«Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner. Derfor er det riktig med våpenstøtte til Ukraina i kampen for selvstendighet og fred, når ukrainerne har bedt om det.» Med søndagens vedtak fra landsmøtet i Rødt, er også Norge uten partier som tar FN-paktas forbud mot militær maktbruk på fullt alvor.
Vedtaket avspeiler det som beskrives av Jesus Alcalá i Klassekampen 22. april («EUs idé om fred dreier seg nå om våpenmakt»), at de militære løsningene nå rår grunnen overalt. Militær produksjon og opprustning ekspanderer, våpenindustrien florerer, sosialbudsjettene kuttes. I Ukraina-krigen har Russland avfyrt mellom åtte og 21 millioner artillerigranater på et år, Ukraina mellom 1,7 og tre millioner. Fremmøte og omsetning på våpenmessene slår alle rekorder.
Alcalá formidler en sann og sørgelig erkjennelse, «Det har blitt slik at det nesten utelukkende er fra militæret og ulike forskere innen ‘krigsvitenskap’ vi søker svar på spørsmålene våre». Men ser Alcalá (og Klassekampen og Rødt) omfanget av problemet? Er han ikke også selv langt på vei offer for militærmaktens systematiske undertrykking av alternative ideer?
Krigsvitenskapen byr jo, om vi skal være ærlige, ikke på løsninger, bare på provisoriske tiltak i stadig nye kriger, et hasardspill med vår skjebne som aldri kan gi sikkerhet, aldri befri oss fra en stadig mer forsluken militærsektor. Disse kreftene, som drives frem av enorme profittmuligheter, tillates å kjøpe USAs folkevalgte (Kongressen). De saboterer FN og alle tilløp til et globalt samarbeid om fred og nedrustning.
I dag [10.12] er det hundre år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, men det utløser ikke noen stor feiring. To foredrag ved Universitet i Oslo er visst det hele og det er kanskje like godt. Ifølge Nobelkomiteen var det «Hans arbeid for krigsfanger og sultende mennesker som sikret ham fredsprisen». Dette hadde lite med Nobels visjon om slutt på all krig gjennom et globalt samarbeid om fred og nedrustning å gjøre.
I de to første tiårene hadde tildelingene tatt et visst hensyn til Alfred Nobels intensjon med prisen. I 1922 tok dette slutt, enda komiteen hadde fått stadige påminnelser om hva Alfred Nobel ville med det han kalte «prisen for fredsforkjempere» og beskrev i testamentet med ord om folkeforbrødring, nedrustning og fredskongresser. Både i nominasjonene og i Nobeltalene, det er derfor jeg i min seneste bok, Medaljens bakside, kom til at komiteen, da den i 1922 valgte Nansen, må ha vært fullt klar over at den ikke fulgte testamentet. Dette kom ikke åpent til uttrykk, men det skjedde. Politikere vet å pakke vekk kinkige problemer i taushet eller ulne formuleringer. Det var dette som gjentok seg da en oppnevnt komité på Stortinget 97 år senere avviste å stille krav til lojalitet mot Nobel som vilkår for å velges til komiteen. Et så selvsagt krav fikk bare to stemmer (Rødt og MDG).
Prisen skulle støtte den folkelige mobilisering for demilitarisering av internasjonal politikk. Grunnen til at Nobel betrodde tildelingen til Norge må ha vært at Stortinget tidlig på 1890-tallet ledet an i Europa i å støtte denne politikken. Men da Nobel døde i 1896 hadde både vinden og Venstre snudd. Norge forberedte seg nå på at krig kunne bli nødvendig for å komme fri fra unionen med Sverige. I min seneste bok er jeg kommet til at presidentskapet i all stillhet må ha besluttet seg for å se bort fra testamentets klare ord, især de om «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer». I stedet for «prisen for fredsforkjempere» ble den kalt «fredsprisen» og Stortinget har i alle år latt komiteen utforme den fritt etter eget hode.
Fra 1922 hadde Nobels testament ikke lenger noen innflytelse på tildelingene. Komiteen hadde forsømt det mest grunnleggende, aldri satt seg inn i hva Nobel selv hadde ment med ordene i testamentet. Det ble altså aldri noe av Nobels pris. Det var først i 2007 jeg gjenoppdaget testamentets ordlyd og etterlyste en tolkning. Etter 110 år var det på tide, men hverken Stortinget eller komiteen har vist den minste interesse. Tenker man på omfanget av skandalen, at stortingsrepresentantene gjennom 110 år har berøvet en politisk bevegelse for penger og ære som rettelig tilkom dem, er dette forståelig, men ikke forsvarlig. Det hjalp ikke at jeg i 2008, i boka Nobels vilje, den første kjente fagmessige tolkning av testamentet, påviste at Nobel ønsket å støtte datidens rop om Ned med våpnene.
Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter og medlem i Antikrigs-Initiativet. Siste bok Medaljens bakside. Kortere versjoner av denne teksten sto på trykk i Klassekampen 12. mars og i Bergens Tidende 13. mars.
Fredrik S. Heffermehl. Foto: Eva Brustad
Krigen i Ukraina er utilgivelig. Angrepskrig er folkerettens verste forbrytelse. Ikke noe er mer uansvarlig i en verden full av atomvåpen. Prosesser vi står maktesløse overfor kan ende med menneskehetens undergang. Da gjelder det å skjære pent av osten, i stedet utfoldes stor oppfinnsomhet på å gjøre en forferdelig konflikt enda farligere.
Eksempel: Det er stikk i strid med all fredsteknologi å boikotte alt russisk. Vi ser jo at det er stor motstand blant russere. Titusen arresterte, dette trenger å støttes og stimuleres. Vi må ikke bryte, men dyrke alle norske kontakter til miljøer i Russland. Spesielt pleie akademiske og kulturelle kontakter, dette er jo i alle samfunn de miljøer som står i første rekke med å bekjempe overgrep og totalitære tendenser. I stedet svekker vi mulighetene for å få stanset den akutte krigføringen og også strukturene for å få ordnet opp etterpå – om det blir noe etterpå.
Det er ikke til å tro, men Universitetet i Tromsø støter bort sin æresdoktor, Lavrov – kutter en kanal til en i Putins nærmeste krets, til sentrum av det russiske maktsystemet! I stedet må man se medmennesket, den mulige krigsmotstander og meningsfelle. Jeg har flere steder tatt sterk avstand fra at utenriksminister Huitfeldt snerret en kort irettesettelse til den russiske ambassadør før hun forlot møtet. En vellykket samtale kunne jo i beste fall ledet til avhopping og søknad om asyl i Norge. Eksempelet var bedre enn jeg ante. Det forlyder nå at ambassadør Vyacheslav Pavlovskiy er varm tilhenger av Gorbatsjov og fulgte ham som del av delegasjonen til møtet med USA-president Reagan i Reykjavik. Med en så unik start på diplomatkarrieren må man regne med at Pavlovskiy kunne vært åpen for en mer interessant samtale enn de fleste i russisk tjeneste.
Tiden er inne for å ta erfaringen på alvor. Atter en gang har vi fått se følgene av at vi ennå ikke har et fungerende internasjonalt system som hindrer krig. Vi kan heller ikke få det så lenge vi ikke makter å bryte ut av den onde sirkelen vi er fanget i.
Vi har årtuseners erfaring med kapprustning og militære maktspill, men: Hadde våpen vært løsningen ville vi hatt fred for lenge siden.
Av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter, siste bok «Medaljens bakside».
Nær hundre instanser i Norge sitter nå og biter i blyanten og tenker på hvilket svar de skal gi til Forsvarsdepartementet om avtalen av april i år som skal gi USA fire militære baser i Norge. For å forberede en proposisjon til Stortinget har FD bedt de fleste departementene, forsvar og etterretning, fagforbund og foreninger om å si hva de mener. Blant dem fins domstoler, påtalemyndighet, juristorganisasjoner som sikkert vil handle om de store betenkelighetene ved å gi amerikanerne immunitet og egen rettshåndhevelse over sine mannskaper i Norge – om avtalen skulle bli vedtatt.
Jeg håper alle de nær hundre høringsinstansene som skal gi uttalelse i saken ikke tenker rutinemessig at enhver styrking av militær slagkraft er av det gode. FD har uttrykkelig bedt om uttalelser om hvorvidt avtalen i det hele tatt bør inngås. Svaret på det bør være et klart nei skrev jeg på vegne av Nobel Peace Prize Watch i en høringsuttalelse 1.11 2021. Det har inntil Solberg-regjeringen kom vært selvsagt for Norge å ikke øke spenningen overfor Russland, vi har hatt en basepolitikk som hindrer fremmede baser og unngått provoserende militærøvelser.
