Vi må våge å snakke om fred

Av Per M. Mathisen og Espen Bentsen Øyulvstad, medlemmer av Antikrigs-Initiativet i Kristiansand. Kronikken sto på trykk i Fædrelandsvennen 13. desember 2022.

Å snakke om fred i Ukraina i dag er krevende, man blir fort stemplet som Putin-tilhenger. Mange mener at våpenstøtte til Ukraina er nødvendig, og at krigen mot Russland kan vinnes. Men de russiske lederne har gitt uttrykk for at dette er en eksistensiell krig for dem – og at atombomber vil være en «siste utvei».

Begrepet «Ingen er sikre før alle er sikre» ble lansert i 1982 av Palme-kommisjonen da den la fram sin rapport «Vår felles framtid» for FNs generalforsamling. Kommisjonen, ledet av Olof Palme, mente (selvsagt !) at alle parter i konflikter må bli hørt, og at FN må være en sentral fredsmegler. Et annet budskap var at opprustning ikke skaper sikkerhet og fred, men potensiell destruksjon på et høyere nivå.

Rapporten ble dessverre ikke fulgt opp. NATO opererer i stadig større grad på egenhånd, uten FN-mandat. Og verdens samlede militærutgifter øker jevnt og trutt. De passerte for første gang 2000 milliarder dollar i 2021, i følge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.

Den vestlige fortellingen om krigen i Ukraina er at Russland gikk uprovosert til angrep på Ukraina. Et ekspansjonistisk Russland med en paranoid leder på toppen, som det frihetselskende Vesten må stoppe. Å forsøke å finne en fredelig løsning med Russland er ønsketenkning.

Men Palme-kommisjonen budskap var: «Ingen er sikre før alle er sikre», eller sagt på en annen måte: «Jeg er ikke sikker før min motpart er sikker». Vi blir nødt til å undersøke hva som skal til for at Russland skal føle seg sikker. Landet har opplevd flere invasjoner fra Vest, fra Napoleon til Hitler. USA tillot ikke Sovjetunionen å etablere rakettsystemer på Cuba i 1962. Dette var en «rød linje» for USA, en grunn for krig. Må vi ikke da akseptere at også Russland har behov for en nøytral sone langs sine grenser ?

Den amerikanske tenketanken Rand Corporation har hatt stor innflytelse på USAs utenrikspolitikk. I 2019 publiserte de rapporten «Overextending and unbalancing Russia». Her diskuteres alle tenkelige måter USA kan skade Russland på – ved «angstskapende» tiltak i nærområdene (utplassering av rakettsystemer etc.), ved å redusere Russlands inntekter av olje og gass, ved diverse boikotter og sanksjoner osv.. Å gi dødelig støtte til Ukraina ble vurdert som high benefit.

Uttalelser fra Biden og utenriksminister Blinken etter utbruddet av krigen har bekreftet at amerikansk politikk nettopp er å svekke Russland, økonomisk og militært, så hardt «at de ikke vil være i stand til nye kriger».

Etter Sovjetunionens fall i 1991 har de fleste tidligere Warszawapakt-landene blitt medlemmer av NATO. Flere sentrale amerikanske politikere, som George Kennan, Robert McNamara og Robert Gates advarte sterkt mot denne politikken. Kennan skrev «… expanding NATO would be the most fateful error of American policy in the entire post-cold-war era.” Men det skjedde. Og i takt med NATO-utvidelsen østover har det bli holdt utallige NATO-øvelser nær Russlands grense.

I 2002 sa USA opp ABM-avtalen (om begrensning av anti-ballistiske rakettsystemer) med Russland. I 2016 utplasserte USA et slikt rakettsystem i Romania, og et annet er under etablering i Polen. Disse systemene kan avfyre offensive atomvåpen. I 2019 sa USA opp INF-avtalen (om atomførende mellomdistanse-raketter). Det er nå ingen avtaler som hindrer USA i å sette opp rakettsystemer med atomførende raketter nær Russlands grense.

I 2008 vedtok NATO at det vil tillate både Ukraina og Georgia å bli NATO-medlemmer («Bucarest-memorandumet»). Samme år meldte den daværende amerikanske ambassadøren i Moskva, William Burns, at for Russland var Ukraina den rødeste av alle røde linjer. Men vedtaket fra 2008 ble opprettholdt på NATO-toppmøtet i Brussel juni 2021.

