Hva skjer hvis en atomubåt kolliderer i Bergens skjærgård?

Haakonsvern-basen øker risikoen for at det kan skje noe livstruende.


Av Gitte Sætre, styreleder i Antikrigs-initiativet (innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 7. november 2020).


Min familie og jeg bor tett på Haakonsvern. Hjemme hos oss ser vi daglig krigsskip seile forbi kjøkkenvinduet. Og vi har registrert en økning av antall ubåter, mange av dem atomdrevne.

Faksimile fra Bergens Tidende

Når uro over verdenspolitikk diskuteres over middagen referer jeg ofte til min bestemor som mente at det var håp så lenge man bodde ved sjøen. Da kunne man fiske, skyte fugl og dyrke potet og gulrøtter. Selv uten krigserfaring og hungersnød vet vi at hverdagen kan snu.

Skjer det en ulykke, ikke med en fregatt som «Helge Ingstad», men med en av de 30-40 atomubåtene som besøker Norge i løpet av et år, kan ingen leve av havet. Verdien på norsk fisk vil være null. Det vil også livene våre.

Det er mange som ikke er klar over at Nord-Europas største marinebase ligger åtte kilometer utenfor Bergen sentrum. I den tett befolkede bydelen Loddefjord rustes det nå opp militært for 350 millioner kroner, bl.a. med nye «ubåtfasiliteter». Dette er innhyllet av hemmelighold av sikkerhetsmessige hensyn. Det gjør at kystbefolkningen er uvitende og uforberedt på det som kan komme.

Vi som bor og arbeider i Bergen Vest, tett på marinebasen Haakonsvern, lever med en høyrisikofare. De folkevalgte påstår at Nato-basen Haakonsvern gir oss sikkerhet. Men flere og flere er redd for at Nato-medlemskapet og de allierte atomubåtene gjør det motsatte av det de lover.

Det er snart valg. Vil dere sanke stemmer så er jeg sikker på at Bergen gir stemmer til dem som fjerner atomubåter fra nabolaget. I mellomtiden sender vi barna våre til Håkonsvern kirke for å be til Gud.

Statensstrålevern har allerede sagt fra om økt risiko for ulykker. De skriver at «økningen i anløpene medfører en økt risiko for at Norge kan bli berørt av en større eller mindre hendelse i et reaktordrevet fartøy. Grunnstøting, kollisjon, lekkasje, brann eller alvorlig reaktorhavari vil kreve håndtering fra norske myndigheter» .

Strålevernrapport 2018:10 står det at anløp av allierte reaktordrevne fartøy til Norge har gått fra 10-15 anløp i året til 30-40 anløp. «Disse anløpene har for det meste vært til Haakonsvern men i økende grad nå også i farvann i Nord-Norge».

Mange i Tromsø har tatt til orde for at kommunen må stille garantier. Hva hvis vi mister vårt eksistensgrunnlag? Hva hvis livene våre blir fylt med mer frykt, ikke bare fiskerne og oppdretterne men alle kropper, dyr og natur som bor her?

Er ikkemilitarismens konsekvenser for miljøet like farlig som trusselbildet forsvarsdepartementet bygger sine narrativer på? Er nødvendigheten av en trafikk med 30–40 atomdrevne ubåter langs kysten så stor at den forsvarer den økte risikoen? Hvor viktig er disse ubåtene for å sikre nasjonal suverenitet og økologisk bærekraft?

Antikrigs-initiativet håper at politikerne i Bergen og dere hjemme rundt middagsbordet er villige til å ta denne diskusjonen.

Alle ubåter av denne typen kan også ha missiler til bruk mot mål på sjøen og på land. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) skriver at «de reaktordrevne militære fartøyene er blant de største og mest slagkraftige fartøyene som finnes. De fleste kan utrustes med kjernevåpen».

Norske myndigheter forutsetter at allierte fartøy ikke har atomvåpen ombord ved anløp i norsk hav. Dette er hjemlet i «Bratteli-doktrinen» fra 1975, men myndighetene har aldri foretatt inspeksjon av allierte fartøy for å få bekreftet at reservasjonen mot atomvåpen respekteres. Antikrigs-Initiativet er sterkt urolig over dette.

84 stater har signert FNs atomvåpenforbud, en traktat som forbyr alle former for tilknytning til atomvåpen. I april 2019 vedtok bystyret at Bergen kommune skulle signere by-oppropet til ICAN – Den internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen.

Det er ulovlig for de som slutter seg til atomvåpenforbudet å ta del i noen form for aktivitet som er relatert til atomvåpen, og det er ulovlig å engasjere seg og delta i militære forberedelser relatert til atomvåpenbruk.

Gitte Sætre

Norske interesser i Midt-Austen – Kva for noko?

Spesialstyrkar i Midt-Austen gjer ikkje Noreg tryggare. Snarare tvert om. Berre ein ting å gjera, få soldatane heim, no!
_____________________________________________
Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet
_____________________________________________

Når forsvarsminister Frank Bakke-Jensen ​fortel at norske soldatar skal til Jordan for å trena ørkenkrig, kan ein lure på om forsvarsministeren har sett for mange “ørkenfilmar”? Eller at han og regjeringa vil sikre norske interesser på månen eller i Gobiørkenen i Sentral-Asia? Begge deler er omlag like langt vekke frå realitet og sanning som dette i Jordan.

