Haakonsvern-basen øker risikoen for at det kan skje noe livstruende.
Av Gitte Sætre, styreleder i Antikrigs-Initiativet (innlegget sto på trykk i Bergens Tidende 7. november 2020).
Min familie og jeg bor tett på Haakonsvern. Hjemme hos oss ser vi daglig krigsskip seile forbi kjøkkenvinduet. Og vi har registrert en økning av antall ubåter, mange av dem atomdrevne.
Når uro over verdenspolitikk diskuteres over middagen referer jeg ofte til min bestemor som mente at det var håp så lenge man bodde ved sjøen. Da kunne man fiske, skyte fugl og dyrke potet og gulrøtter. Selv uten krigserfaring og hungersnød vet vi at hverdagen kan snu.
Skjer det en ulykke, ikke med en fregatt som «Helge Ingstad», men med en av de 30-40 atomubåtene som besøker Norge i løpet av et år, kan ingen leve av havet. Verdien på norsk fisk vil være null. Det vil også livene våre.
Det er mange som ikke er klar over at Nord-Europas største marinebase ligger åtte kilometer utenfor Bergen sentrum. I den tett befolkede bydelen Loddefjord rustes det nå opp militært for 350 millioner kroner, bl.a. med nye «ubåtfasiliteter». Dette er innhyllet av hemmelighold av sikkerhetsmessige hensyn. Det gjør at kystbefolkningen er uvitende og uforberedt på det som kan komme.
Vi som bor og arbeider i Bergen Vest, tett på marinebasen Haakonsvern, lever med en høyrisikofare. De folkevalgte påstår at Nato-basen Haakonsvern gir oss sikkerhet. Men flere og flere er redd for at Nato-medlemskapet og de allierte atomubåtene gjør det motsatte av det de lover.
Det er snart valg. Vil dere sanke stemmer så er jeg sikker på at Bergen gir stemmer til dem som fjerner atomubåter fra nabolaget. I mellomtiden sender vi barna våre til Håkonsvern kirke for å be til Gud.
Statensstrålevern har allerede sagt fra om økt risiko for ulykker. De skriver at «økningen i anløpene medfører en økt risiko for at Norge kan bli berørt av en større eller mindre hendelse i et reaktordrevet fartøy. Grunnstøting, kollisjon, lekkasje, brann eller alvorlig reaktorhavari vil kreve håndtering fra norske myndigheter» .
I Strålevernrapport 2018:10 står det at anløp av allierte reaktordrevne fartøy til Norge har gått fra 10-15 anløp i året til 30-40 anløp. «Disse anløpene har for det meste vært til Haakonsvern men i økende grad nå også i farvann i Nord-Norge».
Mange i Tromsø har tatt til orde for at kommunen må stille garantier. Hva hvis vi mister vårt eksistensgrunnlag? Hva hvis livene våre blir fylt med mer frykt, ikke bare fiskerne og oppdretterne men alle kropper, dyr og natur som bor her?
Er ikkemilitarismens konsekvenser for miljøet like farlig som trusselbildet forsvarsdepartementet bygger sine narrativer på? Er nødvendigheten av en trafikk med 30–40 atomdrevne ubåter langs kysten så stor at den forsvarer den økte risikoen? Hvor viktig er disse ubåtene for å sikre nasjonal suverenitet og økologisk bærekraft?
Antikrigs-Initiativet håper at politikerne i Bergen og dere hjemme rundt middagsbordet er villige til å ta denne diskusjonen.
Alle ubåter av denne typen kan også ha missiler til bruk mot mål på sjøen og på land. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) skriver at «de reaktordrevne militære fartøyene er blant de største og mest slagkraftige fartøyene som finnes. De fleste kan utrustes med kjernevåpen».
Norske myndigheter forutsetter at allierte fartøy ikke har atomvåpen ombord ved anløp i norsk hav. Dette er hjemlet i «Bratteli-doktrinen» fra 1975, men myndighetene har aldri foretatt inspeksjon av allierte fartøy for å få bekreftet at reservasjonen mot atomvåpen respekteres. Antikrigs-Initiativet er sterkt urolig over dette.
84 stater har signert FNs atomvåpenforbud, en traktat som forbyr alle former for tilknytning til atomvåpen. I april 2019 vedtok bystyret at Bergen kommune skulle signere by-oppropet til ICAN – Den internasjonale kampanjen for avskaffelse av atomvåpen.
Det er ulovlig for de som slutter seg til atomvåpenforbudet å ta del i noen form for aktivitet som er relatert til atomvåpen, og det er ulovlig å engasjere seg og delta i militære forberedelser relatert til atomvåpenbruk.
