Nobels fredspris som våpen i Vestens kamp mot «de andre»

KOMMENTAR | Fredspristildelingene bunner i en mangelfull historisk forståelse og innsikt. De ser bort fra den negative rollen vestlige stormakter har spilt i mange ikke-vestlige land.

Av Øystein Rian, professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo. Artikkelen ble først publisert i Samtiden 11. januar og gjengis her med forfatterens tillatelse.

Flere problematiske sider ved historien til Nobels fredspris har forverret seg etter at et militarisert Norge stadig mer har deltatt i Vestens offensive kampanjer mot regimer og land som står Vesten imot. Spørsmålet er da om Nobels fredspris tjener fredens sak eller om den bidrar til å skjerpe motsetninger og konflikter mellom Vesten og land utenfor Vesten.

Frederik Heffermehl har i mange år kritisert tildelingene av prisen for at de bryter med Alfred Nobels testament (Medaljens bakside – Nobels fredspris – Hundre års ubrutte muligheter. Oslo 2020). Det problemet lar jeg ligge, men vil i stedet kritisere tildelingene for å vende et blindt øye mot de historiske sammenhengene nobelkomiteen opptrer som dommer i.

Utviklingen

Den aktuelle situasjonen de siste tre årene, 2021–2023, er at Nobels fredspris blir brukt mot regimer som er sterkt mislikt i vestlig offentlighet og som vestlige land bekjemper politisk, økonomisk og militært. I 2021 gjaldt det Russland, i 2022 Russland og Belarus, og i 2023 gjaldt det Iran (som i 2003). Disse prisene er gitt for saker som er vel verd å støtte fordi det handler om ytringsfrihet og kvinners rettigheter.

Regjeringene i Russland og Iran blir kraftig fordømt, i tråd med en intens vestlig kampanje mot disse regimene, som på sin side frykter at Vesten vil komme dem til livs. Det er ingen grunn til å synes synd på disse regjeringene. Vi er mange som gjerne skulle ha sett andre regjeringer i Russland, Belarus og Iran – og i mange andre land i verden. Likevel finnes det et men i en større sammenheng.

For det første er det foruroligende at fredsprisen så tydelig blir brukt til å bekjempe regjeringer som Norge har et fiendtlig forhold til. Norge deltar i knallharde økonomiske sanksjoner mot Russland og Iran og er dessuten dypt inne på Ukrainas side i krigen mot Russland. Den offentlige opinionen i Norge er uhyre negativt innstilt til både Russland og Iran. Naboforholdet mellom nordmenn og russere var i flere hundre år godt, men nå er det på frysepunktet. Det sier noe om forverringen at den russiske konsulen i Kirkenes 25. oktober 2023 var uønsket ved markeringen av 79-årsdagen for den sovjetiske frigjøringen av Finnmark og Nord-Troms.

For det andre andre ble fredsprisen innstiftet for å oppmuntre til å styrke de interstatlige relasjonene slik de var. Ved å prisbelønne bestrebelser på forlik, avtaler og avspenning kunne norske politikere i fredsprisens første år håpe at det også ville virke gunstig inn på andre samfunnsforhold når motstandere snakket sammen over landegrensene. For øvrig overlot man politiske forandringer til hvert land innenfor deres grenser. De hvite europeernes grenser naturligvis! Norske fredspolitikere hadde svært lenge ingen ambisjon om at de europeiske koloniene i Afrika og Asia skulle få bestemme over egen skjebne og at de skulle oppmuntres fra den norske hovedstaden når de krevde å få gjøre det.

Det politiske bakteppet i Norge var i de første årene dette: Ved inngangen til 1900-tallet hadde ikke vårt land en egen utenrikspolitikk. Nordmenn den gang levde i en uskyldstilstand med håp og tro på at internasjonale konflikter kunne løses i minnelighet. Alfred Nobel så at Sveriges unionspartner egnet seg godt til å dele ut fredsprisen. På den skandinaviske halvøya hadde Norge gjort en viktig innsats for at storebror Sverige ble forvandlet fra en krigslysten militærstat til et fredelig land som ikke traktet etter krigerske eventyr, men satset på utviklingen i sitt eget land. Da Norge ble helt selvstendig i 1905, erklærte den norske staten seg nøytral, og slik fortsatte det til det tyske overfallet i 1940. Troen på forhandlingsløsninger og voldgift lå til grunn for Norges utenrikspolitikk, og det passet godt for de ledende politikerne som bemannet nobelkomiteen i Oslo.

