8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene. 5 år med okkupasjon og krig var over. De som opplevde denne dagen vil aldri glemme gleden og frihetsfølelsen som ga gjenlyd over hele landet. Antikrigs-Initiativet sender sine varme tanker til alle dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods.
Samtidig reagerer vi på at regjeringen i 2011 bestemte seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen og seieren fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette er etter vår oppfatning helt galt.
Vi ønsker derfor å ta 8. mai tilbake, som en Frigjøringsdag i ren form.
Forsvaret kan gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også Antikrigs-Initiativet kan støtte. Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen i Afghanistan, Irak og Libya reagerer vi sterkt på. Disse har deltatt i krigshandlinger mot nasjoner som aldri har angrepet oss.
Antikrigs-Initiativet feirer derfor Frigjøringsdagen i sin opprinnelig form – som en dag der vi hedrer de som kjempet for Norges frihet fra tysk okkupasjon.
Blog
-
8. mai: Vi tar Frigjøringsdagen tilbake
-
Totalforsvarsåret 2026, et år i krigens og fryktens tegn
Norske myndigheter legger opp til at 2026 skal stå i krigens og fryktens
tegn, med omfattende beredskapsøvelser og enorm militarisering både
hjemme og ute.
Opp mot de planlagte beredskapsøvelsene, som alle er øvelser i krig,
stiller vi krav til virkelig beredskap- styrking av norsk landbruk og selvforsyning
- nasjonal suverenitet over energisektor
- utvikle dialog og samarbeid med våre nabolandland
- at forsvaret vårt skal være under nasjonal kontroll og ikke delta i
militære aksjoner utenfor Norges grenser, med unntak for fredsbevarende
operasjoner i FN-regi. - Norge bidrar til diskusjon om Europeisk sikkerhetsstruktur
Les full tekst på løpeseddelen ved å skrolle nedover:
-
USAs kamp for fortsatt verdensherredømme fører til død og elendighet over hele verden
I årets første 4 måneder har USA gått til nye angrep i verden
- Kidnapping av Maduro i Venezuela
- Innført full oljeblokade av Cuba
- Sammen med Israel gått til brutal krig mot Iran inkludert
trusler om å utslette landets sivilisasjon
… Samtidig som USA/vesten bruker Ukraina i sin stedfortrederkrig mot
Russland på det femte året.
Det brutale uprovoserte angrepet mot Iran, førte ikke uventet til at USA
sine militærbaser i Gulf landene ble ødelagt, Hormuz stredet ble stengt,
som har ført til omfattende ødeleggelse av verdenshandelen …
(les den fulle teksten på løpeseddelen, skroll nedover til side 2)
-
Vi slåss for palestinerne men også mot falskhetens logikk
Antikrigs-Initiativet i Trondheim hadde ansvaret for appell og kunstnerisk innslag på den ukentlige lørdagsdemonstrasjonen for Palestina på Nordre gate 18. april. Dette var lokallagets første oppdrag. Medlem Jørgen Lund holdt appell (tekst under) og musiker Gerardo Diego de La Riva hadde det kunstneriske innslaget og fikk folket med på allsang.
FOTO: Jørgen Lund fra AKI holder appell 18. april 26- ved Ali Sam
———–
Alle protester mot overgrep, krig og folkemord – som denne demonstrasjonen her i dag – er ikke bare protester mot krig og vold, men mot løgner, halvsannheter og skjeve fremstillinger som har gjort overgrepene mulig, og som alltid opptrer sammen med dem.Å reise seg mot én urett, er å reise seg mot mekanismene i all urett og alle overgrep, nemlig som kamp for vår rett til sannhet. Kjenn stoltheten og styrken i det, alle som står her i dag for palestinernes sak!
Skal vi gå og lure på hvor mange i Norge som den gangen staten Israel ble opprettet «visste» at det faktisk bodde folk i Palestina og levde livene sine der? Nei, hvem som «visste» og «ikke visste» er en bedrøvelig vanlig avsporing, som egentlig henger seg opp i spørsmålet om egen skyld og uskyld. Det som teller, kamerater og fredsvenner, er hvem som åpner munnen og sier nei, hvem som står opp for sannheten når forferdelige fakta egentlig ligger rett foran nesene våre.
