsk territorium.

    I avtalens artikkel 3, punkt 2, gir Norge USA rett til å kontrollere tilgangen til de «omforente områdene», som amerikanske styrker «har eksklusiv rett til å bruke». Bruksretten ligger dermed hos USA. Norge har også gitt avkall på retten til å utøve strafferettslig jurisdiksjon over amerikanske styrker, og har ikke rett til å inspisere amerikanske skip, containere eller fly. Den amerikanske bruksretten er med andre ord eksklusiv.

    Hovedpoengene mine er:

    ·       Militærbasene er ikke norske, men utenlandske.

    ·       Norge har gitt fra seg deler av sin suverenitet.

    ·       Norge har begrenset mulighet til kontroll. Det gjelder også oppbevaring av atomvåpen, som ikke uttrykkelig er forbudt i avtalen.

    ·       Ordningen bryter med norsk basepolitikk siden 1949. Den norske basepolitikken, sammen med Sveriges og Finlands tidligere nøytralitetspolitikk, har tjent landenes nasjonale interesser godt i etterkrigstiden.

    Basenes rolle og risiko

    I en krigssituasjon vil militærbasene være opplagte bombemål. USA følger sine egne geopolitiske mål, som ikke nødvendigvis sammenfaller med norske nasjonale hensyn og interesser.

    Basene kan brukes til angrep, transport, etterretning, overvåking, logistikk og militær koordinering.

    Konklusjon

    Militærbasene innebærer økt opprustning og flere krigsforberedelser. 

    Samtidig blir militær makt fremstilt som løsningen på internasjonale konflikter.

    Basene bidrar til økt stormaktsrivalisering og større risiko for militær konfrontasjon, på bekostning av politiske, sosiale og miljømessige hensyn.

    USAs 12 militærbaser i Norge må avvikles nå!

  • Nikolai Østgaards appell på aksjonsdag mot USA-baser i Norden

    Nikolai Østgaards appell på aksjonsdag mot USA-baser i Norden

    Kjære godtfolk

    Jeg gjør Jan Guillou sine ord til mine: Det ser ut som Norge og resten Norden har vært i krig med USA og tapt. Amerikansk overhøyhet gjelder nå på 12 militære baser i Norge

    Uansett ordbruk så er dette USA sine militærbaser – de er brudd på vår grunnlov og sjølråderett – Norge kan IKKE inspisere områdene

    Avtalen kom på plass etter amerikansk ønske, IKKE norsk, IKKE NATO

    Vi er nå en del av USA sine 800 militærbaser i verden.

    De inngår i USA sin strategi for å bevare sin globale dominans

    Hva er så USA sin strategi?

    Norden og Baltikum som nå ha 65 slike baser skal være oppmarsjområde mot Russland

    Rand Corporation Report fra 2019 gjorde det klart. USA har utpekt Russland som en av sine strategisk fiende som skal svekkes og ødelegges

    Dette er IKKE i det norske folkets interesser

    Vi trenger fredelig og vennskapelige forhold med våre naboland

    Vi trenger samtaler, dialog og diplomati – uten det er fred umulig

    —-

    Vi har ingen interesse av å være USA sitt oppmarsjområde i krig

    Vi har sett hva slike baser betyr i andre oppmarsjområder.

    USA gikk til krig mot en av sine andre strategiske fiender, nemlig Iran

    USA sine baser i Gulfen ble de første bombemål

    Slik er det med basene i Norge også: De vil være de første bombemål

    Og den realiteten rykker stadig nærmere

    —

    Nå snakker både vår nye konge og vår statsminister om at vi må forberede oss på å dø i krig

    Helsepersonell øver på å behandle ti-tusener av sårete soldater

    Fredsbevegelsen forveksles med utenlandske infiltratører i Heimevernets storstilte øvelse i forrige uke

    —

    I Norge slår nå krigstrommene stadig sterkere.

