Blog

  • USAs kamp for fortsatt verdensherredømme fører til død og elendighet over hele verden

    USAs kamp for fortsatt verdensherredømme fører til død og elendighet over hele verden

    I årets første 4 måneder har USA gått til nye angrep i verden

    • Kidnapping av Maduro i Venezuela
    • Innført full oljeblokade av Cuba
    • Sammen med Israel gått til brutal krig mot Iran inkludert
      trusler om å utslette landets sivilisasjon
      … Samtidig som USA/vesten bruker Ukraina i sin stedfortrederkrig mot
      Russland på det femte året.

      Det brutale uprovoserte angrepet mot Iran, førte ikke uventet til at USA
      sine militærbaser i Gulf landene ble ødelagt, Hormuz stredet ble stengt,
      som har ført til omfattende ødeleggelse av verdenshandelen …
      (les den fulle teksten på løpeseddelen, skroll nedover til side 2)
    1_mai_2026_2BLast ned
  • Vi slåss for palestinerne men også mot falskhetens logikk

    Vi slåss for palestinerne men også mot falskhetens logikk

    Antikrigs-Initiativet i Trondheim hadde ansvaret for appell og kunstnerisk innslag på den ukentlige lørdagsdemonstrasjonen for Palestina på Nordre gate 18. april. Dette var lokallagets første oppdrag. Medlem Jørgen Lund holdt appell (tekst under) og musiker Gerardo Diego de La Riva hadde det kunstneriske innslaget og fikk folket med på allsang.

    FOTO: Jørgen Lund fra AKI holder appell 18. april 26- ved Ali Sam
    ———–
    Alle protester mot overgrep, krig og folkemord – som denne demonstrasjonen her i dag – er ikke bare protester mot krig og vold, men mot løgner, halvsannheter og skjeve fremstillinger som har gjort overgrepene mulig, og som alltid opptrer sammen med dem.

    Å reise seg mot én urett, er å reise seg mot mekanismene i all urett og alle overgrep, nemlig som kamp for vår rett til sannhet. Kjenn stoltheten og styrken i det, alle som står her i dag for palestinernes sak!

    Skal vi gå og lure på hvor mange i Norge som den gangen staten Israel ble opprettet «visste» at det faktisk bodde folk i Palestina og levde livene sine der? Nei, hvem som «visste» og «ikke visste» er en bedrøvelig vanlig avsporing, som egentlig henger seg opp i spørsmålet om egen skyld og uskyld. Det som teller, kamerater og fredsvenner, er hvem som åpner munnen og sier nei, hvem som står opp for sannheten når forferdelige fakta egentlig ligger rett foran nesene våre.

    Den engelske politikeren Arthur Ponsonby, som stundom er blitt kreditert for uttrykket «i krig er sannheten første offer», ga i 1928 ut boka Falsehood in war-time. Som aktiv deltager i engelsk politikk fra årene før og gjennom 1. verdenskrig, kunne han her fortelle og dokumentere hvordan løgn, verbal manipulering og i det hele tatt falskhet ikke bare preget politikk og presse i Storbritannia og de andre krigsdeltagende land fra 1914 til 1918, men hadde styrt spillet i en årrekke forut for krigen. Ponsonby så løgn, dobbeltspill, skjeve fremstillinger og kynisk ordtriksing som avgjørende forutsetning for tragedien, og mente at bare et skikkelig oppgjør med denne krigens løgnkultur ville kunne forhindre en ny krig.

    Ponsonbys ord står seg, og må gjentas ikke bare på vegne av millionene som døde i verdenskrigene, men også i solidaritet med alle dagens ofre for vold, løgn og overgrep:

    Det fins intet overgrep og intet folkemord som ikke er alliert med falskhet og løgn. Mange av oss vet i dag at ikke bare palestinernes situasjon, men også den ekstreme opprustningen og militariseringen av samfunn og bevissthet i Norge fra og med 2022, drives av samme forferdelige logikk.

