Blog

  • Norge må velge nøytralitet – slik flertallet av verdens land har gjort

    Norge må velge nøytralitet – slik flertallet av verdens land har gjort

    Av Nikolai Østgaard, leder i Antikrigs-Initiativet

    Mantraet i Norge har vært og er fortsatt: Norge trenger USA sin beskyttelse gjennom NATO, men det kan jo se ut som det heller er tvert imot. Eneste gang artikkel 5 ble utløst var i forbindelse med angrepet på Afghanistan etter 11. september 2001, da Norge og resten av NATO var med å ødelegge Afghanistan gjennom en 19 år lang krig.

    De siste 10-20 årene har vårt NATO-medlemskap først og fremst betydd at Norge har deltatt i USA sine mange kriger i verden: Afghanistan (19 år), Syria (13 år), Libya (kort og blodig), og selv om ingen av de høyverdige menneskerettighetsmålene ble nådd, fikk Norge attest som «god alliert». Nå deltar vi med fregatter under USA sin kommando i fjerne himmelstrøk. I Ukraina deltar Norge med våpensendinger og støtte til ukrainsk droneproduksjon gjennom det samme NATO-samarbeidet. Dronene brukes nå til angrep på russisk territorier. Slike angrep ville vært utenkelig under den kalde krigen – og setter Norge i en veldig utsatt posisjon.

    Bare dette skulle være gode nok argumenter for å avslutte vårt NATO-medlemskap.

    Men det viktigste argumentet for å komme oss ut av NATO er at det faktisk IKKE gir oss beskyttelse, tvert imot. Vi har sett hva USA sin beskyttelse har betydd for Gulf-statene. USA sine militærbaser ble ikke uventet de første bombemål. Vi har 12 slike baser i Norge, som selvfølgelig vil være opplagte bombemål. Med den voldsomme militæropprustningen i Norden planlegger Norge for å bli et oppmarsjområde i en forestående krig mot Russland.

    Siden Trump administrasjonen åpent uttaler at USA ikke lenger føler seg forpliktet av artikkel 5 diskuteres det om vi skal ha Euro-NATO (UK, Frankrike, Tyskland) under fransk atomparaply (jfr. atomavtalen mellom Norge og Frankrike) kombinerte med en voldsom tysk opprustning, som tar sikte på å bli Europas sterkeste militærapparat. Tyskland snakker åpent om krig mot Russland. Skal de virkelig prøve for tredje gang å nedkjempe Russland (1. verdenskrig og 2. verdenskrig). Dette er selvsagt ikke i det norske folks interesser.

    Norge som en liten nasjon tjener ingenting på å delta i slike aggressive militærallianser, om det er i et USA-ledet NATO eller et Euro-NATO.

    De fleste land i verden har valgt nøytralitet og deltar ikke i militærallianser. Dette er veien Norge også må gå. Det betyr å ha et norsk forsvar som står under norsk kommando og er organisert slik at det kun skal beskytte norsk suverenitet og territorier.

  • Farlig spill – krigen må stoppes nå!

    Farlig spill – krigen må stoppes nå!

    Krigen mellom NATO og Russland i Ukraina er inne i sitt femte år. Ødeleggelsene og lidelsene for Ukraina er enorme og kostnadene for både Russland og NATO er store.

    Denne krigen var planlagt og ønsket fra USA sin side, dokumentasjonen for det er overveldende. Forberedelser går langt tilbake, fra erklært NATO-ekspansjon i Bucuresti-møte 2008, og svært tydelig fra 2014 til 2022, da Ukraina ble innlemmet i NATOs våpensystemer og ble med i NATO-øvelser. I Trump sin andre presidentperiode er utgiftene til denne krigen i stor grad overlatt til Europa, men USA og UK bidrar fortsatt med avgjørende satellittstøtte og etterretning for de ukrainske angrepene dypt inne på russisk område. De europeiske militærinvesteringene er i stor grad innkjøp av våpen og tjenester fra USA, så også slik er USA fortsatt dypt involvert i denne krigen. 