    Opp mot dette må vi reise en kraftig motstand:

    • Militarisering av Norge og våre nære havområder må opphøre
    • USA sine militærbaser i Norge avvikles umiddelbart
    • Norge må søke fredelige forbindelser med sine naboland
    • Norge velger nøytralitet – liksom flertallet av verdens land
    • Norge slår ring om FN pakten
    • Norge undertegner FNs atomvåpenforbud

    Men aller viktigst:

    STOPP KRIGSFORBEREDELSENE

    SØK FREDELIGE SAMEKSISTENS GJENNOM DIPLOMATI OG AVTALER – IKKE KRIG

  • Dagskonferanse 14. november: Norges rolle i en urolig verden

    Dagskonferanse 14. november: Norges rolle i en urolig verden

    Antikrigs-Initiativet (AKI), Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet – Bergen (IKFF) og Litteraturhuset i Bergen inviterer til dagskonferanse lørdag 14. november kl. 12-17 i Auditoriet Trond Mohn.

    Kjøp billetter her (kr. 200,-)

    Innlederne Tore Nærland, Aslak Storaker, Unni Eikeseth og Øyvind Andresen vil snakke om Norges rolle i en urolig verden fra ulike hold. Musikk fra Bergen Bossband, forsterket med Bucky Aasheim på gitar.

    Det offisielle Norge liker å se på seg selv som en fredsnasjon og fredsmekler. Oslo-avtalen fra 90-tallet, som Norge var med å framforhandle, har bidratt til å gi liv til dette bildet. Oslo-avtalen var overhodet ingen suksess og Palestinerne fikk aldri de rettigheter de har krav på. Avsløringene i forbindelse med Epstein-saken viser at avtalen var utformet på Israels premisser. Folkemordet som Israel har utført på Gaza og Vestbredden de siste 3 år viser til alt overmål at denne avtalen ikke løste noe som helst. Utdeling av Nobels fredspris har også vært medvirkende til Norges selvbilde som fredsnasjon, men prisutdelingen har gang på gang vært klart i strid med Alfred Nobels testamente. Til og med personer som har brukt eller støttet bruk av militærmakt som virkemiddel i konfliktløsning, har fått prisen.  

    Utviklingen de siste 10-20 år har vist at Norge framstår som alt annet enn en fredsnasjon. Norge har deltatt i eller støttet så godt som alle krigene USA har startet i de siste 25 årene, med bombingen av Libya som det mest brutale eksempel på dette. Med Jens Stoltenbergs mantra om at «Våpen er veien til fred» er vel de siste rester av det offisielle Norge som fredsnasjon begravet.

    Mens fredsbevegelsen krever forhandlinger og diplomati for å finne en permanent løsning på krigen i Ukraina, følger det offisielle Norge kun ett spor, nemlig mer og kraftigere våpen til Ukraina – og helst våpen som kan ramme Russland dypt inne på deres territorier. Til tross for at vår politiske ledelse hverken ønsker fred eller dialog med sitt naboland i øst finnes det heldigvis modige folk i fredsbevegelsen som løfter fram dialog og forhandlinger for å løse mellomstatlige spørsmål. Folk-til-folk samarbeid og Bike for Peace er slike initiativer.

    Norges oljefond er nå verdens største statlige investeringsfond og eier 1.5% av alle børsnoterte aksjeselskaper. Det drives «effektivt» for å skaffe størst mulig profitt fra det internasjonale finansmarkedet uten særlig hensyn til hvorfra og hvordan profitten oppnås. Oljefondets investeringer i selskaper som støtter og profiterer på Israels krigføring og okkupasjon har vært kraftig kritisert. Norge baserer mye av sine inntekter fra disse pengeplasseringene (25% av vårt statsbudsjett dekkes av oljefondet). Norge er sådan blitt en ikke ubetydelig rentenist-stat, som søker sin militære beskyttelse ved å underordne seg Vestens og især USAs globale interesser og deltar som en av de ivrigste landene i en voldsom militær opprustning.

