Sannheten om USAs intensjon med baseavtalen må bli kjent

Åsgårdstrand, 1.11 2021

Statsminister Jonas Gahr Støre,
SMK, Oslo

HØRINGSUTTALELSE SDCA: – SANNHETEN OM USAs INTENSJON MED BASEAVTALEN MÅ BLI KJENT

Fredrik S. Heffermehl på et åpent møte i Bergen i regi av Antikrigs-Initiativet 27. oktober

Høringsnotatet fra Forsvarsdepartementet 8.9 2021 for den baseavtalen som Solberg-regjeringen inngikk med USA i mars i fjor, SDCA, er så ufullstendig og hviler på så grunnleggende svikt i sine premisser at jeg vil be regjeringen stanse videre arbeid med saken.

Over 1400 har underskrevet på en protest mot basene organisert av Nobel Peace Prize Watch (NPPW) og kravet om en ny fredspolitikk, se nobelwill.org/appell.html.

1. En ny nasjonal debatt og gjennomtenkning er absolutt nødvendig

Det trengs en nasjonal tenkepause om Norges militære sikkerhetspolitikk. I en verden i rask endring vil evige besvergelser om at kursen er rett før eller siden bli feil. Tiden er inne for en fri, ærlig og kritisk diskusjon – i regjeringen, i de politiske partiene, i media, blant folk flest.

Med NATO ble Norge del av en selvdreven og ekspanderende organisasjon dominert av militære personer og ideer og omgitt av hemmelighet og utilstrekkelig demokratisk kontroll. Det militære forsvar ble fra da av et mer og mer unisont og udiskutabelt premiss for sikkerhetspolitisk debatt i Norge.

Men vi opplever stadig krigsfrykt, usikkerhet og livsfare. Erfaringen gir grunn til å spørre om varig og troverdig sikkerhet overhodet kan oppnås med militære midler og om NATO og USA i stadig økende grad undergraver den frihet og selvstendighet for Norge som en gang var målet for samarbeidet.

Verdens nasjoner er fanget i en ond sirkel, hvor militære spørsmål tar mer og mer av plassen. Det er blitt en nasjonal og patriotisk dyd å undertrykke mange forhold som hver for seg er grunn nok, selv alene, til å ønske fundamentale omlegninger av internasjonale relasjoner – og avvise baseavtalen med USA:

  1. Vi i Norge blir aldri trygge før også Russland kan føle seg trygge.
  2. Sikkerhet kan ikke oppnås med militære midler, avskrekking gir ingen garanti mot å bli angrepet, men sikrer stor skade når det går galt.
  3. Reell sikkerhet kan bare oppnås gjennom samarbeid, tillit og lavspenning, og å gjennomføre forpliktelsen i atomnedrustningsavtalen NPT artikkel VI om å forhandle frem allmenn og fullstendig nedrustning. 
  4. Gjennom 72 år med NATO-medlemskap har vi hatt enighet om å være evig enige, uten diskusjon av resultater og alternativ. Det går ikke lenger. Verden er i endring. USA er forgjeldet, utarmet og politisk ustabilt etter år med militær maktutfoldelse. Sentrale NATO-land reiser spørsmålstegn ved USA politikk og relevans.
  5. NATO står også for betydelig makt over språk og tanker. Det er blitt stadig økende spenning mellom språkbruk og virkelighet. Ordbruk som dekker over brudd på FN-pakten og folkeretten er sterkt problematisk. Grove krenkelser fra alliansens side tildekkes og glemmes, mens ubetydelige feil hos konkurrerende nasjoner blåses opp ut over alle rimelige proporsjoner. Vi trenger en ekte debatt om motforestillingene fritatt for å tenke og tale i NATO-språk.
  6. Sviktende budsjettkontroll i USA og enorme profittmuligheter har gjort militærsektoren til en hegemonisk makt i det amerikanske samfunnet og over militærpolitikken også i øvrige NATO-land.
  7. NATO blokkerer arbeidet for atomnedrustning. Stikkord som Beirut havn og at verden i 2003 ikke etterkom Gro Harlem Brundtlands og WHOs bønn om midler til pandemiberedskap, minner om hvilken ytterst uansvarlig omgang med menneskehetens og klodens fremtid dette er.

Norske politikere kan ikke være uvitende om de svært alvorlige lovbruddene vår fremste allierte begår, som for eksempel ulovlige blokader og boikotter av land, ulovlige kriger, krigsforbrytelser, bortføringer, snikmord og åpne drap. Vietnam-krigen, kuppet i Chile, Guantanamo, avlytting av allierte og FNs Sikkerhetsråd, nådeløs forfølgelse av kritikere som Julian Assange. Vår medgjørlige taushet om alle disse uhyrlighetene gjør oss medskyldige.

Continue reading “Sannheten om USAs intensjon med baseavtalen må bli kjent”

Appell under støttemarkering for Julian Assange


Denne appellen holdt Stortingsrepresentant Sofie Marhaug (Rødt) under markering mot utlevering av Julian Assange til USA 22. oktober 2021.