    Hvor blir det av politikere eller redaktører som i dag har integritet nok til å ta oppgjør med løgner de bragte i full offentlighet for kort tid siden? Det er nå godt belagt – og i Tyskland er det kommet domfellelser – som fastslår at alt pratet fra høyeste hold om den «russiske» Nord Stream-sprengningen i 2022 var løgn og intet annet. Og hva med dem som nylig plapret Trump etter munnen og sa at det iranske regimet var ferdig?

    Kamerater, fredsvenner, Palestina-aktivister: Vi skal ikke la oss avspise med løgnkulturer som vil trekke oss passiviserende inn i kollektiv skyld, skyld mot sannheten og dermed oss selv. La oss derfor erkjenne og være stolte over at vi ved å stå fram og demonstrere for palestinernes sak bryter dette, nemlig ved å demonstrerer for sannheten. Å reise seg og si nei, er å si ja til liv og menneskeverd – i Midtøsten, her i Norge og alle andre steder på jorda.

    Arthur Ponsonby (bildet), britisk sosialist og pasifist

    Les også: Hvordan avsløre krigspropagana (Ponsonbys ti teser).

  • Nei til Macrons atomparaply

    Nei til Macrons atomparaply

    To forskere fra DETHREAT («Deterring Threats in the New Nuclear Age») ved UIO tar i Aftenposten til orde for at Norge bør stille seg positiv til Macrons forslag om kjernevåpen. Forslaget tar sikte på å styrke den europeiske kjernefysiske avskrekkingen, ofte omtalt som en fransk «atomparaply» over Europa.

    Steven Crozier, styremedlem i AKI Trondheim, tar i denne kommentaren avstand fra forslaget:

    Nullsumspill og sikkerhetsdilemmaet

    I internasjonal politikk beskriver et nullsumspill en situasjon der én parts økte sikkerhet automatisk betyr en tilsvarende reduksjon i motpartens sikkerhet. Her argumenteres det for at Norge bør knytte seg tettere til franske kjernevåpen for å styrke avskrekkingen.

    Fra et antikrigsperspektiv skaper dette et sikkerhetsdilemma:

    Forfatterne hevder at det å gjøre norsk territorium til et potensielt mål for kjernevåpen øker sikkerheten, fordi det forplikter Frankrike til å svare.

    Når Norge og NATO øker sin kjernefysiske slagkraft eller troverdighet i nærheten av Russlands grenser, vil Russland tolke dette som en eksistensiell trussel. Svaret fra russisk side vil være ytterligere opprustning.

    Begge parter ender opp med å føle seg mindre trygge enn før, til tross for enorme investeringer i våpensystemer. Teksten «hisser til krig» ved å fremstille kjernefysisk eskalering som en rasjonell løsning på usikkerhet, snarere enn en kilde til økt risiko.

    Motpartens sikkerhetsbehov (Kåre Willochs perspektiv)

    Kåre Willoch påpekte under Arendalsuka i 2017 at stabilitet i Europa krever en dypere forståelse for stormakters legitime sikkerhetsbehov, uavhengig av hva man mener om deres styresett. Han advarte mot å drive stormakter inn i et hjørne hvor de føler at deres kjerneinteresser er truet.

    Sett i lys av de historiske faktaene – at Russland er blitt invadert to ganger de siste 210 årene (Napoleon i 1812 og Hitler i 1941) – kan motpartens sikkerhetsbehov oppsummeres slik:

    Russlands militære doktrine er sterkt preget av traumene fra disse invasjonene. De søker tradisjonelt en buffersone mellom seg selv og vestlige militærmakter.

    For Russland er Kolahalvøya, like ved norskegrensen, avgjørende for deres evne til å gjengjelde et angrep. Når teksten tar til orde for tettere kjernefysisk samarbeid og øvelser som inkluderer Norge, treffer dette Russlands mest sensitive sikkerhetspunkt.