Den engelske politikeren Arthur Ponsonby, som stundom er blitt kreditert for uttrykket «i krig er sannheten første offer», ga i 1928 ut boka Falsehood in war-time. Som aktiv deltager i engelsk politikk fra årene før og gjennom 1. verdenskrig, kunne han her fortelle og dokumentere hvordan løgn, verbal manipulering og i det hele tatt falskhet ikke bare preget politikk og presse i Storbritannia og de andre krigsdeltagende land fra 1914 til 1918, men hadde styrt spillet i en årrekke forut for krigen. Ponsonby så løgn, dobbeltspill, skjeve fremstillinger og kynisk ordtriksing som avgjørende forutsetning for tragedien, og mente at bare et skikkelig oppgjør med denne krigens løgnkultur ville kunne forhindre en ny krig.
Ponsonbys ord står seg, og må gjentas ikke bare på vegne av millionene som døde i verdenskrigene, men også i solidaritet med alle dagens ofre for vold, løgn og overgrep:
Det fins intet overgrep og intet folkemord som ikke er alliert med falskhet og løgn. Mange av oss vet i dag at ikke bare palestinernes situasjon, men også den ekstreme opprustningen og militariseringen av samfunn og bevissthet i Norge fra og med 2022, drives av samme forferdelige logikk.
Hvor blir det av politikere eller redaktører som i dag har integritet nok til å ta oppgjør med løgner de bragte i full offentlighet for kort tid siden? Det er nå godt belagt – og i Tyskland er det kommet domfellelser – som fastslår at alt pratet fra høyeste hold om den «russiske» Nord Stream-sprengningen i 2022 var løgn og intet annet. Og hva med dem som nylig plapret Trump etter munnen og sa at det iranske regimet var ferdig?Kamerater, fredsvenner, Palestina-aktivister: Vi skal ikke la oss avspise med løgnkulturer som vil trekke oss passiviserende inn i kollektiv skyld, skyld mot sannheten og dermed oss selv. La oss derfor erkjenne og være stolte over at vi ved å stå fram og demonstrere for palestinernes sak bryter dette, nemlig ved å demonstrerer for sannheten. Å reise seg og si nei, er å si ja til liv og menneskeverd – i Midtøsten, her i Norge og alle andre steder på jorda.
Arthur Ponsonby (bildet), britisk sosialist og pasifist
Les også: Hvordan avsløre krigspropagana (Ponsonbys ti teser).
-
Nei til Macrons atomparaply
To forskere fra DETHREAT («Deterring Threats in the New Nuclear Age») ved UIO tar i Aftenposten til orde for at Norge bør stille seg positiv til Macrons forslag om kjernevåpen. Forslaget tar sikte på å styrke den europeiske kjernefysiske avskrekkingen, ofte omtalt som en fransk «atomparaply» over Europa.
Steven Crozier, styremedlem i AKI Trondheim, tar i denne kommentaren avstand fra forslaget:
Nullsumspill og sikkerhetsdilemmaetI internasjonal politikk beskriver et nullsumspill en situasjon der én parts økte sikkerhet automatisk betyr en tilsvarende reduksjon i motpartens sikkerhet. Her argumenteres det for at Norge bør knytte seg tettere til franske kjernevåpen for å styrke avskrekkingen.
Fra et antikrigsperspektiv skaper dette et sikkerhetsdilemma:
Forfatterne hevder at det å gjøre norsk territorium til et potensielt mål for kjernevåpen øker sikkerheten, fordi det forplikter Frankrike til å svare.
Når Norge og NATO øker sin kjernefysiske slagkraft eller troverdighet i nærheten av Russlands grenser, vil Russland tolke dette som en eksistensiell trussel. Svaret fra russisk side vil være ytterligere opprustning.
Begge parter ender opp med å føle seg mindre trygge enn før, til tross for enorme investeringer i våpensystemer. Teksten «hisser til krig» ved å fremstille kjernefysisk eskalering som en rasjonell løsning på usikkerhet, snarere enn en kilde til økt risiko.
Motpartens sikkerhetsbehov (Kåre Willochs perspektiv)
Kåre Willoch påpekte under Arendalsuka i 2017 at stabilitet i Europa krever en dypere forståelse for stormakters legitime sikkerhetsbehov, uavhengig av hva man mener om deres styresett. Han advarte mot å drive stormakter inn i et hjørne hvor de føler at deres kjerneinteresser er truet.