Etter maktskiftet i Ukraina i 2014 (som må betegnes som et voldelig, USA-støttet kupp) flyktet den sittende presidenten og et vestvennlig regime overtok. Det brøt umiddelbart ut kamper i den østlige Donbas-regionen mellom regjeringsstyrker og russisk-vennlige separatister. Minsk-avtalene (I og II) inngått høsten-vinteren 2014-2015 var et forsøk på en fredsløsning som de opprørske områdene i Donbas (og Russland) kunne leve med, men ble dessverre aldri fulgt opp.

I stedet ga USA og NATO i årene som fulgte massiv militær støtte til Ukraina. Det ble avholdt en rekke militærøvelser, ofte tett opp mot den russiske grensen. I august 2021 inngikk USA og Ukraina en avtale om «stategisk militært samarbeid», uavhengig av hva som skjedde med NATO-medlemskap.

Spørsmålet som må stilles er: Har Russland grunn til å føle seg truet ?

Og: Ville Russland ha invadert Ukraina hvis Ukraina hadde holdt en annen, mer nøytral linje i forhold til Russland og Vesten ?

Vi må våge å stille slike spørsmål. Vi må våge å snakke om fred. Vi må kreve at våre politikere satser på fredsfremmende dialog framfor militær konfrontasjon, at fientlig retorikk erstattes av vilje til gjensidig forståelse. Prisen for å fortsette dagens kurs kan bli veldig høy.

“Krigen er over – hvis vi vil”

Av Bjarne Lavik, styremedlem i Antikrigs-Initiativet (AKI)

Dette sang den store fredsforkjemperen John Lennon i 1971. Nå, 51 år seinere, er det lite som tyder på at krig er over i verden, som metode, som virkemiddel i konflikter mellom folk og land. Hvorfor er det sånn? Er det fordi det å forlate krigsvegen er så vanskelig? Umulig? Eller må vi lete etter svaret et annet sted? Er der noen, er der sterke krefter i verden i dag som ikke ønsker at krig, vold, terror, sanksjoner skal ta slutt?

Nå har krigen i Ukraina pågått, med ødeleggelser og lidelser, i over en måned. Kunne krigen vært unngått? Kan den avsluttes i morgen? Hvis noen vil? Svaret er ja til begge spørsmål!

Og svaret handler ikke om å forsvare eller støtte Russlands ulovlige invasjon. Men dersom Russland hadde fått et minimum av sine sikkerhetskrav innfridd, hadde vi ikke vært der vi er nå. Eller for å si det kort og brutalt: Hadde USAs president tatt en telefon til Russlands president i morgen og sagt: “Greit, vi forstår deres sikkerhetsbehov. Vi hadde heller aldri godtatt en slik styrkeoppbygging overfor vårt land. La oss sette oss ned og lage en freds- og sikkerhetsavtale i dag”.

I den krigståken som nå herjer er sannheten en sky fugl, og glemselen ødelegger tenkeevnen. For oss i freds- og antikrigsbevegelsen er det tunge tider. Uten at vi gir opp. Aldri!

Her er et enkelt prinsipp som er anerkjent og gjelder mellom land: Et lands sikkerhet kan ikke eksistere uten at de andre land også har sikkerhet. Det kalles felles sikkerhet.

*Susan Thompson Photography (CC BY-ND 2.0)*

Continue reading →

Vi må få slutt på krigene

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter og medlem i Antikrigs-Initiativet. Siste bok Medaljens bakside. Kortere versjoner av denne teksten sto på trykk i Klassekampen 12. mars og i Bergens Tidende 13. mars.

Fredrik S. Heffermehl. Foto: Eva Brustad

Krigen i Ukraina er utilgivelig. Angrepskrig er folkerettens verste forbrytelse. Ikke noe er mer uansvarlig i en verden full av atomvåpen. Prosesser vi står maktesløse overfor kan ende med menneskehetens undergang. Da gjelder det å skjære pent av osten, i stedet utfoldes stor oppfinnsomhet på å gjøre en forferdelig konflikt enda farligere.

Eksempel: Det er stikk i strid med all fredsteknologi å boikotte alt russisk. Vi ser jo at det er stor motstand blant russere. Titusen arresterte, dette trenger å støttes og stimuleres. Vi må ikke bryte, men dyrke alle norske kontakter til miljøer i Russland. Spesielt pleie akademiske og kulturelle kontakter, dette er jo i alle samfunn de miljøer som står i første rekke med å bekjempe overgrep og totalitære tendenser. I stedet svekker vi mulighetene for å få stanset den akutte krigføringen og også strukturene for å få ordnet opp etterpå – om det blir noe etterpå.