    Frykt for “innringing”: Sett fra Moskva vil Macrons forslag, støttet av norske forskere, fremstå som et forsøk på å flytte atomtrusselen nærmere deres grenser, noe som historisk sett utløser aggressive forsvarsreaksjoner.

    Antikrigs-kritikk av tekstens argumentasjon

    Forfatterne bruker et språk som normaliserer kjernevåpen som et politisk verktøy. Her er de mest kritiske punktene fra et antikrigsperspektiv:

    Målskive-logikken: Forfatterne kaller det et «kunstig skille» å skille mellom risikoen ved å være et mål og sikkerheten ved en paraply. Fra et pasifistisk eller humanitært perspektiv er dette en farlig gambling med sivilbefolkningens liv; man aksepterer rollen som «atommål» for å oppnå en teoretisk avskrekkingseffekt.

    Utelatelse av diplomati: Teksten fokuserer utelukkende på militær avskrekking. Det nevnes ingen tiltak for nedrustning, tillitsskapende tiltak eller diplomatiske kanaler for å de-eskalere spenningen med Russland.

    Provokasjon fremfor stabilitet: Ved å fravike den historiske norske linjen om ingen kjernevåpen (selv om det i første omgang gjelder i krigstid), sender man et signal om at man forbereder seg på kjernefysisk krigføring i våre nærområder. Dette bidrar til en atmosfære der krig fremstår som uunngåelig.

    Der teksten ser «troverdig avskrekking», ser et antikrigsperspektiv en «selvoppfyllende profeti». Ved å ignorere Russlands historiske frykt for invasjon og deres behov for sikkerhet i egne nærområder, bidrar argumentasjonen i innlegget til å låse partene fast i en logikk der den eneste utveien er mer våpen, noe som historisk sett øker sannsynligheten for at en konflikt før eller siden bryter ut.

  • Når våpen er veien til fred

    Når våpen er veien til fred

    Det er rart hvordan språket alltid er det første som militariseres.

    Av Arne Klyve, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget ble publisert i Bergens Tidende 9. april 2026.

    (foto: «War is peace» (Orwell) Mark Hillary/Flickr.com https://creativecommons.org/licenses/by/2.0/)

    Før stridsvognene ruller, før budsjettet svulmer, før likposene fylles, kommer ordene. De renses, poleres og vrenges. «Opprustning» blir til «sikkerhet» og «trygghet». «Angrep» blir til «forebygging» eller «forkjøpskrig». «Våpen» blir til «fredsverktøy».

    Dette er språklig nytale, en form for politisk sminke helt i tråd med George Orwells «1984». Hadde han levd i dag, ville han nikket gjenkjennende til hvordan tilsløringen blir mer raffinert, jo grovere realitetene er.

    Vi står midt i en historisk opprustning, men får høre at dette egentlig er en slags humanitær dugnad. Våpenindustrien, denne globale kjempen som lever av ødeleggelse, omtales som en «leverandør av stabilitet».

    Missiler blir «kapasiteter». Bombede byer og skoler blir «utilsiktede konsekvenser». Og alle feilvalgene, alle de politiske snarveiene som førte oss hit, pakkes inn i et språk som gjør det mulig å late som om alt er under kontroll.

    Men språket kan ikke skjule realitetene. Det kan ikke skjule ruinene. Det kan ikke skjule barna som aldri kommer hjem. Det kan ikke skjule at hver gang vi sier «våpen er veien til fred», så dør en bit av vår intellektuelle redelighet.

    Nytalen forsøker å gjøre oss språklig ufølsomme. Den ber oss akseptere det uakseptable. Den ber oss tro at mer vold skal løse volden. At flere våpen skal gjøre oss tryggere. At fred kan kjøpes på samme måte som et nytt jagerfly.

    Men fred er ikke en handelsvare. Fred er et valg. Og akkurat nå velger vi noe helt annet.

