Av Joannis Frogoudakis, medlem i Antikrigs-Initiativet
Ved første øyekast virker Stoltenbergs nominasjon til Nobels fredspris litt merkelig, ettersom Stoltenberg er generalsekretær i NATO. Eller, ved nærmere ettertanke, kanskje det ikke er så rart likevel.
Det er mange måter å tolke og oppfatte ordet «fred» på, som her, for enkelhets skyld, deler inn i to hovedkategorier:
Den første kategorien kan vi ganske enkelt kalle «Fred» og i denne kategorien mener vi fraværet av både krig med våpen og krig med økonomiske eller politiske midler.
Vi kan kalle den andre kategorien “fred med suffiks”. Her menes en form for fred med røtter langt tilbake i tid. Viktige eksempler som kan illustrere «fred med suffiks» er Pax Romana og Pax Britannica, to historiske fredsperioder i henholdsvis Romerriket og Det britiske imperiet.
Suffikset i disse periodene angir navnet på den kontrollerende stormakten og viser til stormaktens militære og økonomiske stilling.
Med dette i bakhodet kan det slås fast at nesten all fred inngått i historisk tid kulminerer i at den gitte økonomiske og militære stormakten gir seg selv makt til å definere hvordan fredsbegrepet skal tolkes, forstås og implementeres.
I løpet av det tjuende århundre skjedde det store endringer angående det globale suffikset fred. Levetiden til stormaktene gikk ned fra flere hundre år til noen titalls år. Ikke bare dette, for i dag er det flere store aktører, men også mindre regionale aktører som lettere kan gjøre sin stemme hørt på flere tidligere umulige måter, for eksempel ved å anskaffe atomvåpen. Det tredje riket kan sees på som et eksempel på det første og Nord-Korea som et eksempel på det andre.
Det tjuende århundre lærte oss blant annet at sammenbruddet av store imperier har en pris. Denne kostnaden på 1900-tallet var titalls millioner døde og materiell ødeleggelse av bibelske proporsjoner.
Etter at menneskeheten gikk inn i atomalderen, og med så mange store og små atomvåpenholdere og uforutsigbare “fredsstiftere”, er det svært få som tør å tenke på hva dette ville bety for menneskeheten hvis vi ikke endrer vårt syn og forståelse på den andre, dvs. vår dødelige fiende.
Kanskje er det lett å anta at betydningen av fredsbegrepet oppfattes som noe universelt for de fleste. Men faktum er at det som er fred tolkes og oppfattes ulikt i ulike deler av verden. Man kan derfor trygt si at «fred med suffiks» nesten alltid har hatt positive resultater, for en relativt stor eller liten del av befolkningen i landet som råder over fredsvilkårene.
Continue reading “Stoltenberg og fredsprisen”