Det var spørsmålet 5 fredsorganisasjoner (bl.a. Antikrigs-Initiativet v/ Gitte Sætre) stilte de politiske partiene i et brev som ble sendt 20. august. Nå har 9 partier svart, og vi vet mer om hvordan partiene vil stille seg når avtalen skal behandles av det nye Stortinget til høsten.
– Miljøpartiet De Grønne – Partiet Sentrum – Sosialistisk Venstreparti – Rødt
Men hva mener Arbeiderpartiet? Partiet flagger ikke et klart Ja- eller Nei-standpunkt, men avslutter sitt svar med: «Den oppdaterte avtalen med USA som det vises til, skal nå ut på høring før den kommer til behandling i Stortinget. Vi vil oppfordre dere til å sende inn egne høringsuttalelser.»
– Norsk sikkerhetspolitikk har vært valgkampens «glemte» sak. – Baseavtalen som Solberg-regjeringen har inngått med USA, har vært et ikke-tema. – Avtalen vil binde Norge enda sterkere til USAs militære maktspill og stormaktsrivalisering. – Avtalen vil forverre et allerede spent naboforhold til Russland. – Før avtalen kan inngås må det avklares om den er i strid med Grunnlovens § 25.
USA/NATO har allerede 15 ganger så store militærbudsjett som Russland. Regjeringen Solberg har likevel inngått en avtale med USA som vil gi dette landet rett til å bygge egne militærbaser på flystasjonene Sola, Rygge og Evenes. Ifølge denne avtalen gir Norge fra seg innsyn og kommandomyndighet over militær virksomhet på norsk jord. USA vil få lande og ta av med bombefly. Atomubåter skal få anløpe Tromsø havn. Avtalen vil føre til økt spenning i forhold til Russland. Det vil øke den internasjonale spenningen. Det er ikke i norsk interesse.
Denne baseavtalen kan stride mot Grunnlovens krav om at regjeringen har øverste befaling over forsvarsmakten i Norge (Grl.§25). Avtalen skal forelegges det nyvalgte Stortinget.
Regjeringen Solberg har gjennom denne avtalen åpnet for å la USA opprette egne baser ved fire norske militæranlegg. Avtalen skal behandles av Stortinget til høsten.
Norske fredsorganisasjoner ser med stor uro på at Norge gjennom avtalen blir trukket sterkere inn i en geopolitisk strid mellom to stormakter og i et våpenkappløp som medfører stor usikkerhet for Norge.
Permanente baser med amerikanske styrker i Norge er i strid med baseerklæringen fra 1949. Som fredsorganisasjoner og ansvarsbevisste borgere vil vi oppfordre alle partier til å stemme i mot oppretting av amerikanske baser– på Rygge, Sola, Evenes og Ramsund.
I Russland vil etableringen av permanente amerikanske baser i Norge bli oppfattet som en fiendtlig handling og på sikt øke sannsynligheten for en stormaktkonflikt på norsk jord.
På siden av NATO har regjeringen Solberg åpnet for å la USA opprette egne baser ved fire norske militæranlegg. Dette opplegget, som vil måtte bekreftes av det nye Storting, og traktaten mot atomvåpen, er så viktige at de to alene vil avgjøre min stemme i høstens valg. Hvis vi ikke er i live spiller ingen av de andre politiske sakene noen rolle.
Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter, redaktør av nobelwill.org og medlem av Antikrigs-Initiativet
USA skal gis fritt leide for transport inn og ut av personell og gjenstander, uten norsk innsyn, og basene skal stå under amerikansk justis. Om Stortinget sier ja vil også Norge inngå i den tette kjeden av USA-baser langs hele Russlands grense. Dette vil øke internasjonal spenning.
Regjeringen Solberg fremmer her et livsfarlig og uansvarlig prosjekt, det endelige brudd med lavspenningspolitikken som Einar Gerhardsen innførte. Avtalen burde ha utløst rasende protester, men bare to partier, Rødt og SV, tok klar avstand. Det har vært uhyggelig stille overfor den viktigste saken som det nye Stortinget skal ta stilling til.
Verden er farlig på mange vis, men farligst av alt er den militære sikkerhetspolitikken. Den kan ikke skape sikkerhet. Virkemidlene er så farlige at vi burde sitte med hjertet i halsen hele tiden. Militære midler gir ikke sikkerhet for et eneste land. Det ville uansett vært til liten hjelp å sikre eget land når det skjer med våpen som skaper en høyst reell fare for utslettelse av livet på kloden. Det er også slik at USA bruker 11 ganger så mye på militærvesen som Russland og NATO 15 ganger så mye. Hvem bør sove dårlig, hvem bør være redd for hvem? Svaret er at vi bør alle være livredde, moderne våpenteknologi truer alt og alle. Det spiller ingen rolle hvem våpnene tilhører.