    Tore Nærland: « Samtaler og dialog som metode i nedrustningsarbeid.» Tore Nærland er grunnlegger og president i Bike for Peace, og inntil nylig hovedstyremedlem i Nei til Atomvåpen. Han har syklet for fred siden 1976. I april 1979 kom han til Hiroshima og møtte Kameno Fujiwara på sykehuset der, blind og lam fra skuldrene og ned, sengeliggende i 34 år etter atombomben. Hun ba ham arbeide for en verden uten atomvåpen, og skrev til ham etterpå. Det har vært oppdraget hans siden. Metoden er direkte møter og samtaler, å lytte mer enn å snakke, for å bringe sentrale aktører sammen til forhandlinger. Arbeidet er dokumentert i mer enn 30 bøker.

    Unni Eikeseth: «Vitenskapsfolk sitt ansvar for våpenkappløpet». Unni Eikeseth er førstelektor i naturfag ved Institutt for lærarutdanning ved NTNU. Ho har tidlegare arbeidd som vitskapsjournalist og programleiar i NRK og som lektor i vidaregåande skule. Eikeseth er også sakprosaforfattar av fleire bøker for vaksne og ungdom, der den siste er Krigens laboratorium (2026) på Skald forlag. Boka hennar, Jakten på stedsansen (2018) er omsett til engelsk, polsk og russisk og vart nominert til den polske prisen Madra Ksiazke Roku / “Smart Book Awards” i 2019, og NTNUs litteraturpris i 2020.   Eikeseth har også vore med på å lage ein podcast om lærarane sin ikkje-valdelege kamp mot nazismen under 2. verdskrig. https://shows.acast.com/laerarkrigen-mot-quisling

    I boka Krigens laboratorium (2026) set hun lys på vitskapsfolk og teknologar si rolle i å drive våpenkappløpet. Boka løftar fram historiske forteljingar, men også dagsaktuelle skildringar og intervju med fagfolka som jobbar med å utvikle våpen i Noreg. Krigens laboratorium stiller viktige vitskapsetiske spørsmål, som kva ansvar ein har for korleis våpen blir brukt, og kva rolle våpenprodusentar bør få spele i utdanningssystemet. I boka utfordrar forfattaren oppfatningar om mennesket som krigersk art, og minner om at vi har plikt og moglegheit til å bruke kunnskap for å oppnå fred. Boka bidrar til håp og handlekraft ved å fortelje om korleis vitskapsfolk også har bidratt til nedrusting og fred.

    Aslak Storaker:  «Norge som militær aktør».  Aslak Storaker er skribent og fredsaktivist. Han har i en årrekke skrevet kritisk om norsk opprustning, våpeneksport og krigsdeltakelse i ulike aviser og tidsskrift. Han har innehatt mange ulike verv i fredsbevegelsen, og har siden 2022 vært styremedlem i Det internasjonale fredsbyrået (IPB). Fra oktober 2026 arbeider han som redaktør i den antimilitaristiske avisen Ny Tid.

    Øyvind Andresen: «Norges integrering med USAs militær-politiske kompleks.»  Øyvind Andresen er pensjonist og bosatt i Søgne. Han har arbeidet som industriarbeider og lektor i videregående skole, skrevet fagbøker og drevet egen blogg, Andresens blogg, siden 2015. Bloggen inneholder nær 700 tekster om politikk, samfunn og internasjonale spørsmål. Han er også fast skribent i Friheten og Ny Tid. I sitt foredrag vil han belyse hvordan Norge politisk, militært og teknologisk er tett integrert med Pentagon og den amerikanske våpenindustrien, gjennom Norges tilslutning til Pax Silica, Oljefondets investeringer i amerikansk våpenindustri og Norges omfattende kjøp av amerikanske våpen.

  • Lørdag 26. september: Ingen USA-baser i Norden!

    Lørdag 26. september: Ingen USA-baser i Norden!

    Lørdag 29. august markerte fredsorganisasjoner over hele Norden motstand mot USA-baser i Danmark, Grønland, Sverige og Finland. I Norge ble markeringen utsatt pga. Kong Haralds dødfall. Derfor går vi ut på gaten lørdag 26. september og viser vår motstand!

    Over 48 baser i Norden – 12 av disse i Norge – gir USA tilgang til flyplasser, marineanlegg og andre militære lagre for materiell og soldater.