Det er ikke til å tro, men Universitetet i Tromsø støter bort sin æresdoktor, Lavrov – kutter en kanal til en i Putins nærmeste krets, til sentrum av det russiske maktsystemet! I stedet må man se medmennesket, den mulige krigsmotstander og meningsfelle. Jeg har flere steder tatt sterk avstand fra at utenriksminister Huitfeldt snerret en kort irettesettelse til den russiske ambassadør før hun forlot møtet. En vellykket samtale kunne jo i beste fall ledet til avhopping og søknad om asyl i Norge. Eksempelet var bedre enn jeg ante. Det forlyder nå at ambassadør Vyacheslav Pavlovskiy er varm tilhenger av Gorbatsjov og fulgte ham som del av delegasjonen til møtet med USA-president Reagan i Reykjavik. Med en så unik start på diplomatkarrieren må man regne med at Pavlovskiy kunne vært åpen for en mer interessant samtale enn de fleste i russisk tjeneste.

Tiden er inne for å ta erfaringen på alvor. Atter en gang har vi fått se følgene av at vi ennå ikke har et fungerende internasjonalt system som hindrer krig. Vi kan heller ikke få det så lenge vi ikke makter å bryte ut av den onde sirkelen vi er fanget i.

Vi har årtuseners erfaring med kapprustning og militære maktspill, men: Hadde våpen vært løsningen ville vi hatt fred for lenge siden.

Continue reading →

En militaristisk elite

Ukraina: Kva er konsekvensane av USA- og NATO-ekspansjon austover i Europa?

Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet. Kronikken kunne først leses i Ny Tid 2. februar.

Det er ein kjensgjerning at mange i Noreg antan ikkje veit nok eller ikkje er interessert i fenomenet NATO. Heller ikkje veit me nok om Vesten og USA sine mange provokasjonar mot Russland. Medan spenninga i Ukraina og Europa er på bristepunktet, må nokon ta til vitet og snakke dialog og avspenning. Intense møter mellom Russland, USA, NATO og OSSE (Org. for sikkerheit og samarbeid i Europa) går føre seg, men få framsteg til no. Difor er det viktig sett ut frå eit nedrustnings-, avspennings- miljø- og økonomisk perspektiv å heile tida drive informasjonen og motstanden mot militarismen framover. Når ein høyrer generalsekretæren i NATO, NATO-politikarar og andre stadig hevde at nettopp NATO er fredsskapande og er viktig for såkalla stabilitet i verda, ja, då bør ein stoppe opp og spørje nokre viktige ting:

Kven vil at me skal tru dette? Kva er interessene bak?

Dei som vil dette er m.a. det militær-industrielle kompleks der store økonomiske interesser er det sentrale i sameining med styresmakter. Kvifor? Fordi den kapitalistiske vestlege verda vil ha verdshegemoniet intakt. Store imperialistmakter konkurrerar om dette hegemoniet. Difor vert Russland no og elles Kina trekt fram som hovudtrugsmål. Slik oppretthaldast og styrkast eit fiendebilete der t.d. Kina ikkje må verte makt nummer 1 i verda, men trengs å haldast nede. Diverre er våre store media med på dette spelet og er med på å tåkelegge eller forherleggjera, som når ein til dønmes ofte høyrer og leser om NATO-medlemskapet og «vår» trong for å forsvare oss mot «dei andre». Slik det er i høve Russland for tida.

NATO

Denne forherlinga av NATO melom anna av Nrk-redaksjonar er veldig typisk for vestleg media. Aldri nok gode kritiske spørsmål, alltid denne «kosepraten», eller denne uroa over «våre fiendar», ingen utfordrande spørsmål til NATO sin generalsekretær eller politikarar. Det er frustrerande å vera vitne til denne journalistiske «skuggeboksinga». Kva med dette: «Det er ein råten gamal løyndom. Men det er også ein av dei mest formidable nektingar hjå Den Atlantiske Alliansen (NATO): Atombomber er lagra– eit alvorlig brot på internasjonale lover – i Italia, Tyskland, Belgia, i Nederland og i Tyrkia.» Arms Control Association (USA) anslår at USA har om lag 100 atomvåpen utplassert i Europa. Kvifor dekkar ikkje norske media slikt?

Continue reading →

«Nå kan Finnmark forsvares!»