Da 1. verdenskrig kom, avlyste de prisutdelingene, bortsett fra at Røde kors fikk prisen i 1917. Også slik markerte de på en stillferdig måte sitt sinnelag. Helt fram til 1976 hendte det nokså ofte at prisen ikke ble delt ut. Inntil da hadde ikke nobelkomiteen en så sterk ambisjon som i seinere år om å påvirke verdensopinionen. Det var fortsatt et preg av småstatens smålåtenhet over miljøet rundt Nobels fredspris. Dette er det for lengst slutt på. Kanskje særlig sterkt markert ved lysten til å gi prisen til amerikanske presidenter og å sole seg i glansen fra dem, jamfør Geir Lundestads usminkede omtale av dette fenomenet i sin erindringsbok, Fredens sekretær.

Continue reading →

Nobels fredspris?

Heller ikke i år har Nobelkomiteen valgt en vinner som arbeider for nedrustning og fred, slik Alfred Nobel ønsket i sitt testamente:

… en del åt den som har verkat mest eller best för folkens forbrödrande och afskaffande eller minskning af ståande armeer, samt bildande och spridande af fredskongresser.

Alfred Nobels testamente

Årets pris er derfor en menneskerettighetspris, ikke en fredspris. Tildelingen føyer seg inn i en lang rekke som strider mot Nobels opprinnelig ønske, slik han formulerte det i testamentet fra 1895. Det er beklagelig at Nobelkomiteen ikke er tro mot Alfred Nobels vilje.

Stoltenberg og fredsprisen

Av Joannis Frogoudakis, medlem i Antikrigs-Initiativet

Ved første øyekast virker Stoltenbergs nominasjon til Nobels fredspris litt merkelig, ettersom Stoltenberg er generalsekretær i NATO. Eller, ved nærmere ettertanke, kanskje det ikke er så rart likevel.

Det er mange måter å tolke og oppfatte ordet «fred» på, som her, for enkelhets skyld, deler inn i to hovedkategorier:

Den første kategorien kan vi ganske enkelt kalle «Fred» og i denne kategorien mener vi fraværet av både krig med våpen og krig med økonomiske eller politiske midler.

Vi kan kalle den andre kategorien “fred med suffiks”. Her menes en form for fred med røtter langt tilbake i tid. Viktige eksempler som kan illustrere «fred med suffiks» er Pax Romana og Pax Britannica, to historiske fredsperioder i henholdsvis Romerriket og Det britiske imperiet.

Suffikset i disse periodene angir navnet på den kontrollerende stormakten og viser til stormaktens militære og økonomiske stilling.

Med dette i bakhodet kan det slås fast at nesten all fred inngått i historisk tid kulminerer i at den gitte økonomiske og militære stormakten gir seg selv makt til å definere hvordan fredsbegrepet skal tolkes, forstås og implementeres.

I løpet av det tjuende århundre skjedde det store endringer angående det globale suffikset fred. Levetiden til stormaktene gikk ned fra flere hundre år til noen titalls år. Ikke bare dette, for i dag er det flere store aktører, men også mindre regionale aktører som lettere kan gjøre sin stemme hørt på flere tidligere umulige måter, for eksempel ved å anskaffe atomvåpen. Det tredje riket kan sees på som et eksempel på det første og Nord-Korea som et eksempel på det andre.

Det tjuende århundre lærte oss blant annet at sammenbruddet av store imperier har en pris. Denne kostnaden på 1900-tallet var titalls millioner døde og materiell ødeleggelse av bibelske proporsjoner.