Sofie Marhaug
Foto: Ihne Pedersen (CC BY 2.0)

Om en knapp uke får vi vite resultatet av ankesaken mot utlevering av Julian Assange til USA.

Resultatet er avgjørende for Assange personlig: Blir han utlevert, risikerer han å bli dømt til 175 års fengsel. Det kan altså få fatale konsekvenser for mennesket Julian Assange, men ikke bare det: Hvor vidt han utleveres har også konsekvenser for presse- og ytringsfriheten som sådan. Blir Assange overlatt til USAs myndigheter, svekkes en av de grunnleggende frihetene som vi liksom verdsetter så høyt i det vestlige demokratiet – nemlig friheten til å ytre seg kritisk.

Det er mange autoritære stater som forfølger og mishandler sine egne varslere, journalister og utgivere. Men USA er i dag alene om bruke sitt eget rettsvesen til å angripe og straffeforfølge utgivere fra andre land i andre stater, her i Europa, slik vi nå ser at skjer i Assange-saken. Det gjør USA til en helt spesiell trussel mot ytringsfriheten over hele verden.

I forrige storingsperiode var det Rødts éne representant, Bjørnar Moxnes, som tok opp saken til Assange i Norges øverste, folkevalgte forsamling. Han krevde å få svar fra den daværende utenriksministeren om hva regjeringen tenkte om Assange-saken – og ikke minst hva regjeringen tenkte om konsekvensene det har for pressefriheten, at USA vil straffeforfølge individer i Europa for publisering og kildebeskyttelse.

Etter hvert fikk Rødt også støtte fra talspersoner i andre partier, i både SV og Venstre, i tillegg til SP som sa kanskje.

Nå har vi en ny regjering, og Assanges fremtid står stadig i fare. Derfor ville det også være interessant å høre hva den nye utenriksministeren, Anniken Huitfeldt, mener: Vil hun sitte stille i båten om Assange utleveres til USA?

Continue reading “Appell under støttemarkering for Julian Assange”

Appell ved Protestmøtet mot baseavtalen

Av Terje Alnes, sekretær i Antikrigs-Initiativet. Appellen ble holdt på Protestmøte mot baseavtalen på Litteraturhuset i Oslo 8. oktober.

Terje Alnes

Noen husker ennå tilbake til februar da regjeringen tillot at USA – for første gang – utplasserte B1 bombefly og 200 personer fra U.S. Air Force på Ørland. Med B1-flyenes lange rekkevidde kunne amerikanerne bruke Trøndelag som base for tokt mot Arktis og potensielt nå langt inn i Russland.

I mai ble lokaldemokratiet i Tromsø overkjørt og byen i praksis tvunget til å akseptere at en sivil havn gjøres om til en havn for amerikanske atomubåter. Atomubåthavnen i Tromsø og den nye baseavtalen er begge et resultat av at USA har presset sine ønsker på norske myndigheter.

Det er ikke Norge som har tatt initiativet, dette er amerikanske initiativ, og den norske regjeringen har latt seg presse.

I slutten av august forlot fregatten KNM «Fridtjof Nansen» marinebasen Haakonsvern for å slutte seg til en hangarskipsstyrke under amerikansk kommando. Hensikten er angivelig «å styrke det militære samarbeidet mellom Norge og USA.» Sjef for Marinen sa at dette er noe «forsvarskonseptet» er avhengig av og at det er viktig for å sikre alliert støtte. Men dette er første gang en norsk fregatt blir fullt integrert i en amerikansk hangarskipstyrke, så i tilfelle er «forsvarskonseptet» i flyt.

Det kan ikke være tvil om at norsk forsvarspolitikk er vesentlig endret de siste 20-25 årene. I stadig stigende grad har skiftende regjeringer valgt å binde Norges forsvarsstrategi opp til USA. At amerikansk militærmakt får etablere seg på norsk jord på såkalte «omforente områder» -en eufemisme for det mer belastende begrepet militærbaser, og en omskriving i god orwelsk ånd – på flystasjonene Rygge, Sola, Evenes og på Ramsund orlogsstasjon, er selve kulminasjonen i denne prosessen.

Continue reading “Appell ved Protestmøtet mot baseavtalen”

Fredsprisen 2021

Til redaksjonen

Fredsprisen 2021:
NOBEL PEACE PRIZE WATCH / Fredrik S. Heffermehl har en kort kommentar.

Også årets fredspris ignorerer komiteen Nobels visjon om å fri verdens land fra våpen, krigere og krig. Den i særklasse groveste og farligste trussel mot pressefriheten i dag er USAs massive forfølgelse av Julian Assange, som hevn for at han for 12 år siden foret verdenspressen med dokumentasjon om USAs krigsforbrytelser i Irak. Helt i tråd med sin årelange lojalitet mot USA og NATO snarere enn Nobel, velger Nobelkomiteen igjen å rette skytset mot Russland.

Stortingets presidentskap besluttet i 1897 å ikke dele ut Nobels fredspris, men lage sin egen. Dette har vært trofast fulgt i årene siden, noe som er klart dokumentert i min nyeste bok, Medaljens bakside.

Oslo, 8.10. 2021
NOBEL PEACE PRIZE WATCH

Fredrik S. Heffermehl