    –

    Norge har gått vekk fra sin politikk siden 1940-tallet med å ikke sende våpen til krigførende parter, til å bli et av de ivrigste landene i Europa til å sende penger og våpen til Ukraina. Det er ikke småpenger vi snakker om, den norske støtten er nå på 275 milliarder norske kroner. Fra april i år er Norge med i samarbeidsprosjektet «Build Ukraine» for å utvikle produksjonen av mellomdistansedroner til Ukraina. Norge deltar også med aktiv støtte til å produsere droner i Ukraina gjennom samarbeid med det korrupte Fire Point. At riksrevisjonen ikke syns det er et stort problem at milliarder av norsk støtte til Ukraina forsvinner i korrupsjon, er alvorlig nok, men ikke det alvorligste.

    –

    Det alvorligste er at droneproduksjonen, som Norge gir sin støtte til, benyttes til angrep på sivile mål langt inne på det russiske territoriet, bl.a. Moskva. Disse angrepene er avhengig av satellitt- og etterretningsstøtte fra NATO, og Norge har ikke uttrykt noen innvendinger mot dette. 

    Anført av Støre, Stoltenberg og Bart Eide, og med Peter Frølich, Ine Eriksen Søreide og Guri Melby som entusiastisk heiagjeng, har de fått med seg alle politiske partier på Stortinget til dette dypt problematiske og hasardiøse spillet.

    Her må det minnes om at det under den kalde krigen ville vært helt utenkelig å angripe Russland på deres eget territorium. Det skjedde hverken under Sovjets invasjon i Ungarn (1956) eller Tsjekkoslovakia (1968). Russland er i dag en like viktig atommakt som Sovjet var den gang.

    –

    Angrep på det russiske territoriet er en rød linje som den europeiske politisk ledelsen, inklusiv den norske, ikke ser ut til å forstå. De har allerede krysset denne linjen med «Operasjon Edderkoppspinn», et angrep på en russisk flybase med strategiske bombefly 1. juni 2025, og angrepet på Putins residens i Valdai 29. desember 2025, selv om det sistnevnte fra ukrainsk side ble hevdet å være en «falsk» russisk operasjon. Krigen endrer nå karakter, fra en stedfortrederkrig i Ukraina, til direkte krig mot Russland på russiske territorier.

    På russisk side øker presset mot president Putin om å reagere på disse angrepene, ved få en endelig slutt på denne krigen, ikke ved å gi opp, men å eskalere. Kostnadene for Russland er store, og fra russisk side gjøres det nå klart at droneproduksjon i Europa, som brukes til disse angrepene dypt inne i Russland anses som legitime mål for russiske angrep, dvs. at mål i Europa vil bli angrepet.  I april ble det offentligjort en liste over slike aktuelle bombemål. Dette betyr at Russland er villig til å gjøre det som USA/NATO/Europa gjør nå, nemlig å bringe krigen til områder utenfor Ukraina.

    –

    Karaganov, en russisk statsviter, foreslår atomvåpen mot Europa, men det vil mest sannsynlig være en Orishnik eller den langtrekkende RS-28 Sarmat, og han er ikke lenger alene om å mene dette. Uansett, et missil mot Norge (eller et annet sted i Europa) er dessverre ikke utenkelig. Norsk (og europeisk) politisk ledelse ser ikke ut til å skjønne at de spiller russisk rulett. 

    Vi har sagt det fra krigens første dag: Norge må avvise EUs uforsonlige linje ovenfor Russland, representert med Kaja Kallas og som helhjertet støttes av hjemlige politikere som Ine Eriksen Søreide, Peter Frølich og Guri Melby. 

    Norske myndigheter må bryte med dette, innse at dere må snakke med motparten, åpne dialog, vende tilbake til diplomati, og innse at alle parter har sikkerhetsinteresser. Alle konflikter vil til slutt ende med en diplomatisk løsning, og nå er det kun snakk om hvor enorme ødeleggelsene skal bli før vi kommer dit. Minsk 1 og 2 og Istanbul-avtalen kunne ha forhindret all denne elendigheten.  Det er fortsatt mulig å unngå full krig mellom Russland og Europa, men nå spiller dere et uhyrlig farlig spill med det norske folk som innsats.

    Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet: 
    Nikolai Østgaard, Terje Alnes, Morten Reme, Espen Øyulvstad, Svein Ballo og Hilde Johannessen

  • Jens Stoltenberg har møtt sin overmann

    Jens Stoltenberg har møtt sin overmann

    ”Pave Leo fordømmer europeiske lands stadig økende militærutgifter og kaller opprustningen et svikt mot diplomatiet”, skrev TV2 14. mai.

    Av Daniel Ducrocq, landsstyremedlem i Antikrigs-Initiativet

    ”La oss ikke kalle det ”forsvar”, men opprustning som øker spenninger og usikkerhet, går på bekostning av investeringer innen utdanning og helse, svikter tilliten til diplomati og beriker eliter som ikke bryr seg om felleskapet”, sa pave Leo. 

    En skal ikke være troende katolikk for å motta pavens fredsbudskap som et frisk pust i en verden hvor opprustning har etablert seg på den politiske- og mediearenaen som den eneste løsningen på å løse konflikter. Med noen få unntak er samtlige europeiske politikere (også på det norske Stortinget) og samtlige medieredaksjoner samstemte om at økning av forsvarsbudsjettene er en udiskutabel nødvendighet. Derfor ”brukte” Europa i fjor 8000 milliarder kroner på våpensystemer, militært utstyr og forsvar, en økning på hele 14% fra året før, viser tall fra Stockholm Peace Research Institute” (TV2 14. mai). 

    Med paven har Trump ”endelig møtt sin overmann”, uttalte Jon Fosse i Vårt Land 5. mai. Også Jens Stoltenberg har møtt sin overmann. For det paven sier om opprustning, er nemlig det stikk motsatte av påstanden fra tidligere NATO-generalsekretæren om at ”våpen er veien til fred”. Stoltenbergs påstanden er blitt mantraet som dominerer politikken, mediekanaler og til slutt tankene våre. Mantraet er en gave for krigsprofitører og en trussel mot diplomatiet, som har fredelige løsninger av konflikter som mål. 

    Det finnes ingen empirisk grunn til å påstå at våpen og opprustning fører til fred. Tvert imot sa FNs høyrepresentant for nedrustningssaker Izumi Nakamitsu: ”I et helt tiår har militærutgiftene økt hvert eneste år, og dermed tatt nødvendige og begrensede ressurser fra arbeid med å utrydde fattigdom, stanse klimatiske endringene og promotere likestilling”. ”Likevel har det ikke ført til fred”, understrekker Nakamitsu.

    Paven utfordrer dagens opprustningsideologi og slår et slag for dialog og diplomatisk arbeid. Det er all grunn til å hevde at hans budskap vil bli godt tatt imot verden over. Et overveldende flertall ser nemlig galskapen i kriger og opprustning. Et overveldende flertall ønsker fred, arbeid, sosial trygghet en fremtid for sine barn, og forstår at det er kun arbeid for nedrustning – ikke våpen – som er veien til fred. 

    Vi trenger derfor en bredd, folkelig og internasjonal fredsbevegelse som i likhet med paven Leo, Izumi Nakamitsu og mange flere, stiller seg kritiske til dagens opprustning og krever at konflikter løses med dialog og diplomati. 

  • 8. mai: Vi tar Frigjøringsdagen tilbake

    8. mai: Vi tar Frigjøringsdagen tilbake

    8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene. 5 år med okkupasjon og krig var over. De som opplevde denne dagen vil aldri glemme gleden og frihetsfølelsen som ga gjenlyd over hele landet. Antikrigs-Initiativet sender sine varme tanker til alle dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods.

    Samtidig reagerer vi på at regjeringen i 2011 bestemte seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen og seieren fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette er etter vår oppfatning helt galt.

    Vi ønsker derfor å ta 8. mai tilbake, som en Frigjøringsdag i ren form.

    Forsvaret kan gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også Antikrigs-Initiativet kan støtte. Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen i Afghanistan, Irak og Libya reagerer vi sterkt på. Disse har deltatt i krigshandlinger mot nasjoner som aldri har angrepet oss.

    Antikrigs-Initiativet feirer derfor Frigjøringsdagen i sin opprinnelig form – som en dag der vi hedrer de som kjempet for Norges frihet fra tysk okkupasjon.

