Hva skjer hvis en atomubåt kolliderer i Bergens skjærgård?

Haakonsvern-basen øker risikoen for at det kan skje noe livstruende.


Av Gitte Sætre, styreleder i Antikrigs-initiativet (innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 7. november 2020).


Min familie og jeg bor tett på Haakonsvern. Hjemme hos oss ser vi daglig krigsskip seile forbi kjøkkenvinduet. Og vi har registrert en økning av antall ubåter, mange av dem atomdrevne.

Faksimile fra Bergens Tidende

Når uro over verdenspolitikk diskuteres over middagen referer jeg ofte til min bestemor som mente at det var håp så lenge man bodde ved sjøen. Da kunne man fiske, skyte fugl og dyrke potet og gulrøtter. Selv uten krigserfaring og hungersnød vet vi at hverdagen kan snu.

Skjer det en ulykke, ikke med en fregatt som «Helge Ingstad», men med en av de 30-40 atomubåtene som besøker Norge i løpet av et år, kan ingen leve av havet. Verdien på norsk fisk vil være null. Det vil også livene våre.

Det er mange som ikke er klar over at Nord-Europas største marinebase ligger åtte kilometer utenfor Bergen sentrum. I den tett befolkede bydelen Loddefjord rustes det nå opp militært for 350 millioner kroner, bl.a. med nye «ubåtfasiliteter». Dette er innhyllet av hemmelighold av sikkerhetsmessige hensyn. Det gjør at kystbefolkningen er uvitende og uforberedt på det som kan komme.

Vi som bor og arbeider i Bergen Vest, tett på marinebasen Haakonsvern, lever med en høyrisikofare. De folkevalgte påstår at Nato-basen Haakonsvern gir oss sikkerhet. Men flere og flere er redd for at Nato-medlemskapet og de allierte atomubåtene gjør det motsatte av det de lover.

Det er snart valg. Vil dere sanke stemmer så er jeg sikker på at Bergen gir stemmer til dem som fjerner atomubåter fra nabolaget. I mellomtiden sender vi barna våre til Håkonsvern kirke for å be til Gud.

Statensstrålevern har allerede sagt fra om økt risiko for ulykker. De skriver at «økningen i anløpene medfører en økt risiko for at Norge kan bli berørt av en større eller mindre hendelse i et reaktordrevet fartøy. Grunnstøting, kollisjon, lekkasje, brann eller alvorlig reaktorhavari vil kreve håndtering fra norske myndigheter» .

Strålevernrapport 2018:10 står det at anløp av allierte reaktordrevne fartøy til Norge har gått fra 10-15 anløp i året til 30-40 anløp. «Disse anløpene har for det meste vært til Haakonsvern men i økende grad nå også i farvann i Nord-Norge».

Mange i Tromsø har tatt til orde for at kommunen må stille garantier. Hva hvis vi mister vårt eksistensgrunnlag? Hva hvis livene våre blir fylt med mer frykt, ikke bare fiskerne og oppdretterne men alle kropper, dyr og natur som bor her?

Er ikkemilitarismens konsekvenser for miljøet like farlig som trusselbildet forsvarsdepartementet bygger sine narrativer på? Er nødvendigheten av en trafikk med 30–40 atomdrevne ubåter langs kysten så stor at den forsvarer den økte risikoen? Hvor viktig er disse ubåtene for å sikre nasjonal suverenitet og økologisk bærekraft?

Antikrigs-initiativet håper at politikerne i Bergen og dere hjemme rundt middagsbordet er villige til å ta denne diskusjonen.

Alle ubåter av denne typen kan også ha missiler til bruk mot mål på sjøen og på land. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) skriver at «de reaktordrevne militære fartøyene er blant de største og mest slagkraftige fartøyene som finnes. De fleste kan utrustes med kjernevåpen».

Norske myndigheter forutsetter at allierte fartøy ikke har atomvåpen ombord ved anløp i norsk hav. Dette er hjemlet i «Bratteli-doktrinen» fra 1975, men myndighetene har aldri foretatt inspeksjon av allierte fartøy for å få bekreftet at reservasjonen mot atomvåpen respekteres. Antikrigs-Initiativet er sterkt urolig over dette.

84 stater har signert FNs atomvåpenforbud, en traktat som forbyr alle former for tilknytning til atomvåpen. I april 2019 vedtok bystyret at Bergen kommune skulle signere by-oppropet til ICAN – Den internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen.

Det er ulovlig for de som slutter seg til atomvåpenforbudet å ta del i noen form for aktivitet som er relatert til atomvåpen, og det er ulovlig å engasjere seg og delta i militære forberedelser relatert til atomvåpenbruk.

Gitte Sætre

Er nye atom-nedrustningsavtaler mulig?

I forbindelse med Internasjonal uke i oktober inviterer Antikrigs-Initiativet til åpent møte med Dieter Røhrich, professor i kjernefysikk ved UIB.

Tid: Onsdag 21. oktober kl. 18.00
Sted: Bergen Offentlige Bibliotek, Strømgaten 6 (i Auditoriet)

Dieter Röhrichs foredrag har tittel: “Kan forskere fra USA og Russland gå sammen for å få satt igang atom-nedrustnings avtaler, slik det skjedde på 80-tallet?”

Røhrich arbeider for å samle kjernefysikere på tvers av maktblokkene til felles innsats for et globalt forbud mot atomvåpen.