Sett i lys av de historiske faktaene – at Russland er blitt invadert to ganger de siste 210 årene (Napoleon i 1812 og Hitler i 1941) – kan motpartens sikkerhetsbehov oppsummeres slik:
Russlands militære doktrine er sterkt preget av traumene fra disse invasjonene. De søker tradisjonelt en buffersone mellom seg selv og vestlige militærmakter.
For Russland er Kolahalvøya, like ved norskegrensen, avgjørende for deres evne til å gjengjelde et angrep. Når teksten tar til orde for tettere kjernefysisk samarbeid og øvelser som inkluderer Norge, treffer dette Russlands mest sensitive sikkerhetspunkt.Frykt for “innringing”: Sett fra Moskva vil Macrons forslag, støttet av norske forskere, fremstå som et forsøk på å flytte atomtrusselen nærmere deres grenser, noe som historisk sett utløser aggressive forsvarsreaksjoner.
Antikrigs-kritikk av tekstens argumentasjon
Forfatterne bruker et språk som normaliserer kjernevåpen som et politisk verktøy. Her er de mest kritiske punktene fra et antikrigsperspektiv:
Målskive-logikken: Forfatterne kaller det et «kunstig skille» å skille mellom risikoen ved å være et mål og sikkerheten ved en paraply. Fra et pasifistisk eller humanitært perspektiv er dette en farlig gambling med sivilbefolkningens liv; man aksepterer rollen som «atommål» for å oppnå en teoretisk avskrekkingseffekt.
Utelatelse av diplomati: Teksten fokuserer utelukkende på militær avskrekking. Det nevnes ingen tiltak for nedrustning, tillitsskapende tiltak eller diplomatiske kanaler for å de-eskalere spenningen med Russland.
Provokasjon fremfor stabilitet: Ved å fravike den historiske norske linjen om ingen kjernevåpen (selv om det i første omgang gjelder i krigstid), sender man et signal om at man forbereder seg på kjernefysisk krigføring i våre nærområder. Dette bidrar til en atmosfære der krig fremstår som uunngåelig.
Der teksten ser «troverdig avskrekking», ser et antikrigsperspektiv en «selvoppfyllende profeti». Ved å ignorere Russlands historiske frykt for invasjon og deres behov for sikkerhet i egne nærområder, bidrar argumentasjonen i innlegget til å låse partene fast i en logikk der den eneste utveien er mer våpen, noe som historisk sett øker sannsynligheten for at en konflikt før eller siden bryter ut.
-
Når våpen er veien til fred
Det er rart hvordan språket alltid er det første som militariseres.
Av Arne Klyve, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget ble publisert i Bergens Tidende 9. april 2026.(foto: «War is peace» (Orwell) Mark Hillary/Flickr.com https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/)
Før stridsvognene ruller, før budsjettet svulmer, før likposene fylles, kommer ordene. De renses, poleres og vrenges. «Opprustning» blir til «sikkerhet» og «trygghet». «Angrep» blir til «forebygging» eller «forkjøpskrig». «Våpen» blir til «fredsverktøy».
Dette er språklig nytale, en form for politisk sminke helt i tråd med George Orwells «1984». Hadde han levd i dag, ville han nikket gjenkjennende til hvordan tilsløringen blir mer raffinert, jo grovere realitetene er.
Vi står midt i en historisk opprustning, men får høre at dette egentlig er en slags humanitær dugnad. Våpenindustrien, denne globale kjempen som lever av ødeleggelse, omtales som en «leverandør av stabilitet».
Missiler blir «kapasiteter». Bombede byer og skoler blir «utilsiktede konsekvenser». Og alle feilvalgene, alle de politiske snarveiene som førte oss hit, pakkes inn i et språk som gjør det mulig å late som om alt er under kontroll.
Men språket kan ikke skjule realitetene. Det kan ikke skjule ruinene. Det kan ikke skjule barna som aldri kommer hjem. Det kan ikke skjule at hver gang vi sier «våpen er veien til fred», så dør en bit av vår intellektuelle redelighet.
Nytalen forsøker å gjøre oss språklig ufølsomme. Den ber oss akseptere det uakseptable. Den ber oss tro at mer vold skal løse volden. At flere våpen skal gjøre oss tryggere. At fred kan kjøpes på samme måte som et nytt jagerfly.
Men fred er ikke en handelsvare. Fred er et valg. Og akkurat nå velger vi noe helt annet.