Det som hender er eit nederlag for USA. Men lite grunnlag for glede og optimisme når det er eit styrka Taliban som tek over. Den noverande norske regjering lever framleis i bobla si: Det var rett å ga inn i Afghanistan. Når skal dei pinadø læra?
Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet
No stikk Vesten av frå Afghanistan med “halen mellom imperialistbeina”. Etter å ha vore der i 20 år (ein av USA sine lengste krigar) avgjorde president Biden at styrkane skulle trekkast ut i år. Taliban har førebudd seg godt dei stiste par åra, med hjelp av m.a. Pakistan og Saudi-Arabia, til å overta landet når dette vakuumet måtte koma. Det har dei no gjort. På 11 dagar har dei teke provinshovudstad etter provinshovudstad og så Kabul. Vestlege ambassadefolk med sine afghanske hjelparar og dei afghanarar som har råd, står no i kø på flyplassen for å kome seg ut. Dei fleste afghanarar kan ikkje det og lyt stålsetje seg som best dei kan til dei “nye” usikre tidene.
.
Vestleg intervensjon har i desse 20 åra ikkje skapt fred, snarare motsett. Med USA i spissen har dei prøvd å bombe fram demokratiet. Slikt går aldri i lengda. Det har mange andre “utanlandsoperasjonar” i historia vist, med døme som Vietnamkrigen (1957–1975) og Libyakrigen (2011). Løparguten Noreg har vore med på dette mislukka “felttoget for demokrati” i Afghanistan, lat oss ikkje gløyme det!
Hvordan vil politikerne i Nord jobbe for redusert risiko for ødeleggelse av Tromsø i en atomhendelse?
Felles opprop fra Nei til Atomdrevne Militærfartøyer i Tromsø (NAM), signert Håkon Elvenes, Svein Jarle Hanssen, Asbjørg Fyhn, Anne Marie Rosted, Kai Krogh og Jan R. Iversen. Oppropet sto som kronikk i Klassekampen 5. august.
Mandag 10. mai kom den første atomubåten, «New Mexico», til Grøtsund havn på Tønsnes i Tromsø, etter ønske fra USA og etter stor motstand fra folk og lokale myndigheter i Tromsø. Ubåten ble møtt av et tjuetalls demonstranter. Riksmediene, som Tv2 og NRK, ga ankomsten brei dekning, også med ekspertkommentarer blant annet fra Moskva, hvor det ble sagt at Tromsø ved å ha en slik atomubåthavn risikerer å bli et bombemål. Både voksne, og ikke minst barn, ble engstelige for egen og andres sikkerhet.
Det er Forsvarsdepartementet (FD) som siden 1999 har hatt myndighet til å bestemme om reaktordrevne militærfartøyer skal få konsesjon til å anløpe norsk havn. Da ble myndigheten, som etter atomenergiloven av 1972 er lagt til Kongen, delegert til departementsnivå. Tidspunktet for vedtaket om å tillate «New Mexico» å komme, og hvem som faktisk har gitt tillatelsen, er uklart. Å hevde at mottak av atomubåter er en forpliktelse som følger av Nato-medlemskapet representerer et brudd med tradisjonell norsk forsvarspolitikk fra 1949. Nei til Atomdrevne Militærfartøyer (NAM) mener tillatelsen som førte til ‘New Mexico’s ankomst, var et brudd på norsk forsvarspolitikk slik denne er praktisert og ble formulert fra regjeringshold blant annet i 1949, 51 og 57.
Det som er offentlig kjent, er at FD i 2015 registrerte en sak om ubåthavn på Tønsnes, men det første dokumentet som det er gitt innsyn i, er datert 8. oktober 2020. Da skrev FD til Samferdselsdepartementet og ba om støtte for sitt syn om at kommunen hadde mottaksplikt. Kommuneadvokaten i Tromsø har i egen utredning bestridt dette.
To tidligere komitéer har slaktet Norges beredskap. Vi var ikke beredt på terror i 2011, ei heller på koronaens komme. I det store og hele er vi ikke særlig beredt i tilfelle ulykker, sammenbrudd, krig og konflikt.