    Frigoringsdagen_tilbake_2024_2A5_2Last ned
  • Totalforsvarsåret 2026, et år i krigens og fryktens tegn

    Totalforsvarsåret 2026, et år i krigens og fryktens tegn

    Norske myndigheter legger opp til at 2026 skal stå i krigens og fryktens
    tegn, med omfattende beredskapsøvelser og enorm militarisering både
    hjemme og ute.
    Opp mot de planlagte beredskapsøvelsene, som alle er øvelser i krig,
    stiller vi krav til virkelig beredskap

    • styrking av norsk landbruk og selvforsyning
    • nasjonal suverenitet over energisektor
    • utvikle dialog og samarbeid med våre nabolandland
    • at forsvaret vårt skal være under nasjonal kontroll og ikke delta i
      militære aksjoner utenfor Norges grenser, med unntak for fredsbevarende
      operasjoner i FN-regi.
    • Norge bidrar til diskusjon om Europeisk sikkerhetsstruktur

    Les full tekst på løpeseddelen ved å skrolle nedover:

    Totalforsvarsåret 2026Last ned
  • USAs kamp for fortsatt verdensherredømme fører til død og elendighet over hele verden

    USAs kamp for fortsatt verdensherredømme fører til død og elendighet over hele verden

    I årets første 4 måneder har USA gått til nye angrep i verden

    • Kidnapping av Maduro i Venezuela
    • Innført full oljeblokade av Cuba
    • Sammen med Israel gått til brutal krig mot Iran inkludert
      trusler om å utslette landets sivilisasjon
      … Samtidig som USA/vesten bruker Ukraina i sin stedfortrederkrig mot
      Russland på det femte året.

      Det brutale uprovoserte angrepet mot Iran, førte ikke uventet til at USA
      sine militærbaser i Gulf landene ble ødelagt, Hormuz stredet ble stengt,
      som har ført til omfattende ødeleggelse av verdenshandelen …
      (les den fulle teksten på løpeseddelen, skroll nedover til side 2)
    1_mai_2026_2BLast ned
  • Vi slåss for palestinerne men også mot falskhetens logikk

    Vi slåss for palestinerne men også mot falskhetens logikk

    Antikrigs-Initiativet i Trondheim hadde ansvaret for appell og kunstnerisk innslag på den ukentlige lørdagsdemonstrasjonen for Palestina på Nordre gate 18. april. Dette var lokallagets første oppdrag. Medlem Jørgen Lund holdt appell (tekst under) og musiker Gerardo Diego de La Riva hadde det kunstneriske innslaget og fikk folket med på allsang.

    FOTO: Jørgen Lund fra AKI holder appell 18. april 26- ved Ali Sam
    ———–
    Alle protester mot overgrep, krig og folkemord – som denne demonstrasjonen her i dag – er ikke bare protester mot krig og vold, men mot løgner, halvsannheter og skjeve fremstillinger som har gjort overgrepene mulig, og som alltid opptrer sammen med dem.

    Å reise seg mot én urett, er å reise seg mot mekanismene i all urett og alle overgrep, nemlig som kamp for vår rett til sannhet. Kjenn stoltheten og styrken i det, alle som står her i dag for palestinernes sak!

    Skal vi gå og lure på hvor mange i Norge som den gangen staten Israel ble opprettet «visste» at det faktisk bodde folk i Palestina og levde livene sine der? Nei, hvem som «visste» og «ikke visste» er en bedrøvelig vanlig avsporing, som egentlig henger seg opp i spørsmålet om egen skyld og uskyld. Det som teller, kamerater og fredsvenner, er hvem som åpner munnen og sier nei, hvem som står opp for sannheten når forferdelige fakta egentlig ligger rett foran nesene våre.

    Den engelske politikeren Arthur Ponsonby, som stundom er blitt kreditert for uttrykket «i krig er sannheten første offer», ga i 1928 ut boka Falsehood in war-time. Som aktiv deltager i engelsk politikk fra årene før og gjennom 1. verdenskrig, kunne han her fortelle og dokumentere hvordan løgn, verbal manipulering og i det hele tatt falskhet ikke bare preget politikk og presse i Storbritannia og de andre krigsdeltagende land fra 1914 til 1918, men hadde styrt spillet i en årrekke forut for krigen. Ponsonby så løgn, dobbeltspill, skjeve fremstillinger og kynisk ordtriksing som avgjørende forutsetning for tragedien, og mente at bare et skikkelig oppgjør med denne krigens løgnkultur ville kunne forhindre en ny krig.