«Trump-administrasjonens nylige tilbaketrekning fra nedrustnings- og våpenreguleringsavtaler og militærets behov for å fornye aldrende kjernevåpen kan starte et nytt kappløp. Samtidig spår sofistikerte klimamodeller en global katastrofal effekt på verdens klima ved selv begrensede regionale konflikter som involverer kjernevåpen. På dommedagsklokken til “The Bulletin of the Atomic Scientists” er det 100 sekunder til midnatt – nærmere enn noen gang. Siden politikk har sviktet oss, har vi som (kjerne)fysikere en plikt til å arbeide for et globalt forbud mot kjernevåpen.» – Dieter Røhrich.

Lenke til facebook-arrangement
Se også program for Internasjonal uke. (NB! Riktig tidspunkt for foredraget er kl. 18)

Er nye atom-nedrustningsavtaler mulig?

Kan forskere fra USA og Russland gå sammen for å få satt i gang atom-nedrustnings avtaler, slik det skjedde på 80-tallet?


Antikrigs-initiativet inviterer til åpent møte med Dieter Røhrich, professor i kjernefysikk ved UIB.

Tirsdag 17. mars kl. 19.00 i Kai gaten 4 (Innbyggerservice).

Røhrich arbeider for å samle kjernefysikere på tvers av maktblokkene til felles innsats for et globalt forbud mot atomvåpen.

«Trump-administrasjonens nylige tilbaketrekning fra nedrustnings- og våpenreguleringsavtaler og militærets behov for å fornye aldrende kjernevåpen kan starte et nytt kappløp. Samtidig spår sofistikerte klimamodeller en global katastrofal effekt på verdens klima ved selv begrensede regionale konflikter som involverer kjernevåpen. På dommedagsklokken til “The Bulletin of the Atomic Scientists” er det 100 sekunder til midnatt – nærmere enn noen gang. Siden politikk har sviktet oss, har vi som (kjerne)fysikere en plikt til å arbeide for et globalt forbud mot kjernevåpen.» – Dieter Røhrich

Møtet er åpent for alle interesserte, gratis adgang. Velkommen!

 

'End_Nuclear_War_Today'

Fråsegn: NATO sin atomvåpenpolitikk er heilt hjernedau

Fråsegn frå Antikrigs-initiativet 1. desember 2019

NATO sin atomvåpenpolitikk er heilt hjernedau

Antikrigs-initiativet stiller seg bak kritikken av NATO sin atomvåpenpolitikk og meinar den er heilt uakseptabel og trugar verdsfreden. Desse våpna er forakt mot natur og sivilisasjon. Dei må raskast mogleg fjernast og øydeleggast. Slike våpen strir mot sjølve livet!

NATO har lenge lagra taktiske atomvåpen i Europa. Det er ein gamal og kjend løyndom. Men, det er også ein av dei mest utrulege og frekke nektingar frå NATO si side: Atombomber er lagra i Italia, Tyskland, Belgia, i Nederland og i Tyrkia. Noko som er eit alvorleg og klårt brot på internasjonale lover. Dette har lenge vore kjent (spesielt av Federation of American Scientists- FAS). NATO har aldri offisielt innrømma dette. Men, noko har tydelegvis gått gale for alliansen her.

I dokumentet med tittelen «En ny æra for atom-avskrekking? Modernisering, våpenkontroll og fremmede atomstyrker» av den kanadiske senatoren Joseph Day, skreve på vegne av forsvars- og sikkerheitskomiteen i NATO sin parlamentariske forsamling, har «løyndomen» blitt avslørt. [1] Ved hjelp av «klypp og lim» har senatoren uforvarande rapportert om dette i det følgande avsnittet (nummer 5), frå ein konfidensiell NATO-rapport:

«I NATO-sammenheng har De Forente Stater utplassert – i avanserte posisjoner i Europa – omtrent 150 atomvåpen, spesielt de B61 viktige bombene. Disse bombene er lagret i seks baser tilhørende USA og Europa – nemlig Kleine Brogel i Belgia, Buchel i Tyskland, Aviano og Ghedi Torre i Italia, Voikel i Nederland og Incirlik i Tyrkia.

I det hypotetiske scenario der det vil bli nødvendig, kan B61-bombene bli transportert av USAs og Europas samlede luftstyrker».

Sett i ljos av dette vert det ironisk, omlag tragikomisk at NATO då skuldar Russland for å ha mange taktiske atomvåpen i sine arsenal. NATO har truleg fleire utplassert i Europa enn Russland har mot.

Dette dokumentet slår fast at USA sine atomvåpen er utplassert i STRATEGISKE posisjoner i Europa og i Anatolia (nær russisk territorium). Dette for å «sikre full involvering fra de alliertes side i NATOs atom-oppdrag, og den fysiske bekreftelsen på USAs atom-forpliktelser for sikkerheten til de europeiske allierte i alliansen».

Alt dette stadfestar i alle fall det forskarar og atomvåpenmotstandarar har dokumentert i årevis, til dømes: I Aviano (i provinsen Pordenone) er USA sine F-16C og D kampfly klare til atomåtak med 50 B61-bomber. Talet på desse er utrekna hjå Federation of American Scientists. Og i Ghedi Torre (i provinsen Brescia) er dei italienske PA-200 Tornado flya klåre for eit USA-leda åtak med 20 B61-bomber. Frå 2020 vil B61 bli erstatta av B61-12, som er designa spesielt for dei nye F-35 jagarflya.

Alt dette er alvorlege brot på Non-Proliferation Treaty som er ratifisert av både USA og Italia.

[1] https://www.independent.co.uk/news/world/europe/us-nuclear-weapons-europe-where-germany-italy-turkey-belgium-nato-a9008111.html

cropped-cropped-aki_edited-logo_gitte-2.jpg