Av Kari Elisabet Svare, medlem i Antikrigs-Initiativet
ATOMUBÅTHAVN I TROMSØ
«Dagsnytt 18» 6. mai: Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen syntes det er for liten militær tilstedeværelse i nord. Ei atomubåthavn i Tromsø må til. Alt er ivaretatt og under kontroll, forsikret han. -Alle involverte fagaktører, som skulle være involverte, er blitt det. -Hva med dem som bor i området, ble det spurt. Jodda, det hadde da vært folkemøte, den 3. mai. Engstelsen og motstanden fra Bodø-innbyggerne minimerte han til: «Noen er ikke helt fornøyde.» De lokale, som slapp til på skjermen, ville ha beredsskapsplaner før første ubåt la til kai. Det fikk de ikke. Men ingen nei-til-atomvåpenstemmer var invitert. Ei heller en eneste NATO-kritisk fredsrøst.
Garnisonen i Sør-Varanger. Foto: Frederik Ringnes/Forsvaret (CC BY 2.0)
Helgemorgen nrk radio 8. mai: Denne gang uten Frank, men med Mads Gilbert, som sa: Det er totalt uansvarlig av norske myndigheter å benytte, ikke ei militær, men kommunal havn til permanent base. Behandlingstilbud for radioaktive skader er ikke på plass og ingen øvelser er gjennomført. Teknologi kan svikte. Blanding av sivile og militære funksjoner betyr brudd på Genevekonvensjonen. Under en militær konflikt blir Tromsø et bombemål. Det jobbes hverken seriøst eller grundig med beredskap. Norske styresmakter undervurderer og underkommuniserer farene. Og jeg legger til: Finnes det vern mot radioktiv stråling? Som dessuten har langvarige skadevirkninger.
BASE-POLITIKK OG BOMBEMÅL
Norsk Russlands-strategi er nedfelt i baseerklæringen av 5. mars 1949. Sovjetunionen reagerte negativt på at Norge ville bli NATO-medlem, hvorpå den norske regjeringa klokelig svarte at den hverken «ville medvirke til politikk som har aggressive formål eller åpne for fremmede makters stridskrefter på norsk jord.» Forsvaret endret sitt mandat i siste Langtidsplan fra «å utgjøre en krigsforebyggende terskel» til å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar». Medlemskapet hindrer oss visstnok ikke i å si nei til atomvåpen eller nekte amerikansk militærhavn i nord. Julie Wilhelmsen (Nupi) har uttalt at politikerne ikke behøver press fra USA, men er mer enn villige når det gjelder å virkeliggjøre amerikanernes ønsker. Hvor lydige har de lov til å være på våre vegne?
Av Vidar Lehmann, medlem i Antikrigs-Initiativet. Lehmann har tenestegjort i nesten tre år i FN sine fredsbevarande operasjonar på Gaza og i Libanon, over ein tidsperiode på meir enn tretti år.
Vidar Lehmann
Frå havdjupet utafor norskekysten kan både Russland og USA sine ubåtar fyra av kjernevåpenmissilar med stor nok rekkevidde og kraft til å leggja kvarandre og omverda sine sivilisasjonar øyde og gjera det meste av planeten uleveleg. Dette veit dei. Likevel held denne «dance macabre» fram. Ein ny rundgang fekk denne spiralen nyleg ved at sjefen for USA sin strategiske kommando hevda at USA no måtte bu seg på atomkrig. Han grunngav det med at Russland og Kina si opprusting og modernisering, mellom anna av atomvåpen, var i ferd med å setja USA i bakleksa.
Tretti år etter førre kalde krigen er ein ny i full gang. Skilnaden mellom dei er at denne gongen er ingen av rivalane Russland og USA kvar for seg militære trugsmål mot oss. Trugsmålet er rivaliseringa mellom dei.
Parallelt har det skjedd ei endring i vår militære doktrine. I Sovjetperioden var oppgåva å vera ein krigsførebyggjande terskel med basis i NATO-medlemskapet. Sidan 2016 er det siste endra til at vi skal sikra ei truverdig avskrekking med basis i NATO sitt kollektive medlemskap. Ved nærare augnesyn er dei to utsegnene svært ulike.
Nyleg har FN sitt vedtak om å forby atomvåpen fått kvalifisert fleirtal. Formelt strir difor no atomvåpen mot folkeretten. Likevel har styresmaktene våre og seinast AP sitt årsmøte stemt mot forbodet. Dei grunngjev det med at før dei store aktørane bryr seg, vil ikkje eit forbod hjelpa. Sagt på ein annan måte: Først når land som Russland og USA er viljuge til å signera forbodet skal vi gjera det.
Eit anna, ikkje fullt så høglytt proklamert argument, er at dersom vi tiltrer forbodet, kan det bli oppfatta så negativt av USA /NATO at det går ut over viljen deira til å forsvara oss mot Russland. Dette argumentet er berre haldbart dersom ein meiner at det først og fremst er Russland, men ikkje rivaliseringa mellom dei to som er trugsmålet.