    Ponsonbys ord står seg, og må gjentas ikke bare på vegne av millionene som døde i verdenskrigene, men også i solidaritet med alle dagens ofre for vold, løgn og overgrep:

    Det fins intet overgrep og intet folkemord som ikke er alliert med falskhet og løgn. Mange av oss vet i dag at ikke bare palestinernes situasjon, men også den ekstreme opprustningen og militariseringen av samfunn og bevissthet i Norge fra og med 2022, drives av samme forferdelige logikk.

    Hvor blir det av politikere eller redaktører som i dag har integritet nok til å ta oppgjør med løgner de bragte i full offentlighet for kort tid siden? Det er nå godt belagt – og i Tyskland er det kommet domfellelser – som fastslår at alt pratet fra høyeste hold om den «russiske» Nord Stream-sprengningen i 2022 var løgn og intet annet. Og hva med dem som nylig plapret Trump etter munnen og sa at det iranske regimet var ferdig?

    Kamerater, fredsvenner, Palestina-aktivister: Vi skal ikke la oss avspise med løgnkulturer som vil trekke oss passiviserende inn i kollektiv skyld, skyld mot sannheten og dermed oss selv. La oss derfor erkjenne og være stolte over at vi ved å stå fram og demonstrere for palestinernes sak bryter dette, nemlig ved å demonstrerer for sannheten. Å reise seg og si nei, er å si ja til liv og menneskeverd – i Midtøsten, her i Norge og alle andre steder på jorda.

    Arthur Ponsonby (bildet), britisk sosialist og pasifist

    Les også: Hvordan avsløre krigspropagana (Ponsonbys ti teser).

  • Nei til Macrons atomparaply

    Nei til Macrons atomparaply

    To forskere fra DETHREAT («Deterring Threats in the New Nuclear Age») ved UIO tar i Aftenposten til orde for at Norge bør stille seg positiv til Macrons forslag om kjernevåpen. Forslaget tar sikte på å styrke den europeiske kjernefysiske avskrekkingen, ofte omtalt som en fransk «atomparaply» over Europa.

    Steven Crozier, styremedlem i AKI Trondheim, tar i denne kommentaren avstand fra forslaget:

    Nullsumspill og sikkerhetsdilemmaet

    I internasjonal politikk beskriver et nullsumspill en situasjon der én parts økte sikkerhet automatisk betyr en tilsvarende reduksjon i motpartens sikkerhet. Her argumenteres det for at Norge bør knytte seg tettere til franske kjernevåpen for å styrke avskrekkingen.

    Fra et antikrigsperspektiv skaper dette et sikkerhetsdilemma:

    Forfatterne hevder at det å gjøre norsk territorium til et potensielt mål for kjernevåpen øker sikkerheten, fordi det forplikter Frankrike til å svare.

    Når Norge og NATO øker sin kjernefysiske slagkraft eller troverdighet i nærheten av Russlands grenser, vil Russland tolke dette som en eksistensiell trussel. Svaret fra russisk side vil være ytterligere opprustning.

    Begge parter ender opp med å føle seg mindre trygge enn før, til tross for enorme investeringer i våpensystemer. Teksten «hisser til krig» ved å fremstille kjernefysisk eskalering som en rasjonell løsning på usikkerhet, snarere enn en kilde til økt risiko.

    Motpartens sikkerhetsbehov (Kåre Willochs perspektiv)

    Kåre Willoch påpekte under Arendalsuka i 2017 at stabilitet i Europa krever en dypere forståelse for stormakters legitime sikkerhetsbehov, uavhengig av hva man mener om deres styresett. Han advarte mot å drive stormakter inn i et hjørne hvor de føler at deres kjerneinteresser er truet.

    Sett i lys av de historiske faktaene – at Russland er blitt invadert to ganger de siste 210 årene (Napoleon i 1812 og Hitler i 1941) – kan motpartens sikkerhetsbehov oppsummeres slik:

    Russlands militære doktrine er sterkt preget av traumene fra disse invasjonene. De søker tradisjonelt en buffersone mellom seg selv og vestlige militærmakter.