    Parolene for demonstrasjonene i hele Norden:
    – Nei til USA-baser i Norden!
    – For et Norden uten atomvåpen!
    – Stopp opprustning og krigsforberedelser!

    I Norge er det foreløpig klart at det blir markeringer i
    – Oslo, Jernbanetorget kl. 15
    – Rygge sivile flyplass – punktdemonstrasjon mot USA-basen kl. 13, før avreise for å delta i Oslo-demonstrasjonen
    – Stavanger, Arneageren kl. 15
    – Bergen, Festplassen kl. 13
    – Trondheim, Minneparken/Tordenskjoldsparken kl. 12
    – Tromsø, Strandgata kl. 10-14, løpeseddelutdeling
    – Bodø, Glasshuset kl. 12-14
    – Tvedestrand, kl. 12-15


    Avtalene om USA-baser (DCA/SDCA) ble vedtatt uten demokratisk debatt i flere av de nordiske nasjonalforsamlingene. Basene er et brudd på nordiske lands historiske forsiktighet i sikkerhetspolitikken. Norsk basepolitikk og Sveriges og Finlands nøytralitetspolitikk har tjent landene godt i etterkrigstiden. Dette er nå forkastet.

    Det finnes ingen legale garantier som kan forhindre utplassering av amerikanske atomvåpen i våre land. Det står ingen steder i avtalene at atomvåpen er forbudt.

    Utviklingen peker i én retning: Økt satsing på opprustning, baser og krigsforberedelser lanseres som løsningen på internasjonale konflikter. Militær blokklogikk medfører imidlertid økt stormaktsrivalisering, og større risiko for militær konfrontasjon på bekostning av demokratiske, sosiale og miljømessige hensyn.


  • Markeringer mot USA-baser lørdag 29. august er avlyst/utsatt

    Markeringer mot USA-baser lørdag 29. august er avlyst/utsatt

    Pga. Kong Haralds dødsfall er de planlagte markeringene i Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand avlyst/utsatt. Vi regner med at markeringer andre steder også velger å avlyse/utsette.  

    Ny dato for arrangementene blir lørdag 26. september.
    Mer informasjon kommer.

    Hilsen AKI v/Arbeidsutvalget

  • Eksklusjonen av Tore Nærland er et tap for Nei til Atomvåpen

    Eksklusjonen av Tore Nærland er et tap for Nei til Atomvåpen

    Åpent brev til Nei til Atomvåpen fra Antikrigs-Initiativet.

    Ved daglig leder og hovedstyrets leder: 
    Lars Egeland (post@neitilatomvapen.org)
    Gunnar Johnsen (gunnar@neitilatomvapen.org)

    Kopi til Tore Nærland (tore@bikeforpeace.no)

    Nei til Atomvåpen er og har vært en viktig organisasjon i kampen mot atomvåpen, avspenning og atomnedrustning. Nei til Atomvåpen er også en viktig fredsorganisasjon som vi og andre fredsorganisasjoner har et svært godt samarbeid med. I disse dager er Nei til Atomvåpen sine lokallag blant de 50+ lokale organisasjoner som er med i en nordisk aksjonsdag den 29 august mot USA sine militærbaser i Norge, Sverige, Finland og Danmark. Som kjent, finnes det ingen garantier mot at atomvåpen blir lagret på disse basene.

    Bike for Peace er en organisasjon, ledet av Tore Nærland, som siden 1981 har arbeidet utrettelig for å bringe representanter fra atomvåpenmaktene sammen til samtaler og dialog for å finne veier fram mot avspenning og atomnedrustning. Bike for Peace har innsett at man oppnår ingenting ved å bare prate med seg selv, man må snakke med de som har noe de skulle ha sagt. Dette gjelder ikke bare for atomvåpennedrustning, men i høyeste grad for å kunne løse internasjonale konflikter. Våre politiske myndigheter har mye å lære av Bike for Peace her. 