Av Bjarne Lavik, nestleder i Antikrigs-Initiativet
Ukjært barn har mange navn. I Norges tilfelle er vi en klientstat, eller en vasallstat, eller en satellittstat. Under USA. Og klientstillingen vår blir bare verre og verre. Vi er allerede langt vekke fra den gamle basepolitikken. Realiteten er uomtvistelig at vi er blitt en av de mest framskutte basene for USAs aggressive politikk overfor Russland.
Og forsøkene fra utenriksminister, forsvarsminister og resten på å snakke vekk realitetene, blir bare mer og mer krampaktige og innholdsløse.
USAs daværende forsvarsminister Ash Carter på felles pressekonferanse med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Oslo 9. september 2016. Foto: Flickr.com (CC BY 2.0)
Fortsatt gnager og gnager de på “våre alliansepartnere“, “USA som skal gi oss trygghet og sikkerhet“. Åpent sagt av mange i disse miljøene: Mot Russland som vil angripe Norge. Noe som er så fjernt og ahistorisk som mulig. Russland posisjon er nå, som før, defensiv. Defensiv for å kunne møte og forsvare seg i den situasjonen som klientstaten Norge helt og fullt er med på å utvikle: Innringingen av Russland militært fra alle kanter. Dette sammen med alt det andre av sanksjoner, trusler og systematisk demonisering av landet.
Store Norsk Leksikon beskriver det å være klientstat bl.a. slik:
Klientstaten styrer som regel sine indre forhold, men følger sin patron når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. At det er andre enn klientstaten som bestemmer i ytre forhold, blir ikke gjort allment kjent.
Spesialstyrkar i Midt-Austen gjer ikkje Noreg tryggare. Snarare tvert om. Berre ein ting å gjera, få soldatane heim, no! _____________________________________________ Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet _____________________________________________
Når forsvarsminister Frank Bakke-Jensen fortel at norske soldatar skal til Jordan for å trena ørkenkrig, kan ein lure på om forsvarsministeren har sett for mange “ørkenfilmar”? Eller at han og regjeringa vil sikre norske interesser på månen eller i Gobiørkenen i Sentral-Asia? Begge deler er omlag like langt vekke frå realitet og sanning som dette i Jordan.
I juni 2019 sendte USA 1000 fleire soldatar til Midt-Austen, endå president Trump hevdar USA vil trekke styrkar ut av regionen. Nei, vesle NATO-landet Noreg vil tekkast “Storebror” ved å vise kor flinke me i Noreg er til å delta i utanlandsoperasjonar. Spesielt denne regjeringa Solberg har vore kjempeflinke til å delta i ulike utanlandsoperasjonar som ikkje har noko verdens ting å gjera med vårt eige forsvar: Bell helikoptere frå 339-skvadronen i Jordan når dei skulle vore i operativ bruk i Nord-Noreg. Skal me forsvara eit diktatur som Jordan er? Har me ingenting lært av krigen i Libya som var ein katastrofe? Kva med den lange «ørkenvandringa” krigen i Afghanistan har vore og med norske soldatar der for kor mange av folket sine skattepengar, brukt i krig?
Ivar Jørdre foran sitt maleri “Peace” som han stilte ut under AntiKrig-festivalen på USF Verftet i september.
Norske styrkar er i Irak frå før, rundt 60 soldatar for tida. Dei burde ha vore heimsende for lenge sidan, i staden sender me nye. Permanent base i Jordan i fleire år, men der skal soldatar berre trene i “periodar”, vert det sagt. Periodar eller ikkje, det norske folk vert aldri spurt om kva me meiner om slike ute-av-europa-operasjonar. Dette er ikkje kontraterroroperasjonar, men for heilt andre gjeremål for vestmaktene sine interesser i regionen.
Utgangspunktet i 2016-18 var å trene opp militsgrupper i Jordan (som i seg sjølv er høgst problematisk), men soldatar deltok truleg i kampar mot Assad-regimet (stikk i strid med mandatet) og vart til og med åtklaga for å støtte ei opprørsgruppe som dreiv med narkosmugling i Syria.
Det er uttalingar frå fleire stortingspolitikarar om løyndom om oppdraga i Midt-Austen. Fleire parti kjenner seg lite opplyste frå regjeringa om Noreg si rolle i desse operasjonane. Alt dette er eit demokratisk og eit tryggleiksproblem. Berre ein ting å gjera, få soldatane heim, no.
Spesialstyrkar i Midt-Austen gjer ikkje Noreg tryggare. Snarare tvert om!