Etter at menneskeheten gikk inn i atomalderen, og med så mange store og små atomvåpenholdere og uforutsigbare “fredsstiftere”, er det svært få som tør å tenke på hva dette ville bety for menneskeheten hvis vi ikke endrer vårt syn og forståelse på den andre, dvs. vår dødelige fiende.

Kanskje er det lett å anta at betydningen av fredsbegrepet oppfattes som noe universelt for de fleste. Men faktum er at det som er fred tolkes og oppfattes ulikt i ulike deler av verden. Man kan derfor trygt si at «fred med suffiks» nesten alltid har hatt positive resultater, for en relativt stor eller liten del av befolkningen i landet som råder over fredsvilkårene.

Continue reading →

Nobels pris for fredsforkjempere: Hundre år siden dens endelige endelikt

av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter – seneste bok «Medaljens bakside», og medlem i Antikrigs-Initiativet

På Consortium News i engelsk versjon «Taking ‘Peace’ Out of the Nobel Peace Prize”

I dag [10.12] er det hundre år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, men det utløser ikke noen stor feiring. To foredrag ved Universitet i Oslo er visst det hele og det er kanskje like godt. Ifølge Nobelkomiteen var det «Hans arbeid for krigsfanger og sultende mennesker som sikret ham fredsprisen». Dette hadde lite med Nobels visjon om slutt på all krig gjennom et globalt samarbeid om fred og nedrustning å gjøre.

I de to første tiårene hadde tildelingene tatt et visst hensyn til Alfred Nobels intensjon med prisen. I 1922 tok dette slutt, enda komiteen hadde fått stadige påminnelser om hva Alfred Nobel ville med det han kalte «prisen for fredsforkjempere» og beskrev i testamentet med ord om folkeforbrødring, nedrustning og fredskongresser. Både i nominasjonene og i Nobeltalene, det er derfor jeg i min seneste bok, Medaljens bakside, kom til at komiteen, da den i 1922 valgte Nansen, må ha vært fullt klar over at den ikke fulgte testamentet. Dette kom ikke åpent til uttrykk, men det skjedde. Politikere vet å pakke vekk kinkige problemer i taushet eller ulne formuleringer. Det var dette som gjentok seg da en oppnevnt komité på Stortinget 97 år senere avviste å stille krav til lojalitet mot Nobel som vilkår for å velges til komiteen. Et så selvsagt krav fikk bare to stemmer (Rødt og MDG).

Prisen skulle støtte den folkelige mobilisering for demilitarisering av internasjonal politikk. Grunnen til at Nobel betrodde tildelingen til Norge må ha vært at Stortinget tidlig på 1890-tallet ledet an i Europa i å støtte denne politikken. Men da Nobel døde i 1896 hadde både vinden og Venstre snudd. Norge forberedte seg nå på at krig kunne bli nødvendig for å komme fri fra unionen med Sverige. I min seneste bok er jeg kommet til at presidentskapet i all stillhet må ha besluttet seg for å se bort fra testamentets klare ord, især de om «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer». I stedet for «prisen for fredsforkjempere» ble den kalt «fredsprisen» og Stortinget har i alle år latt komiteen utforme den fritt etter eget hode.

Fra 1922 hadde Nobels testament ikke lenger noen innflytelse på tildelingene. Komiteen hadde forsømt det mest grunnleggende, aldri satt seg inn i hva Nobel selv hadde ment med ordene i testamentet. Det ble altså aldri noe av Nobels pris. Det var først i 2007 jeg gjenoppdaget testamentets ordlyd og etterlyste en tolkning. Etter 110 år var det på tide, men hverken Stortinget eller komiteen har vist den minste interesse. Tenker man på omfanget av skandalen, at stortingsrepresentantene gjennom 110 år har berøvet en politisk bevegelse for penger og ære som rettelig tilkom dem, er dette forståelig, men ikke forsvarlig. Det hjalp ikke at jeg i 2008, i boka Nobels vilje, den første kjente fagmessige tolkning av testamentet, påviste at Nobel ønsket å støtte datidens rop om Ned med våpnene.

