Gi freden i Afghanistan en sjanse

(Uttalelse fra Antikrigs-Initiativet 23. august 2021)

Militarismens løsninger har spilt fullstendig fallitt, i fortsettelsen må afghanerne få bygge landet sitt i fred, men med internasjonal hjelp. Norge må aldri mer delta i USAs kriger, resultatene er katastrofale.

Etter 20 år er Taliban tilbake ved makten i Afghanistan. Dette er i seg selv det fremste beviset på den militære og politiske fiaskoen våre politiske ledere har støttet opp om og som de har forsøkt å fremstille som en suksess. Sannheten er at den vestlige militarismen har spilt fullstendig fallitt i Afghanistan og stadig flere spør om alt har vært forgjeves.

Nå vet vi fasiten:

– Hvis målet var å kvitte seg med Taliban har krigen vært forgjeves
– Hvis målet var å bekjempe terrorisme har krigen vært forgjeves
– Hvis målet var å bygge en demokratisk og fungerende stat har krigen vært forgjeves.

En humanitær katastrofe

De som har tatt feil og direkte løyet om Afghanistan i 20 år rykker nå ut og forsvarer USAs, NATOs og Norges fiasko og gir krigen en humanistisk overbygning. Dette er historisk revisjonisme av verste slag.

Mer enn 170.000 mennesker er drept i Afghanistan siden 2001, 47.245 av disse er sivile. 100.000vis er skadet fysisk og psykisk og millioner av afghanere er blitt flyktninger. Den humanitære situasjonen i landet er nå prekær. Verdensbanken sier at 72 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og FN sier at halvparten av den afghanske befolkningen vil trenge humanitær hjelp. Dette er dobbelt så mange som i 2020, og seks ganger så mange som i 2017.

For sivile er Afghanistan blitt farligere. FN har rapportert at flere kvinner og barn er drept i første halvår av 2021 enn i noe annet første halvår siden 2009. Afghanistan topper «2020 Global Terrorism Index», som det landet i verden der flest terrorhandlinger skjer.

Continue reading “Gi freden i Afghanistan en sjanse”

Endret basepolitikk – valgets viktigste sak

På siden av NATO har regjeringen Solberg åpnet for å la USA opprette egne baser ved fire norske militæranlegg. Dette opplegget, som vil måtte bekreftes av det nye Storting, og traktaten mot atomvåpen, er så viktige at de to alene vil avgjøre min stemme i høstens valg. Hvis vi ikke er i live spiller ingen av de andre politiske sakene noen rolle.

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter, redaktør av nobelwill.org og medlem av Antikrigs-Initiativet

USA skal gis fritt leide for transport inn og ut av personell og gjenstander, uten norsk innsyn, og basene skal stå under amerikansk justis. Om Stortinget sier ja vil også Norge inngå i den tette kjeden av USA-baser langs hele Russlands grense. Dette vil øke internasjonal spenning.

Regjeringen Solberg fremmer her et livsfarlig og uansvarlig prosjekt, det endelige brudd med lavspenningspolitikken som Einar Gerhardsen innførte. Avtalen burde ha utløst rasende protester, men bare to partier, Rødt og SV, tok klar avstand. Det har vært uhyggelig stille overfor den viktigste saken som det nye Stortinget skal ta stilling til.


Verden er farlig på mange vis, men farligst av alt er den militære sikkerhetspolitikken. Den kan ikke skape sikkerhet. Virkemidlene er så farlige at vi burde sitte med hjertet i halsen hele tiden. Militære midler gir ikke sikkerhet for et eneste land. Det ville uansett vært til liten hjelp å sikre eget land når det skjer med våpen som skaper en høyst reell fare for utslettelse av livet på kloden. Det er også slik at USA bruker 11 ganger så mye på militærvesen som Russland og NATO 15 ganger så mye. Hvem bør sove dårlig, hvem bør være redd for hvem? Svaret er at vi bør alle være livredde, moderne våpenteknologi truer alt og alle. Det spiller ingen rolle hvem våpnene tilhører.

Continue reading “Endret basepolitikk – valgets viktigste sak”

Vesten si rolle i Afghanistan

Det som hender er eit nederlag for USA. Men lite grunnlag for glede og optimisme når det er eit styrka Taliban som tek over. Den noverande norske regjering lever framleis i bobla si: Det var rett å ga inn i Afghanistan. Når skal dei pinadø læra?

Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet

No stikk Vesten av frå Afghanistan med “halen mellom imperialistbeina”. Etter å ha vore der i 20 år (ein av USA sine lengste krigar) avgjorde president Biden at styrkane skulle trekkast ut i år. Taliban har førebudd seg godt dei stiste par åra, med hjelp av m.a. Pakistan og Saudi-Arabia, til å overta landet når dette vakuumet måtte koma. Det har dei no gjort. På 11 dagar har dei teke provinshovudstad etter provinshovudstad og så Kabul. Vestlege ambassadefolk med sine afghanske hjelparar og dei afghanarar som har råd, står no i kø på flyplassen for å kome seg ut. Dei fleste afghanarar kan ikkje det og lyt stålsetje seg som best dei kan til dei “nye” usikre tidene.

.

Vestleg intervensjon har i desse 20 åra ikkje skapt fred, snarare motsett. Med USA i spissen har dei prøvd å bombe fram demokratiet. Slikt går aldri i lengda. Det har mange andre “utanlandsoperasjonar” i historia vist, med døme som Vietnamkrigen (1957–1975) og Libyakrigen (2011). Løparguten Noreg har vore med på dette mislukka “felttoget for demokrati” i Afghanistan, lat oss ikkje gløyme det!