  • Fryktens politikk: Foredrag med Dan-Viggo Bergtun

    Fryktens politikk: Foredrag med Dan-Viggo Bergtun

    Det skjer på Bergen Offentlige Bibliotek tirsdag 14. april kl. 18, i Auditoriet. Det er gratis inngang.

    Dan-Viggo Bergtun er veteran, antikrigs- og menneskerettighetsaktivist, og forfatter med bred erfaring fra internasjonale konflikter. Som tidligere leder for World Veterans Federation, en paraplyorganisasjon som dekker mer enn 60 millioner veteraner for fra mange nasjoner, har han en unik erfaring og forståelse som har formet et livslangt engasjement for fred, rettferdighet og menneskeverd.

    I foredraget utfordrer han publikum direkte.

    • Hvordan brukes frykt som politisk drivstoff i vår tid!
    • Hva skjer med demokratiet når trygghet settes over frihet!
    • Hvem tjener på at befolkningen holdes i uro!

    Med bakgrunn i boken Fryktens politikk og egne erfaringer, gir han et sterkt og tankevekkende innblikk i hvordan frykt kan formes til et politisk styringsverktøy og hva vi som samfunn kan gjøre for å stå imot.

  • Norge må hjelpe Cuba

    Norge må hjelpe Cuba

    Økonomisk krigføring kan i mange tilfeller være like dødelig som regulær krigføring.

    Aslak Storaker, Styremedlem i Norges Fredslag
    Kari Nes, Leder av Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet
    Gro Standnes, Leder av Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet
    Kristine Mollø-Christensen, Leder av Stopp NATO
    Nikolai Østgaard, Leder av Antikrigs-Initiativet

    (dette debattinnlegget ble publisert i Dagsavisen 31. mars 2026)

    I januar trappet USA opp sin tiår lange økonomiske krigføring mot Cuba ved å true med å innføre sanksjoner mot alle land som leverer olje til landet. Dette kom i etterkant av at USA hadde kapret venezuelanske oljetankere på vei mot øya.

    Venezuela og Mexico, som har vært de største oljeleverandørene til Cuba, har begge innstilt leveransene etter de amerikanske tiltakene ble innført.

    Økonomisk krigføring kan i mange tilfeller være like dødelig som regulær krigføring. En nylig studie i The Lancet fant at antallet mennesker som døde som følge av økonomiske sanksjoner de siste tiårene tilsvarer antallet som døde som følge av væpnede konflikter i samme tidsrom.

    Både sivile og statlige aktører, inkludert Mexico, forsøker nå å avhjelpe situasjonen ved å sende nødhjelp til Cuba.

    Cuba er avhengig av oljeimport for å generere energi til vann- og kloakkanlegg, sykehus, offentlig transport og matforsyning. Blokaden kan derfor ramme den cubanske sivilbefolkningen svært hardt og gjøre det vanskelig, eller umulig, for vanlige mennesker å overleve.

    Menneskerettighetseksperter fra FN har omtalt USAs oljeblokade som et «alvorlig brudd på internasjonal lov» og FNs generalsekretær har uttrykt «ekstrem bekymring» for at embargoen kan føre til humanitær kollaps.

    Som et lite land har Norge sterk interesse av å opprettholde folkeretten og respekt for menneskerettigheter og internasjonal lov, også når det er våre allierte som bryter loven. Havrettskommisjonen som sikrer fri frakt på fritt hav er spesielt viktig for en sjøfartsnasjon som Norge. Vi forventer derfor at den norske regjering tydelig protesterer mot Trump-administrasjonens ulovlige oljeblokade.

    Som en oljeeksporterende stat og en betydelig skipsnasjon med store finansielle reserver har Norge også enestående muligheter til å avhjelpe den humanitære situasjonen på Cuba ved å sende skipslaster med olje, mat og medisiner, og å gi praktisk og økonomisk bistand til en allerede pågående energiomstilling til solkraft og annen fornybar energi. Denne muligheten vil vi på det sterkeste oppfordre regjeringen til å benytte seg av.