    Det er derfor med undring og stor skuffelse vi ble kjent med at Hovedstyret i Nei til Atomvåpen, den 20 august, vedtok å ekskludere Hovedstyremedlem Tore Nærland. Vedtaket ble begrunnet med hans reise til Russland i mars, der han møtte representanter i Føderasjonsrådet for å tale sak for atomnedrustning, New START-avtalen og kampen mot atomvåpen verden over.  

    I en pressemelding fra NTA der de presiserer organisasjonens internasjonale arbeidsmetodikk skriver de: “Styret vil presisere at deltakelse på arrangementer i regi av russiske myndigheter, kontakt med sanksjonerte russere og formelt samarbeid med russiske myndigheter eller myndighetskontrollerte organisasjoner, ikke er forenlig med å inneha sentrale tillitsverv i Nei til Atomvåpen”

    Noen av de Tore Nærland og Bike for Peace aksjonen møtte i Russland står altså på EUs og dermed Norges sin sanksjonsliste mot Russland. Det kan da ikke være Nei til Atomvåpen sin oppgave å opptre som portvakter for det sanksjonsregime som EU har satt i gang mot Russland. Vi mener disse sanksjonene, som ifølge Kaja Kallas har som mål å destabilisere og dele opp Russland, er svært ødeleggende og forhindrer en løsning på konflikten i Ukraina.  Selv om man skulle være tilhenger av disse sanksjonene, har Hovedstyret ingen plikt til å sikre håndhevelsene av disse. Vi noterer oss at Tore Nærland sine handlinger ikke ble ansett som lovstridige, men at de etter Hovedstyre sin flertallsmening representerte et omdømmeproblem for Nei til Atomvåpen. 

    Å miste Tore Nærland som hovedstyremedlem og utrettelig aktivist for atomnedrustning vil være et stort tap for Nei til Atomvåpen. Vi håper at medlemsdemokratiet i Nei til Atomvåpen vil finne måter å få omgjort dette vedtaket på.

    Hilsen Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet v/ Nikolai Østgaard, leder

  • Transform-festivalen i Trondheim 7.-13. september

    Transform-festivalen i Trondheim 7.-13. september

    7.-13. september arrangeres Transform-festivalen i Trondheim. Festivalprogrammet finner du her.

    Antikrigs-Initiativet samarbeider om følgende seminarer under festivalen:

    7. september:

    Dragvoll, NTNU kl. 12.00
    “Det første direktestrømmede folkemordet i historien” – Richard Sanders og Mohammed Zaanour

    Litteraturhuset kl. 19.00 (strømmes også)
    “Krigens Brutalitet – hva gjør krig med mennesker” 

    Tirsdag 8. september:

    Kalvskinnet, NTNU kl. 12.00
    “Det første direktestrømmede folkemordet i historien” – Richard Sanders og Mohammed Zaanour

    Habitat kl. 18.00
    “Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet og sanksjoner – hjelp eller utnytting“. – Steven Crozier fra AKI Trondheim skal lede seminaret. 

    Onsdag 9. september:

    Habitat kl 18.00
    “Latin-Amerikas historie og fremtid i lys av dagens geopolitikk“

    Fredag 11. september:

    Litteraturhuset kl. 19.00
    “Tommy Olsen; når menneskeverd kriminaliseres”

    I tillegg har festivalen to fotoutstillinger – en av Andre Liohn med tittelen «Ukraina uten fred», og en av kollektivet av palestinske fotografer og aktivister fra Activestills – «Dokumentasjon av liv og død og motstand i Palestina». Utstillingene vises på Krigsseilerplassen i uke 35-38. Fotografene vil ha omvisning. 

    Det rikholdige program ellers kan sjekkes ut på hjemmesiden og på sosiale medier.

  • Appell – Fidel Castro Ruz 100 år

    Appell – Fidel Castro Ruz 100 år

    Eidsvolds Plass 13. august 2026 – av Svein Ballo, AKI Oslo

    Kjære venner av Cuba. Kjære fredsvenner.
    Fidel Castro Ruz sitt navn og ettermæle er uløselig knyttet til den cubanske revolusjonen og utviklingen av den cubanske staten.
    Han stod i spissen for å fjerne Batista-diktaturet i 1959, og startet å omdanne Cuba fra et casino for rike nord-amerikanere til et samfunn som ivaretok folkeflertallets behov.