    For Russland er Kolahalvøya, like ved norskegrensen, avgjørende for deres evne til å gjengjelde et angrep. Når teksten tar til orde for tettere kjernefysisk samarbeid og øvelser som inkluderer Norge, treffer dette Russlands mest sensitive sikkerhetspunkt.

    Frykt for “innringing”: Sett fra Moskva vil Macrons forslag, støttet av norske forskere, fremstå som et forsøk på å flytte atomtrusselen nærmere deres grenser, noe som historisk sett utløser aggressive forsvarsreaksjoner.

    Antikrigs-kritikk av tekstens argumentasjon

    Forfatterne bruker et språk som normaliserer kjernevåpen som et politisk verktøy. Her er de mest kritiske punktene fra et antikrigsperspektiv:

    Målskive-logikken: Forfatterne kaller det et «kunstig skille» å skille mellom risikoen ved å være et mål og sikkerheten ved en paraply. Fra et pasifistisk eller humanitært perspektiv er dette en farlig gambling med sivilbefolkningens liv; man aksepterer rollen som «atommål» for å oppnå en teoretisk avskrekkingseffekt.

    Utelatelse av diplomati: Teksten fokuserer utelukkende på militær avskrekking. Det nevnes ingen tiltak for nedrustning, tillitsskapende tiltak eller diplomatiske kanaler for å de-eskalere spenningen med Russland.

    Provokasjon fremfor stabilitet: Ved å fravike den historiske norske linjen om ingen kjernevåpen (selv om det i første omgang gjelder i krigstid), sender man et signal om at man forbereder seg på kjernefysisk krigføring i våre nærområder. Dette bidrar til en atmosfære der krig fremstår som uunngåelig.

    Der teksten ser «troverdig avskrekking», ser et antikrigsperspektiv en «selvoppfyllende profeti». Ved å ignorere Russlands historiske frykt for invasjon og deres behov for sikkerhet i egne nærområder, bidrar argumentasjonen i innlegget til å låse partene fast i en logikk der den eneste utveien er mer våpen, noe som historisk sett øker sannsynligheten for at en konflikt før eller siden bryter ut.

  • Når våpen er veien til fred

    Når våpen er veien til fred

    Det er rart hvordan språket alltid er det første som militariseres.

    Av Arne Klyve, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget ble publisert i Bergens Tidende 9. april 2026.

    (foto: «War is peace» (Orwell) Mark Hillary/Flickr.com https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/)

    Før stridsvognene ruller, før budsjettet svulmer, før likposene fylles, kommer ordene. De renses, poleres og vrenges. «Opprustning» blir til «sikkerhet» og «trygghet». «Angrep» blir til «forebygging» eller «forkjøpskrig». «Våpen» blir til «fredsverktøy».

    Dette er språklig nytale, en form for politisk sminke helt i tråd med George Orwells «1984». Hadde han levd i dag, ville han nikket gjenkjennende til hvordan tilsløringen blir mer raffinert, jo grovere realitetene er.

    Vi står midt i en historisk opprustning, men får høre at dette egentlig er en slags humanitær dugnad. Våpenindustrien, denne globale kjempen som lever av ødeleggelse, omtales som en «leverandør av stabilitet».

    Missiler blir «kapasiteter». Bombede byer og skoler blir «utilsiktede konsekvenser». Og alle feilvalgene, alle de politiske snarveiene som førte oss hit, pakkes inn i et språk som gjør det mulig å late som om alt er under kontroll.

    Men språket kan ikke skjule realitetene. Det kan ikke skjule ruinene. Det kan ikke skjule barna som aldri kommer hjem. Det kan ikke skjule at hver gang vi sier «våpen er veien til fred», så dør en bit av vår intellektuelle redelighet.

    Nytalen forsøker å gjøre oss språklig ufølsomme. Den ber oss akseptere det uakseptable. Den ber oss tro at mer vold skal løse volden. At flere våpen skal gjøre oss tryggere. At fred kan kjøpes på samme måte som et nytt jagerfly.

    Men fred er ikke en handelsvare. Fred er et valg. Og akkurat nå velger vi noe helt annet.