    Dette handler ikke bare om det cubanske folk, men også om hvilken verden vi vil leve i.

  • Totalforsvarsåret 2026 – et år i krigens og fryktens tegn

    Totalforsvarsåret 2026 – et år i krigens og fryktens tegn

    Uttalelse fra Landsmøtet i Antikrigs-Initiativet 23. mars 2026

    Norske myndigheter legger opp til at 2026 skal stå i krigens og fryktens tegn:

    1. Omfattende beredskapsøvelser planlegges
    2. Utenlandske militærbaser, 12 fra USA – 1 fra UK
    3. Enorm militarisering både hjemme og ute

    Opp mot de planlagte beredskapsøvelsene, som alle er øvelser i krig, må fredsbevegelsen stille krav til virkelig beredskap, slik vi (AKI) utformet det i «Hva er god og dårlig beredskap i Norge» (2. juli 2025)

    1. Uttalelsen legger vekt på
      – styrking av norsk landbruk og selvforsyning
      – nasjonal suverenitet over energisektor
      – utvikle dialog og samarbeid med våre nabolandland
      – at forsvaret vårt skal være under nasjonal kontroll og ikke delta i militære aksjoner utenfor Norges grenser, med unntak for fredsbevarende operasjoner i FN-regi
      – Norge bidrar til at diskusjon om Europeisk sikkerhetsstruktur

      AKI og fredsbevegelsen vil følge øvelsene nøye å komme med uttalelser i forbindelse med de enkelte øvelsene.
    2. På de norske militær basene der USA har sine egne områder/baser foretas det nå store oppgraderinger. F.eks. investerer Norge ca. 10 milliarder kroner på orlogsbasen Haakonsvern, og på Rygge flystasjon investerer både USA og Norge med milliardbeløp.
      AKI arrangerte mønstring mot USA sine baser den 21. februar i Bergen. Liknende mønstringer må følges opp i forbindelse med de andre basene.
      Nå har vi også fått en britisk base i Øverbygd, i Målselv kommune: Camp Viking, som vil være leir for Royal Marine Commandos tilhørende den britiske marinen.
      Antikrigs-Initiativet vil peke på at USA sannsynligvis utgjør en sikkerhets risiko for Norge. Vi ser at USA presser på for innlemme Grønland i USA og helt illegalt konfiskerer olje fra Venezuela. Med Norges rike olje, gass og mineral ressurser mellom Svalbard og Jan Mayen er det ikke usannsynlig at vi er et målområde for USA sine interesser.På bakgrunn av hendelsene i Venezuela og Grønland er det all grunn for å betrakte USA sine 12 militærbaser som en sikkerhetsrisiko for Norge.USA og Israel sitt brutale angrep påIran, og Iran sitt forventete svar, viser med all tydelighet at USA sine militærbaser ikke gir sikkerhet, men blir tvert imot klare militære mål i en krigssituasjon.
    3. Den enorme militariseringen av Norge, som i 2026 beløper seg til 180 milliarder NOK inklusive de 70 milliarder NOK til krigføring i Ukraina, legger beslag på 8% av det norske statsbudsjettet. Dette er en direkte følge av «forsvars»- forliket, og vil følges opp i 2027 budsjettet. Investeringene er ikke for å bygge opp et nasjonalt defensivt forsvar, men er i all hovedsak bidrag til et aggressivt militærapparat (F35, fregatter, langtrekkende missiler).
      Behandlingen av statsbudsjettet må derfor være en prioritert oppgave for AKI og fredsbevegelsen, der vi bør ha fellesmarkeringer både utafor Stortinget og i de største byene.

    Den offisielle begrunnelsen for all denne pengebruken til krig og ødeleggelse er at Russland utgjør en trussel mot Norge.

