1. mai og Ukrainakrigen

Av Frode Bygdnes, medlem i Antikrigs-Initiativet. Innlegget er allerede publisert i Harstad Tidende.

Det var en tankevekkende opplevelse å høre på den internasjonale appellen fra ukrainske Iryna Bengs på LO sitt 1. mai-arrangement. Den ga et godt bilde av det å være flyktning og hvor grusom krig er. Den fortalte oss at Ukraina blør og folket lider. Appellen motiverte oss som hørte på til å ta imot de som flykter fra krigen, se dem og støtte dem i et fremmed land.

Det mest sympatiske med appellen var at den var fri for krigshissing og hat mot nabofolket i øst. Det sto i sterk kontrast til hovedtalerne som konkurrerte om å demonisere Russland og bruke Ukraina i NATO sin strategi.

Ved å sende stadig flere og kraftigere våpen til Ukraina bidrar Norge til å eskalere og forlenge krigen. Prisen er hundretusenvis av drepte. Arbeiderbevegelsen bør være sin rolle bevisst og ta et aktivt fredsinitiativ. Våpenhvile og fredsforhandlinger er nødvendig for å stoppe lidelsene.

FN har sine svakheter, men det er ingen grunn til ikke å arbeide etter FN sine målsettinger. Alle land skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare. Vi trenger å blåse liv i en fredsbevegelse i Norge.

(Iryna Bengs sin appell kan leses her)


1. mai i Bergen

1. mai alliansen inviterer til felles markering av dagen på Vågsallmenningen kl. 12.30.


Det blir appeller og prosesjonstog til Tårnplass under parolen:

”FOR FRED, VELFERD OG FOLKESTYRE. MOT IMPERIALISME, RASISME, KRIG OG TERRORISME.”

Tilsluttede organisasjoner: Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF), Latin Amerika gruppen, Kvinneaktivistene, Bergen NEI til EU, ALAMAL, Palestinakomiteen, Skip to Gaza, Kvinnefronten, Antikrigs-Initiativet.

Etter markeringen slutter vi oss til arrangementet til LO i Bergen og Omland.

Antikrigs-initiativets digitale 1. mai tale under Covid-19 pandemien:

Første mai fremmer arbeiderne sine krav om lønn, sikkerhet og rettferdighet.
I 2020 ropes det lite på gatene, men mye i hjertene.
I dag utgjør klasse en forskjell på liv og død.
Vi er mange som er redde, sinte og håpefulle.

Første mai har alltid vært dagen for å rope ut om uretten også for antikrigs-bevegelsen. I år roper Antikrigs-Initiativet ikke på gatene men inn i digitale strukturer.

Årets 1. mai er spesiell. Normalt ville mange av oss benyttet friheten til å ytre oss og kjenne på tilhørigheten og felleskapet. Antikrigs-initiativet ville deltatt med appell og paroler i toget. Situasjonen gjør det ikke mulig, men at 1. mai er nødvendig som kampdag har blitt særlig tydelig de siste månedene. Mennesker trues av ledighet og usikre framtidsutsikter. Ingenting av det vi har tatt som en selvfølge er selvfølgelig i fortsettelsen. Krisen har tydeliggjort et vanvittig misforhold mellom ressursbruken i militærvesenet kontra innsatsen i helsevesenet.

Kun en sterk og høyrøstet antikrigs-bevegelse kan gjøre noe med dette. Vi kan ikke være radikale nok i våre krav, militarismens konsekvenser er utålelige. Nå, midt oppe i epidemien, selv om verden rammes hardt av COVID-19, påvirkes land rundt om i verden også av væpnede konflikter.

Vi må forlate fiendtlighet, sette mistillit og sanksjoner til side, NÅ!
Verden må lage korridorer for livreddende hjelp, NÅ!
Verden må åpne vinduer for diplomati, NÅ!
Verden må bringe håp til steder blant de mest COVID-19 utsatte, NÅ!
Avslutt krigens sykdom og bekjemp sykdommen som herjer vår verden, NÅ!
Det vår menneskelige familie trenger er en endelig slutt på dysfunksjonell politikk, NÅ

Antikrigs-bevegelsen krever at vi tar pengene fra generalene og gir til leger og sykepleierne som kan gi helsehjelp til folket.

 

Parole - Stans kriger
Parolen som Antikrigs-initiativet samlet seg bak 1. mai 2019.