Continue reading “Vesten si rolle i Afghanistan”

Åpent brev til politikerne

Hvordan vil politikerne i Nord jobbe for redusert risiko for ødeleggelse av Tromsø i en atomhendelse?

Felles opprop fra Nei til Atomdrevne Militærfartøyer i Tromsø (NAM), signert Håkon Elvenes, Svein Jarle Hanssen, Asbjørg Fyhn, Anne Marie Rosted, Kai Krogh og Jan R. Iversen. Oppropet sto som kronikk i Klassekampen 5. august.

Mandag 10. mai kom den første atomubåten, «New Mexico», til Grøtsund havn på Tønsnes i Tromsø, etter ønske fra USA og etter stor motstand fra folk og lokale myndigheter i Tromsø. Ubåten ble møtt av et tjuetalls demonstranter. Riksmediene, som Tv2 og NRK, ga ankomsten brei dekning, også med ekspertkommentarer blant annet fra Moskva, hvor det ble sagt at Tromsø ved å ha en slik atomubåthavn risikerer å bli et bombemål. Både voksne, og ikke minst barn, ble engstelige for egen og andres sikkerhet.

Det er Forsvarsdepartementet (FD) som siden 1999 har hatt myndighet til å bestemme om reaktordrevne militærfartøyer skal få konsesjon til å anløpe norsk havn. Da ble myndigheten, som etter atomenergiloven av 1972 er lagt til Kongen, delegert til departementsnivå. Tidspunktet for vedtaket om å tillate «New Mexico» å komme, og hvem som faktisk har gitt tillatelsen, er uklart. Å hevde at mottak av atomubåter er en forpliktelse som følger av Nato-medlemskapet representerer et brudd med tradisjonell norsk forsvarspolitikk fra 1949. Nei til Atomdrevne Militærfartøyer (NAM) mener tillatelsen som førte til ‘New Mexico’s ankomst, var et brudd på norsk forsvarspolitikk slik denne er praktisert og ble formulert fra regjeringshold blant annet i 1949, 51 og 57.

Det som er offentlig kjent, er at FD i 2015 registrerte en sak om ubåthavn på Tønsnes, men det første dokumentet som det er gitt innsyn i, er datert 8. oktober 2020. Da skrev FD til Samferdselsdepartementet og ba om støtte for sitt syn om at kommunen hadde mottaksplikt. Kommuneadvokaten i Tromsø har i egen utredning bestridt dette.

Continue reading “Åpent brev til politikerne”

Nobels fredspris – i fredens eller krigens tjeneste?

Den norske Nobelkomiteen har aldri fulgt opp sin hovedoppgave, å fremme en geopolitisk helomvending.

Fredrik S. Heffermehl
Foto: Eva Brustad

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter av «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» og medlem i Antikrigs-Initiativet. Artikkelen er et utdrag av foredraget Heffermehl holdt på Fredssymposiet ved Hardangerakademiet i Jondal lørdag 30. juli.

Et underlig spørsmål, det har riktignok vært en del krigerske mottakere, men likevel er jo prisen en lysende stjerne i fredens tjeneste. Det vil nesten alle si, men min forskning viser noe annet. Fredsprisen tildeles på grunnlag av et testament. Om to uker er det gått 15 år siden jeg plutselig oppdaget at de juridiske forpliktelsene var helt glemt, hverken Stortinget eller Nobelkomiteen tok hensyn til Nobels intensjon. Det hadde blitt Stortingets pris i Nobels navn.

Dette er en hovedkonklusjon i min nyeste bok, «Medaljens bakside». Det mest selvsagte tiltak for å oppfylle Nobels siste vilje er å undersøke hva denne viljen faktisk er, og så gjøre den godt kjent. Det kravet har Nobelkomiteen bastant avvist i 15 år. Den svenske Nobelstiftelsen har fått ny direktør, den norske juristen Vidar Helgesen. I et intervju nylig sa han at kjernen i nobelprisene var å endre verden.

Intet er viktigere enn å få slutt på all krig, men hvordan? Nobel ville at prisen skulle fremme globalt samarbeide, folkerett og nedrustning, men slik ble det aldri. I all stillhet besluttet Stortingets ledelse allerede i 1897 å se bort fra testamentets klare mål om en reduksjon eller avskaffelse av militæret.

Nobelkomiteen har gjort som den selv ville

Nobelkomiteen har aldri tolket testamentet, men i stedet tolket sine egne, selvvalgte og vide, begreper «fred» og «fredsarbeid». I praksis har den gjort som den selv ville. Dette er en kriminell handling, et underslag eller økonomisk utroskap. Lovbruddet har fortsatt i 15 år, uanfektet av mine oppfordringer om å respektere loven.

Under arbeidet med boken fikk jeg adgang til Nobelkomiteens interne arkiver. Jeg har gjennomgått samtlige 140 priser gjennom 120 år (1901-2020) og konkludert med at bare cirka 25 prosent av prisene holder mål. I Nobelkomiteens interne utredninger fant jeg både motvilje og forakt for den ideen og de personene Nobel ønsket å støtte.

Hvem skulle så egentlig ha vunnet? Jeg fant hele 114 av dem gjemt og glemt i arkivene. I boken er de bragt opp i dagen, en viktig historieskriving om en politisk idé som har vært systematisk fortrengt og undertrykt av samfunnet, til og med av Nobelkomiteen.

Continue reading “Nobels fredspris – i fredens eller krigens tjeneste?”