Av Bjarne Lavik, nestleder i Antikrigs-Initiativet

En lokal sjef, en oberst, forteller oss i Klassekampen at trusselen kommer østfra, altså fra Russland, og med 500 mann og videre utbygging skal vi stoppe dem før vi får hjelp.

Soldater fra 2. bataljon driver oppdragsløsninig og etablerer sikring rundt Porsangermoen.
Foto: Frederik Ringnes, Forsvaret. (CC BY 2.0)

Stort mer kunnskapsløs og historieløs går det ikke an å bli. For så si det som det dessverre er: Her dreier det seg om lang og systematisk hjernevasking. Det er skremmende. Saken er enkelt dette: Russland har aldri angrepet eller truet Norge – hverken i vår tid eller historisk. Dette får vi ikke høre om, verken av oberster eller andre. Men begivenhetene på Krim og det som skjedde i Ukraina, det er knaggen alt skal henges på. Og da får vi ikke høre at i 2014 var der et kupp i Ukraina mot en lovlig valgt regjering hvorpå befolkningen på Krim, 80 % russisk, valgte å gå tilbake til Russland. Dette skjedde også på bakgrunn av trusler og forfølgelse av russisktalende. Blant annet av nynazister.

Det som skjer nå hos oss er det stikk motsatte av trygghet og sikkerhet for landet, enten vi er i Porsanger eller hvor som helst. Vi er blitt, og mere skal det bli om militaristene får det som de vil: En sterk framskutt base i USAs innringing og trusselpolitikk overfor Russland. De nye amerikanske basene som prøves etablert er en del av dette. De betyr amerikanske bombefly med atomvåpen permanent stasjonert hos oss. Slik vil Norge bli utradert dersom en storkonflikt kommer.

Continue reading →

No trengst nye fredsinitiativ

Av Vidar Lehmann, medlem i Antikrigs-Initiativet. Lehmann har tenestegjort i nesten tre år i FN sine fredsbevarande operasjonar på Gaza og i Libanon, over ein tidsperiode på meir enn tretti år.

Frå havdjupet utafor norskekysten kan både Russland og USA sine ubåtar fyra av kjernevåpenmissilar med stor nok rekkevidde og kraft til å leggja kvarandre og omverda sine sivilisasjonar øyde og gjera det meste av planeten uleveleg. Dette veit dei. Likevel held denne «dance macabre» fram. Ein ny rundgang fekk denne spiralen nyleg ved at sjefen for USA sin strategiske kommando hevda at USA no måtte bu seg på atomkrig. Han grunngav det med at Russland og Kina si opprusting og modernisering, mellom anna av atomvåpen, var i ferd med å setja USA i bakleksa.

Tretti år etter førre kalde krigen er ein ny i full gang. Skilnaden mellom dei er at denne gongen er ingen av rivalane Russland og USA kvar for seg militære trugsmål mot oss. Trugsmålet er rivaliseringa mellom dei.

Parallelt har det skjedd ei endring i vår militære doktrine. I Sovjetperioden var oppgåva å vera ein krigsførebyggjande terskel med basis i NATO-medlemskapet. Sidan 2016 er det siste endra til at vi skal sikra ei truverdig avskrekking med basis i NATO sitt kollektive medlemskap. Ved nærare augnesyn er dei to utsegnene svært ulike.

Nyleg har FN sitt vedtak om å forby atomvåpen fått kvalifisert fleirtal. Formelt strir difor no atomvåpen mot folkeretten. Likevel har styresmaktene våre og seinast AP sitt årsmøte stemt mot forbodet. Dei grunngjev det med at før dei store aktørane bryr seg, vil ikkje eit forbod hjelpa. Sagt på ein annan måte: Først når land som Russland og USA er viljuge til å signera forbodet skal vi gjera det.

Eit anna, ikkje fullt så høglytt proklamert argument, er at dersom vi tiltrer forbodet, kan det bli oppfatta så negativt av USA /NATO at det går ut over viljen deira til å forsvara oss mot Russland. Dette argumentet er berre haldbart dersom ein meiner at det først og fremst er Russland, men ikkje rivaliseringa mellom dei to som er trugsmålet.

Continue reading →

Plogen, våpnene og Hans Børli

Av Bjarne Lavik, styremedlem i Antikrigs-initiativet.

I verdens mange forskjellige religiøse og filosofiske retninger og tradisjoner finnes der mange som sier at krig- og vold ikke er vegen å gå.

Og at noe annet må skje. Og at vi mennesker i praksis viser at det er mulig.