    Fidel og hans medsammensvorne hadde et klart sosialistisk program.
    Det innebar en jordreform. Rike godseiere måtte gi fra seg eiendomsretten over landbruksjorda.
    Det betydde nasjonalisering av store og mellomstore bedrifter, hvorav mange hadde eiere i USA.
    Det betydde alfabetisering og utdanning for alle.
    Det betydde satsing på å bygge opp et helsevesen for alle.

    Cuba nådde alle sine grunnleggende mål, på tross av folkeretts-stridige intervensjoner fra den store naboen noen kilometer lenger vest.
    • Utallige mordforsøk – i regi av CIA – rettet mot Fidel og andre cubanske ledere ble forhindret.
    • Invasjonen i Grisebukta ble nedkjempet.
    • Sabotasje av ulikt slag er avdekket regelmessig.
    • Sanksjonene mot Cuba har eksistert siden revolusjonen men har etter hvert blitt mer omfattende. De rammer i hovedsak sivile. Nå rettes de også mot land som ønsker å handle med Cuba.
    • Trump-administrasjonen har tatt sanksjonene til et nytt nivå, og de følges opp av stadig alvorligere trusler om regimeskifte.

    Hva er det med USA? Hvorfor er de så aggressive mot Cuba? Og mot mange andre land.

    Selvsagt har Cubas tidligere herskere betydelig innflytelse på USAs politikk. Og ja – USA ønsker ikke å ha en stat så tett på egne grenser som ivaretar egen befolkning bedre enn de selv gjør, som f.eks. holder barnedødeligheten på et lavere nivå enn de selv klarer.

    Men de truer også andre stater. De angrep Venezuela. De er i krig med Iran. De truer til og med Mexico og Canada. De truer med å overta Grønland.
    De støtter folkemordet i Palestina.
    De er tungt involvert på ukrainsk side i krigen mot Russland.
    De truer Kina – og ruster opp Taiwan til å bli et landbasert hangarskip like utenfor Kinas kyster, fylt med langtrekkende våpen.

    Hovedgrunnen er at USAs – og vestens – økonomi svekkes raskt og betydelig. Det er landene i det globale sør som opplever den raskeste økonomiske veksten. USA – som lenge har vært verdens dominerende økonomi og den største militærmakten – prøver å forhindre denne utviklingen, og hovedvåpenet er militær makt og politisk utpressing av andre stater.

    La oss arbeide sammen for at de ikke lykkes med planen. Cuba skal overleve.

    Antikrig-initiativet er – som navnet antyder – en fredsorganisasjon. Vi mener at diplomati, forhandlinger alltid må være veien å gå når det er konflikter mellom stater, og FN-pakten beskriver hvordan dette skal skje.

    Bruk av trusler, sanksjoner eller militærmakt for å løse internasjonale konflikter er rett og slett brudd på Folkeretten.
    Vi sier: Respekter nasjonenes selvstendighet
    • Forsvar folkeretten og nasjonal sjølbestemmelse
    • Vi sier ja til samarbeid mellom folk og nasjoner i hele verden
    • Vi sier nei til økonomiske straffetiltak som sanksjoner

    100 år etter hans fødsel minnes vi Fidel Castro Ruz som en visjonær og populær leder for egen befolkning. Under hans ledelse opplevde Cubas befolkning utviklingsmuligheter og fremtidstro.

    Vi minnes Fidels og Cubas aktive og uegennyttige solidaritet med folk som kjemper for sin frihet og selvstendighet, og  støtten til ofrene for apartheid, zionisme, undertrykking, krigføring og sanksjoner.

    Vi minnes Fidel som en inspirator for nasjoner og politiske ledere i det globale sør, som ønsket sjølbestemmelse og et bedre liv for egen befolkning.

    Vi minnes Fidel som en talsmann for folkeretten og nasjonal sjølbestemmelse.

    Hasta la victoria siempre!
    Patria o Muerte, Venceremos!