    Opp mot dette vil vi hevde at diplomati må spille en sentral rolle i norsk beredskap, nemlig å skaffe Norge informasjon, bygge gjensidig forståelse og jobbe for avspenning og nedrustningsavtaler:

    1. Det er ingenting som tyder på at Russland har til hensikt å angripe Norge
    2. Norge må bryte med amerikansk og europeisk sanksjonspolitikk, som er krigføring med økonomiske midler
    3. Norge må åpne diplomatisk dialog med Russland om felles sikkerhetsarkitektur. Dette burde helst vært som del av et Europeisk initiativ, men i påvente av det, må Norge ta eget initiativ til bilaterale forhandlinger.
    4. Norge må gjenoppta samarbeid på økonomiske og ressursforvaltningsmessige områder med Russland, samt å styrke folk-til-folk samarbeidet i nord.
    5. Norge må avslutte alle våpenforsendelser og våpenbidrag til krigførende parter, som Israel og Ukraina, dvs. vende tilbake til det som har vært norsk politikk etter den annen verdenskrig.
    6. Militarisering av Norge og våre nære havområder opphører.
    7. De amerikanske militærbasene avvikles umiddelbart og Norge vender tilbake til det som har vært vår basepolitikk siden 1949.
    8. Norge søker fredelige forbindelser med sine naboland og alle verdens land.
    9. Norge velger nøytralitet – liksom flertallet av verdens land.
    10. Norge slår ring om FN-pakten.
    11. Norge undertegner FNs atomvåpenforbud.
  • USA og Israels ulovlige krig mot Iran

    USA og Israels ulovlige krig mot Iran

    Krigen har allerede krevd mange sivile liv, ført millioner på flukt, undergravd FNs autoritet og økt faren for både en regional storkonflikt og en global økonomisk krise.

    Illustrasjon: Kreditering: www.Live-Karikaturen.ch. Opphavsrett: © Agnes Avagyan Karikaturen – https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/

    Av Espen Øyulvstad, Per Mathisen og Øyvind Andresen – styret i Antikrigs-Initiativet Agder

    Krigen er et lenge varslet oppgjør der USA forsøker å styrke sin stilling som dominerende makt i verden og Kina blir sett på som den eneste jevnbyrdige rivalen.

    28. februar angrep USA og Israel Iran for andre gang på under ett år. Begge angrepene bryter med FN-charterets forbud om bruk av makt (art. 2 og 4) og er ikke godkjent av Sikkerhetsrådet. Påberopt selvforsvar (art. 51) kan ikke rettferdiggjøre angrepene mot Irans konservative prestestyre. Kongressen er ikke blitt konsultert.

    Etter sitt angrep på Iran, fordømte USA Iran i Sikkerhetsrådet 28. februar, for gjengjeldelsesangrep mot USAs baser i Midtøsten. USA skylder dermed på landet de gikk til krig mot. Flere av USAs allierte i Europa falt fort inn i folden og fordømte Irans gjengjeldelse, men ikke USAs aggresjon mot Iran. (FN)

    President Trump sier at angrepene var nødvendige fordi Iran ikke ville gi slipp på målet om atomvåpen. Det argumentet fremstår i et tvilsomt lys. For ti år siden inngikk Iran en avtale som hindret Iran å utvikle atomvåpen, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), som ble vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i resolusjon 2231. President Trump trakk USA fra avtalen i 2018. (FN)

    USA og Israel drepte Khamenei og flere personer i landets lederskap, handlinger som Iran har rett til å forsvare seg mot. (Consortium News)

    Begge krigene ble startet midt i forhandlingene mellom USA og Iran. Omans utenriksminister meglet mellom partene og fortalte om gjennombrudd i forhandlingene, slik at en avtale var innen rekkevidde. USA styrker her sin rolle som avtale-udyktig stat. (Antiwar)

    Krigene bærer preg av Israel og USAs ønske om regimeskifte, i henhold til Clean Breake – doktrinen. Dette betyr i praksis økonomisk krigføring gjennom sanksjoner, støtte til forskjellige grupperinger i håp om opprør og til slutt halshoggingsangrep mot Irans ledelse. Resultatet er om lag 1.500 drepte, 3,2 millioner mennesker på flukt, men ingen tegn til overgivelse.