-
Fryktens politikk: Foredrag med Dan-Viggo Bergtun
Det skjer på Bergen Offentlige Bibliotek tirsdag 14. april kl. 18, i Auditoriet. Det er gratis inngang.
Dan-Viggo Bergtun er veteran, antikrigs- og menneskerettighetsaktivist, og forfatter med bred erfaring fra internasjonale konflikter. Som tidligere leder for World Veterans Federation, en paraplyorganisasjon som dekker mer enn 60 millioner veteraner for fra mange nasjoner, har han en unik erfaring og forståelse som har formet et livslangt engasjement for fred, rettferdighet og menneskeverd.
I foredraget utfordrer han publikum direkte.- Hvordan brukes frykt som politisk drivstoff i vår tid!
- Hva skjer med demokratiet når trygghet settes over frihet!
- Hvem tjener på at befolkningen holdes i uro!
Med bakgrunn i boken Fryktens politikk og egne erfaringer, gir han et sterkt og tankevekkende innblikk i hvordan frykt kan formes til et politisk styringsverktøy og hva vi som samfunn kan gjøre for å stå imot.
-
Norge må hjelpe Cuba
Økonomisk krigføring kan i mange tilfeller være like dødelig som regulær krigføring.
Aslak Storaker, Styremedlem i Norges Fredslag
Kari Nes, Leder av Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet
Gro Standnes, Leder av Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet
Kristine Mollø-Christensen, Leder av Stopp NATO
Nikolai Østgaard, Leder av Antikrigs-Initiativet
(dette debattinnlegget ble publisert i Dagsavisen 31. mars 2026)
I januar trappet USA opp sin tiår lange økonomiske krigføring mot Cuba ved å true med å innføre sanksjoner mot alle land som leverer olje til landet. Dette kom i etterkant av at USA hadde kapret venezuelanske oljetankere på vei mot øya.Venezuela og Mexico, som har vært de største oljeleverandørene til Cuba, har begge innstilt leveransene etter de amerikanske tiltakene ble innført.
Økonomisk krigføring kan i mange tilfeller være like dødelig som regulær krigføring. En nylig studie i The Lancet fant at antallet mennesker som døde som følge av økonomiske sanksjoner de siste tiårene tilsvarer antallet som døde som følge av væpnede konflikter i samme tidsrom.
Både sivile og statlige aktører, inkludert Mexico, forsøker nå å avhjelpe situasjonen ved å sende nødhjelp til Cuba.Cuba er avhengig av oljeimport for å generere energi til vann- og kloakkanlegg, sykehus, offentlig transport og matforsyning. Blokaden kan derfor ramme den cubanske sivilbefolkningen svært hardt og gjøre det vanskelig, eller umulig, for vanlige mennesker å overleve.
Menneskerettighetseksperter fra FN har omtalt USAs oljeblokade som et «alvorlig brudd på internasjonal lov» og FNs generalsekretær har uttrykt «ekstrem bekymring» for at embargoen kan føre til humanitær kollaps.
Som et lite land har Norge sterk interesse av å opprettholde folkeretten og respekt for menneskerettigheter og internasjonal lov, også når det er våre allierte som bryter loven. Havrettskommisjonen som sikrer fri frakt på fritt hav er spesielt viktig for en sjøfartsnasjon som Norge. Vi forventer derfor at den norske regjering tydelig protesterer mot Trump-administrasjonens ulovlige oljeblokade.
Som en oljeeksporterende stat og en betydelig skipsnasjon med store finansielle reserver har Norge også enestående muligheter til å avhjelpe den humanitære situasjonen på Cuba ved å sende skipslaster med olje, mat og medisiner, og å gi praktisk og økonomisk bistand til en allerede pågående energiomstilling til solkraft og annen fornybar energi. Denne muligheten vil vi på det sterkeste oppfordre regjeringen til å benytte seg av.Dette handler ikke bare om det cubanske folk, men også om hvilken verden vi vil leve i.