Statue utenfor FN-bygningen (gitt av Sovjetunionen til Fredsparken der)

I dag tutes vi ørene fulle med en annen fortelling. Vel, maktpersonene og maktapparatene i vårt land og i andre land sier gjerne, for syns skyld, at “vi er jo alle mot krig selvfølgelig”. Men i mellomtiden må vi ruste opp som aldri før, stadig større deler av budsjettene går til alle typer krigsutstyr, Norge bygges helt systematisk opp som en angrepsbase først og fremst rettet mot vår nabo Russland. Som forøvrig aldri har angrepet Norge eller truet med noe slikt.

Derfor er det tvingende nødvendig å vise, og å påpeke nettopp det at der har vært andre måter både å tenke og handle på i tusener av år allerede.

Biskop i Borg Atle Sommerfeldt sa i forbindelse med en Fredpris-utdeling, at en høytid som den kristne Advents-tiden handlet om menneskehetens forventning om en gang å få oppleve at undertrykkelse, nød, vold og menneskeforakt ikke lenger finnes.

Formulert for 2500 år siden av profeten Jesaia:

De skal smi sverdene om til plogskjær, og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig

Det var dette vår kjære Hans Børli skrev om i diktet “Stål” like etter 2. verdenskrig, i 1947:

STÅL

Denne plogen
is made in Germany.
Den står her i dogga
sval og god å ta på
som kinnet til en sovende kvinne.

Hadde skjebnen villet det,
kunne stålet i denne plogen
gått til Kruppverkene i Essen.
Da ville det kanskje
-støpt til en granatkardeske-
ha pløyd i varmt kjøtt.

Nå ligger såjord
plogvendt i vårkvelden.
Og kvitrende erler
nipper mark mellom furene.

Og plogen står her
moldet og enfoldig.
Den veit hva jorda kviskret
strømmende om veltfjøla.

Men den veit ingenting
om Cherbourg
Velikije Luki
og El-Alamein.

Stormaktspolitikk på Litteraturhuset

Antikrigs-initiativet, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) og Klimafestivalen §112 sto sammen om arrangementet «Sikkerhetspolitikk på kollisjonskurs med klimamål og fred?» på Litteraturhuset torsdag kveld.

Journalist og forfatter Bård Wormdal innledet med foredraget «Stormaktspolitikk i Nordområdene og Norge», og ga de fremmøtte innsikt i sikkerhetspolitiske forhold som vi ellers hører svært lite om.

Amerikansk dominans av norsk etterretning

Wormdal tok utgangspunkt i det han kalte «Norges geografiske forbannelse», der vi ligger sentralt plassert i nordområdene. Han viste innledningsvis til konkrete hendelser

Bård wormdal — Bård Wormdal (Foto: Ståle Olsen)

de siste årene, der både russerne og amerikanerne/NATO har gjennomført store militærøvelser.

Norge har en sentral rolle i innhenting av etterretningsinformasjon, og har på mange måter fungert som USAs øyne og ører mot Sovjetunionen og Russland. Sentralt i Wormdals foredrag sto historien om Vardø-radaren, som eies og driftes av USA, og som leverer viktig informasjon direkte til amerikanerne. Denne radaren oppgraderes kraftig i disse dager.

Lar vi oss bruke i et stormaktsspill? Hva vet egentlig våre egne myndigheter om hva som foregår?

Wormdal konkluderte med at det er amerikansk dominans av norsk etterretning. Dette kan skape større spenninger i forholdet til Russland og svekke norsk sikkerhet.

Paneldiskusjon og spørsmål fra salen

Etter Wormdals foredrag var det klart for en paneldiskusjon. I panelet satt Tor Ivar Strømmen (orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen), Susanne Urban (IKFF) og Åse Møller Hansen (IKFF/antikrigs-initiativet). Bård Wormdal tok også plass. Ordstyrer var Terje Alnes fra Antikrigs-initiativet.

Paneldiskusjonen ble etterfulgt av en åpen runde der folk i salen kunne ta ordet. De fremmøtte kom med mange gode innlegg og spørsmål til panelet. Diskusjonen og spørsmålsrunden ble tatt opp av lydtekniker, og et 55 minutters sammendrag kan bli å høre i programmet «Debatt i P2» (NRK) i neste uke, hvis NRK er fornøyd med opptakene.

Panelet 2 — Fra venstre: Terje Alnes, Tor Ivar Strømmen, Susanne Urban, Åse Møller-Hansen og Bård Wormdal (Foto: Ståle Olsen)