    En rekke av Irans naboland huser USAs militærbaser. De er ikke begeistret for angrepene fra Iran. I tillegg opplevde de at president Trump dro dem inn i en krig de ikke ønsker og oppfatter som unødvendig. Flere av dem mener at USA ikke delte noen planer, handlet forhastet og ikke vurderte de politiske og økonomiske konsekvensene for sine allierte. Erfaringene deres med at USAs militære beskyttelse ikke har fungert som lovet, kan tvinge frem en revurdering av egen sikkerhetspolitikk og forsøk på å knytte seg til nye avtaler med andre makter. (Consortium News)

    Iran kontrollerer nå hvilke skip som får gå gjennom Hormuz-stredet, der om lag 20% av verdens olje eksporteres, noe som raskt førte til økte priser. USA gikk med på begrenset salg av russisk olje, noe som i løpet av et par uker med krig har gitt Russland en begrenset inntekt på nesten 70 milliarder kroner, samt en politisk seier og tilsvarende tap for president Trump. (NRK)

    USAs statsgjeld er på nærmere 40.000 milliarder dollar og betaler nå om lag to mrd. hver dag til ødeleggelsen av verdensøkonomien. De seks første dagene av krigen hadde en prislapp på 11,3 milliarder dollar, ifølge Reuters. Consortium News

    EU er stadig mer politisk og økonomisk svekket og må nå betale en høy pris for både krigen mot Iran og i Ukraina. De høye olje- og gassprisene forverrer situasjonen i økonomier som alt er i tilbakegang. Det er også rimelig å anta at det er de fattigste landene i verden som vil lide mest.

    USAs mål er å forsvare sin 35-år gamle rolle som dominerende makt i verden, mot Kina, sin eneste jevnbyrdige rival. Israels mål er å etablere et Stor-Israel som regional stormakt over flere hundre millioner mennesker, fra Nilen til Eufrat, som nylig uttalt av USAs ambassadør til Israel, Mike Huckabee. (Consortium News)

    USA og Israel har til nå ikke nådd sitt mål om rask seier i Iran. Vil USAs massive militærbudsjett, 877 militærbaser, en galopperende utenlands-gjeld, flere kriger og indre spenninger hjemme – føre til at supermakten forstrekker seg og må ta til takke med å være en av flere stormakter? (World BEYOND War)

    Det er lite eller ingen støtte i historien for at kriger for regimeskifte virker. Tvert imot styrkes ekstreme krefter, inkludert styre i Iran, med enda større lidelser for de menneskene USA hevder å hjelpe.

    Antikrigs-Initiativet krever at

    • Norge må i klare ordelag fordømme USA og Israel for det brutale angrepet på Iran
    • Norge må kreve at all aggresjon mot Iran skal opphøre
    • Norge må jobbe aktivt for at internasjonale konflikter og kriger, inkludert Iran-krigen, må løses gjennom FN-systemet og reelt diplomati.
  • AKI har fått lokallag i Trondheim

    AKI har fått lokallag i Trondheim

    Foto: Åge Hojem/Trondheim havn – CC BY-NC 3.0 NO

    Onsdag 18. september ble AKI Trondheim stiftet. Trondheim blir dermed det syvende lokallaget til Antikrigs-Initiativet.

    «Vi er en bra gjeng med folk som alle har lyst til å engasjere seg på ulike måter», sier nyvalgt styreleder Hill-Aina Steffenach. «Vi vil jobbe spesielt med å få på plass en del yngre folk/studenter og har mange planer allerede».

    Det første styret i AKI Trondheim ser slik ut:

    Hill-Aina Steffenach – styreleder
    Steven Crozier – styremedlem
    Jan Onarheim – styremedlem
    Jean Marie Kristoff Poelman – styremedlem