-
Totalforsvarsåret 2026 – et år i krigens og fryktens tegn
Uttalelse fra Landsmøtet i Antikrigs-Initiativet 23. mars 2026
Norske myndigheter legger opp til at 2026 skal stå i krigens og fryktens tegn:
- Omfattende beredskapsøvelser planlegges
- Utenlandske militærbaser, 12 fra USA – 1 fra UK
- Enorm militarisering både hjemme og ute
Opp mot de planlagte beredskapsøvelsene, som alle er øvelser i krig, må fredsbevegelsen stille krav til virkelig beredskap, slik vi (AKI) utformet det i «Hva er god og dårlig beredskap i Norge» (2. juli 2025)
- Uttalelsen legger vekt på
– styrking av norsk landbruk og selvforsyning
– nasjonal suverenitet over energisektor
– utvikle dialog og samarbeid med våre nabolandland
– at forsvaret vårt skal være under nasjonal kontroll og ikke delta i militære aksjoner utenfor Norges grenser, med unntak for fredsbevarende operasjoner i FN-regi
– Norge bidrar til at diskusjon om Europeisk sikkerhetsstruktur
AKI og fredsbevegelsen vil følge øvelsene nøye å komme med uttalelser i forbindelse med de enkelte øvelsene. - På de norske militær basene der USA har sine egne områder/baser foretas det nå store oppgraderinger. F.eks. investerer Norge ca. 10 milliarder kroner på orlogsbasen Haakonsvern, og på Rygge flystasjon investerer både USA og Norge med milliardbeløp.
AKI arrangerte mønstring mot USA sine baser den 21. februar i Bergen. Liknende mønstringer må følges opp i forbindelse med de andre basene.
Nå har vi også fått en britisk base i Øverbygd, i Målselv kommune: Camp Viking, som vil være leir for Royal Marine Commandos tilhørende den britiske marinen.
Antikrigs-Initiativet vil peke på at USA sannsynligvis utgjør en sikkerhets risiko for Norge. Vi ser at USA presser på for innlemme Grønland i USA og helt illegalt konfiskerer olje fra Venezuela. Med Norges rike olje, gass og mineral ressurser mellom Svalbard og Jan Mayen er det ikke usannsynlig at vi er et målområde for USA sine interesser.På bakgrunn av hendelsene i Venezuela og Grønland er det all grunn for å betrakte USA sine 12 militærbaser som en sikkerhetsrisiko for Norge.USA og Israel sitt brutale angrep påIran, og Iran sitt forventete svar, viser med all tydelighet at USA sine militærbaser ikke gir sikkerhet, men blir tvert imot klare militære mål i en krigssituasjon. - Den enorme militariseringen av Norge, som i 2026 beløper seg til 180 milliarder NOK inklusive de 70 milliarder NOK til krigføring i Ukraina, legger beslag på 8% av det norske statsbudsjettet. Dette er en direkte følge av «forsvars»- forliket, og vil følges opp i 2027 budsjettet. Investeringene er ikke for å bygge opp et nasjonalt defensivt forsvar, men er i all hovedsak bidrag til et aggressivt militærapparat (F35, fregatter, langtrekkende missiler).
Behandlingen av statsbudsjettet må derfor være en prioritert oppgave for AKI og fredsbevegelsen, der vi bør ha fellesmarkeringer både utafor Stortinget og i de største byene.
Den offisielle begrunnelsen for all denne pengebruken til krig og ødeleggelse er at Russland utgjør en trussel mot Norge.
Opp mot dette vil vi hevde at diplomati må spille en sentral rolle i norsk beredskap, nemlig å skaffe Norge informasjon, bygge gjensidig forståelse og jobbe for avspenning og nedrustningsavtaler:
- Det er ingenting som tyder på at Russland har til hensikt å angripe Norge
- Norge må bryte med amerikansk og europeisk sanksjonspolitikk, som er krigføring med økonomiske midler
- Norge må åpne diplomatisk dialog med Russland om felles sikkerhetsarkitektur. Dette burde helst vært som del av et Europeisk initiativ, men i påvente av det, må Norge ta eget initiativ til bilaterale forhandlinger.
- Norge må gjenoppta samarbeid på økonomiske og ressursforvaltningsmessige områder med Russland, samt å styrke folk-til-folk samarbeidet i nord.
- Norge må avslutte alle våpenforsendelser og våpenbidrag til krigførende parter, som Israel og Ukraina, dvs. vende tilbake til det som har vært norsk politikk etter den annen verdenskrig.
- Militarisering av Norge og våre nære havområder opphører.
- De amerikanske militærbasene avvikles umiddelbart og Norge vender tilbake til det som har vært vår basepolitikk siden 1949.
- Norge søker fredelige forbindelser med sine naboland og alle verdens land.
- Norge velger nøytralitet – liksom flertallet av verdens land.
- Norge slår ring om FN-pakten.
- Norge undertegner FNs atomvåpenforbud.