I juni 2019 sendte USA 1000 fleire soldatar til Midt-Austen, endå president Trump hevdar USA vil trekke styrkar ut av regionen. Nei, vesle NATO-landet Noreg vil tekkast “Storebror” ved å vise kor flinke me i Noreg er til å delta i utanlandsoperasjonar. Spesielt denne regjeringa Solberg har vore kjempeflinke til å delta i ulike utanlandsoperasjonar som ikkje har noko verdens ting å gjera med vårt eige forsvar: Bell helikoptere frå 339-skvadronen i Jordan når dei skulle vore i operativ bruk i Nord-Noreg. Skal me forsvara eit diktatur som Jordan er? Har me ingenting lært av krigen i Libya som var ein katastrofe? Kva med den lange «ørkenvandringa” krigen i Afghanistan har vore og med norske soldatar der for kor mange av folket sine skattepengar, brukt i krig?

Ivar Jørdre foran sitt maleri “Peace” som han stilte ut under AntiKrig-festivalen på USF Verftet i september.

Norske styrkar er i Irak frå før, rundt 60 soldatar for tida. Dei burde ha vore heimsende for lenge sidan, i staden sender me nye. Permanent base i Jordan i fleire år, men der skal soldatar berre trene i “periodar”, vert det sagt. Periodar eller ikkje, det norske folk vert aldri spurt om kva me meiner om slike ute-av-europa-operasjonar. Dette er ikkje kontraterroroperasjonar, men for heilt andre gjeremål for vestmaktene sine interesser i regionen.

Utgangspunktet i 2016-18 var å trene opp militsgrupper i Jordan (som i seg sjølv er høgst problematisk), men soldatar deltok truleg i kampar mot Assad-regimet (stikk i strid med mandatet) og vart til og med åtklaga for å støtte ei opprørsgruppe som dreiv med narkosmugling i Syria.

Det er uttalingar frå fleire stortingspolitikarar om løyndom om oppdraga i Midt-Austen. Fleire parti kjenner seg lite opplyste frå regjeringa om Noreg si rolle i desse operasjonane. Alt dette er eit demokratisk og eit tryggleiksproblem. Berre ein ting å gjera, få soldatane heim, no.

Spesialstyrkar i Midt-Austen gjer ikkje Noreg tryggare. Snarare tvert om!

Libyerne lider – Norges krigføring førte til katastrofe

Libyakrigen i 2011 er fremdeles et åpent, verkende sår, sier seniorforsker Morten Bøås fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

I en artikkel på Forsvarets Forum gir Morten Bøås en knusende dom over Libyakrigen i 2011, der norske F-16 jagerfly slapp 588 bomber over landet og ga et avgjørende bidrag til landets ødeleggelse.

«Uansett hva man måtte mene om intensjonene bak Natos intervensjon i Libya i 2011, er situasjonen på bakken udiskutabel. Libya er i dag så fragmentert at det er vanskelig å se for seg at nasjonal styring kan gjenopprettes i nær fremtid … Den store taperen er den libyske befolkningen som lever i et land uten en stat», skriver Bøås.

NATO lyktes med å kvitte seg med diktatoren Gaddafi (i strid med FN-mandatet), men mislyktes totalt i å bygge en ny stat da den gamle kollapset. 9 år senere lider libyerne fremdeles av følgene av krigen. Landet herjes av borgerkrig, der aktører fra flere fremmede stater har blandet seg inn. I følge Morten Bøås er det ingen utsikt til bedring i nær fremtid. En annen alvorlig konsekvens er at krigen har ført til en destabilisering av store deler av Nord-Afrika og Sahel. Jihadistiske opprør sprer seg i flere naboland og væpnede grupper benytter seg av libysk territorium for trening og organisering

 

(se dokumentarfilmen «De gode bombene» som Terje Tvedt og Per Christian Magnus laget i 2013, og bli sjokkert!)

 

Continue reading “Libyerne lider – Norges krigføring førte til katastrofe”

Skal vi leve av våpensalg?

Kan vi forsvare å ha en blomstrende næringsgren som produserer våpen og krigsmateriell? Er det ikke på tide å kreve et grønt skifte også for det mest destruktive av all industriproduksjon?

 

På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) har Samfunnsøkonomisk analyse (SØA) levert en rapport om 15 verdikjeder som har særlige styrker eller konkurransefortrinn i Norge. I rapporten «Verdikjeder i Norge» er «Våpen» et eget kapittel. Det overrasker muligens noen at våpenproduksjon defineres som en verdikjede, på linje med mat, energi, turisme osv. Men våpenproduksjon og –salg er noe Norge driver med i relativ stor stil.

Rapporten speiler situasjonen i 2018. Norge har i alt 33 virksomheter som produserer våpen, ammunisjon og annet militært utstyr. Produktene selges til både det norske forsvaret og eksporteres til andre land. Produksjonen kan kategoriseres i A-materiell (våpen og ammunisjon) og B-materiell (annet militært materiell). Høyteknologiske missiler og våpenammunisjon utgjør størsteparten av produksjonen i Norge.

Continue reading “Skal vi leve av våpensalg?”