Men den fremste, avgjørende, grunnen, for et norsk nei er at baseplanen seiler under falsk flagg. USA har for sin del helt andre planer enn de som er presentert for det norske folk. Ut fra rapporter fra tenketanken Rand Corporation (som Solberg-regjeringen mottok militære råd fra) vet vi hva det er tale om – med åpne øyne og overlegg skal vi bistå i USAs planer for å ødelegge Russland. Dette er påvist både i min siste bok og i KK 9.10 2021 om «USA – en livsfarlig alliert». Vil Stortinget virkelig la Norge bli brukt til noe slikt? Baseavtalen er verken moralsk eller lovlig. Og absolutt ikke smart, en småstat bør avslå å rigge scenen for stormaktenes krigsteater.
HØRINGSUTTALELSE SDCA: – SANNHETEN OM USAs INTENSJON MED BASEAVTALEN MÅ BLI KJENT
Fredrik S. Heffermehl på et åpent møte i Bergen i regi av Antikrigs-Initiativet 27. oktober
Høringsnotatet fra Forsvarsdepartementet 8.9 2021 for den baseavtalen som Solberg-regjeringen inngikk med USA i mars i fjor, SDCA, er så ufullstendig og hviler på så grunnleggende svikt i sine premisser at jeg vil be regjeringen stanse videre arbeid med saken.
1. En ny nasjonal debatt og gjennomtenkning er absolutt nødvendig
Det trengs en nasjonal tenkepause om Norges militære sikkerhetspolitikk. I en verden i rask endring vil evige besvergelser om at kursen er rett før eller siden bli feil. Tiden er inne for en fri, ærlig og kritisk diskusjon – i regjeringen, i de politiske partiene, i media, blant folk flest.
Med NATO ble Norge del av en selvdreven og ekspanderende organisasjon dominert av militære personer og ideer og omgitt av hemmelighet og utilstrekkelig demokratisk kontroll. Det militære forsvar ble fra da av et mer og mer unisont og udiskutabelt premiss for sikkerhetspolitisk debatt i Norge.
Men vi opplever stadig krigsfrykt, usikkerhet og livsfare. Erfaringen gir grunn til å spørre om varig og troverdig sikkerhet overhodet kan oppnås med militære midler og om NATO og USA i stadig økende grad undergraver den frihet og selvstendighet for Norge som en gang var målet for samarbeidet.
Verdens nasjoner er fanget i en ond sirkel, hvor militære spørsmål tar mer og mer av plassen. Det er blitt en nasjonal og patriotisk dyd å undertrykke mange forhold som hver for seg er grunn nok, selv alene, til å ønske fundamentale omlegninger av internasjonale relasjoner – og avvise baseavtalen med USA:
Vi i Norge blir aldri trygge før også Russland kan føle seg trygge.
Sikkerhet kan ikke oppnås med militære midler, avskrekking gir ingen garanti mot å bli angrepet, men sikrer stor skade når det går galt.
Reell sikkerhet kan bare oppnås gjennom samarbeid, tillit og lavspenning, og å gjennomføre forpliktelsen i atomnedrustningsavtalen NPT artikkel VI om å forhandle frem allmenn og fullstendig nedrustning.
Gjennom 72 år med NATO-medlemskap har vi hatt enighet om å være evig enige, uten diskusjon av resultater og alternativ. Det går ikke lenger. Verden er i endring. USA er forgjeldet, utarmet og politisk ustabilt etter år med militær maktutfoldelse. Sentrale NATO-land reiser spørsmålstegn ved USA politikk og relevans.
NATO står også for betydelig makt over språk og tanker. Det er blitt stadig økende spenning mellom språkbruk og virkelighet. Ordbruk som dekker over brudd på FN-pakten og folkeretten er sterkt problematisk. Grove krenkelser fra alliansens side tildekkes og glemmes, mens ubetydelige feil hos konkurrerende nasjoner blåses opp ut over alle rimelige proporsjoner. Vi trenger en ekte debatt om motforestillingene fritatt for å tenke og tale i NATO-språk.
Sviktende budsjettkontroll i USA og enorme profittmuligheter har gjort militærsektoren til en hegemonisk makt i det amerikanske samfunnet og over militærpolitikken også i øvrige NATO-land.
NATO blokkerer arbeidet for atomnedrustning. Stikkord som Beirut havn og at verden i 2003 ikke etterkom Gro Harlem Brundtlands og WHOs bønn om midler til pandemiberedskap, minner om hvilken ytterst uansvarlig omgang med menneskehetens og klodens fremtid dette er.