Continue reading →

Fredsprisen 2021

Til redaksjonen

Fredsprisen 2021:
NOBEL PEACE PRIZE WATCH / Fredrik S. Heffermehl har en kort kommentar.

Også årets fredspris ignorerer komiteen Nobels visjon om å fri verdens land fra våpen, krigere og krig. Den i særklasse groveste og farligste trussel mot pressefriheten i dag er USAs massive forfølgelse av Julian Assange, som hevn for at han for 12 år siden foret verdenspressen med dokumentasjon om USAs krigsforbrytelser i Irak. Helt i tråd med sin årelange lojalitet mot USA og NATO snarere enn Nobel, velger Nobelkomiteen igjen å rette skytset mot Russland.

Stortingets presidentskap besluttet i 1897 å ikke dele ut Nobels fredspris, men lage sin egen. Dette har vært trofast fulgt i årene siden, noe som er klart dokumentert i min nyeste bok, Medaljens bakside.

Oslo, 8.10. 2021
NOBEL PEACE PRIZE WATCH

Fredrik S. Heffermehl

Nobels fredspris – i fredens eller krigens tjeneste?

Den norske Nobelkomiteen har aldri fulgt opp sin hovedoppgave, å fremme en geopolitisk helomvending.

*Fredrik S. Heffermehl*
*Foto: Eva Brustad*

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter av «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» og medlem i Antikrigs-Initiativet. Artikkelen er et utdrag av foredraget Heffermehl holdt på Fredssymposiet ved Hardangerakademiet i Jondal lørdag 30. juli.

Et underlig spørsmål, det har riktignok vært en del krigerske mottakere, men likevel er jo prisen en lysende stjerne i fredens tjeneste. Det vil nesten alle si, men min forskning viser noe annet. Fredsprisen tildeles på grunnlag av et testament. Om to uker er det gått 15 år siden jeg plutselig oppdaget at de juridiske forpliktelsene var helt glemt, hverken Stortinget eller Nobelkomiteen tok hensyn til Nobels intensjon. Det hadde blitt Stortingets pris i Nobels navn.

Dette er en hovedkonklusjon i min nyeste bok, «Medaljens bakside». Det mest selvsagte tiltak for å oppfylle Nobels siste vilje er å undersøke hva denne viljen faktisk er, og så gjøre den godt kjent. Det kravet har Nobelkomiteen bastant avvist i 15 år. Den svenske Nobelstiftelsen har fått ny direktør, den norske juristen Vidar Helgesen. I et intervju nylig sa han at kjernen i nobelprisene var å endre verden.

Intet er viktigere enn å få slutt på all krig, men hvordan? Nobel ville at prisen skulle fremme globalt samarbeide, folkerett og nedrustning, men slik ble det aldri. I all stillhet besluttet Stortingets ledelse allerede i 1897 å se bort fra testamentets klare mål om en reduksjon eller avskaffelse av militæret.

Nobelkomiteen har gjort som den selv ville

Nobelkomiteen har aldri tolket testamentet, men i stedet tolket sine egne, selvvalgte og vide, begreper «fred» og «fredsarbeid». I praksis har den gjort som den selv ville. Dette er en kriminell handling, et underslag eller økonomisk utroskap. Lovbruddet har fortsatt i 15 år, uanfektet av mine oppfordringer om å respektere loven.

Under arbeidet med boken fikk jeg adgang til Nobelkomiteens interne arkiver. Jeg har gjennomgått samtlige 140 priser gjennom 120 år (1901-2020) og konkludert med at bare cirka 25 prosent av prisene holder mål. I Nobelkomiteens interne utredninger fant jeg både motvilje og forakt for den ideen og de personene Nobel ønsket å støtte.

Hvem skulle så egentlig ha vunnet? Jeg fant hele 114 av dem gjemt og glemt i arkivene. I boken er de bragt opp i dagen, en viktig historieskriving om en politisk idé som har vært systematisk fortrengt og undertrykt av samfunnet, til og med av Nobelkomiteen.

Continue reading →