Norske politikere kan ikke være uvitende om de svært alvorlige lovbruddene vår fremste allierte begår, som for eksempel ulovlige blokader og boikotter av land, ulovlige kriger, krigsforbrytelser, bortføringer, snikmord og åpne drap. Vietnam-krigen, kuppet i Chile, Guantanamo, avlytting av allierte og FNs Sikkerhetsråd, nådeløs forfølgelse av kritikere som Julian Assange. Vår medgjørlige taushet om alle disse uhyrlighetene gjør oss medskyldige.
Antikrigs-Initiativet inviterer til åpent medlemsmøte/mobiliseringsmøte
på Kunsthall 3,14, Vågsallmenningen 12 onsdag 27. oktober kl. 19.00
Nei til amerikanske baser på norsk jord/Nei til den nye baseavtalen med USA
Innleder: Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter, leder av Nobel Peace Prize Watch og redaktør av nobelwill.org.
Fredrik S. Heffermehl har tatt initiativ til en underskriftskampanje mot baseavtalen med USA, som regjeringen Solberg undertegnet i april. Den gir USA tillatelse til å etablere seg med baser på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes og på Ramsund Orlogsstasjon.
Baseavtalen vil binde Norge enda sterkere til USAs militære maktspill og stormaktrivalisering. Avtalen vil øke den internasjonale spenning og forverre et allerede spent naboforhold til Russland. Den nye baseavtalen må godkjennes av Stortinget, saken kommer opp i løpet av våren 2022.
Hva kan vi gjøre for å hindre at avtalen får flertall og at vi får amerikanske militærbaser i Norge? Antikrigs-Initiativet informerer om sine aksjonsplaner videre.
Vi har kaffe og lett servering og ser frem til å være sammen med dere! Velkommen!
PS! Dessverre har vi ingen heis på huset. AKI har prøvd å finne alternative lokaler men det har ikke vært mulig.
Den norske Nobelkomiteen har aldri fulgt opp sin hovedoppgave, å fremme en geopolitisk helomvending.
Fredrik S. Heffermehl Foto: Eva Brustad
Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter av «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» og medlem i Antikrigs-Initiativet. Artikkelen er et utdrag av foredraget Heffermehl holdt på Fredssymposiet ved Hardangerakademiet i Jondal lørdag 30. juli.
Et underlig spørsmål, det har riktignok vært en del krigerske mottakere, men likevel er jo prisen en lysende stjerne i fredens tjeneste. Det vil nesten alle si, men min forskning viser noe annet. Fredsprisen tildeles på grunnlag av et testament. Om to uker er det gått 15 år siden jeg plutselig oppdaget at de juridiske forpliktelsene var helt glemt, hverken Stortinget eller Nobelkomiteen tok hensyn til Nobels intensjon. Det hadde blitt Stortingets pris i Nobels navn.
Dette er en hovedkonklusjon i min nyeste bok, «Medaljens bakside». Det mest selvsagte tiltak for å oppfylle Nobels siste vilje er å undersøke hva denne viljen faktisk er, og så gjøre den godt kjent. Det kravet har Nobelkomiteen bastant avvist i 15 år. Den svenske Nobelstiftelsen har fått ny direktør, den norske juristen Vidar Helgesen. I et intervju nylig sa han at kjernen i nobelprisene var å endre verden.
Intet er viktigere enn å få slutt på all krig, men hvordan? Nobel ville at prisen skulle fremme globalt samarbeide, folkerett og nedrustning, men slik ble det aldri. I all stillhet besluttet Stortingets ledelse allerede i 1897 å se bort fra testamentets klare mål om en reduksjon eller avskaffelse av militæret.
Nobelkomiteen har gjort som den selv ville
Nobelkomiteen har aldri tolket testamentet, men i stedet tolket sine egne, selvvalgte og vide, begreper «fred» og «fredsarbeid». I praksis har den gjort som den selv ville. Dette er en kriminell handling, et underslag eller økonomisk utroskap. Lovbruddet har fortsatt i 15 år, uanfektet av mine oppfordringer om å respektere loven.
Under arbeidet med boken fikk jeg adgang til Nobelkomiteens interne arkiver. Jeg har gjennomgått samtlige 140 priser gjennom 120 år (1901-2020) og konkludert med at bare cirka 25 prosent av prisene holder mål. I Nobelkomiteens interne utredninger fant jeg både motvilje og forakt for den ideen og de personene Nobel ønsket å støtte.
Hvem skulle så egentlig ha vunnet? Jeg fant hele 114 av dem gjemt og glemt i arkivene. I boken er de bragt opp i dagen, en viktig historieskriving om en politisk idé som har vært systematisk fortrengt og undertrykt av samfunnet, til og med av Nobelkomiteen.
