av Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter – seneste bok «Medaljens bakside», og medlem i Antikrigs-Initiativet

På Consortium News i engelsk versjon «Taking ‘Peace’ Out of the Nobel Peace Prize”

I dag [10.12] er det hundre år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, men det utløser ikke noen stor feiring. To foredrag ved Universitet i Oslo er visst det hele og det er kanskje like godt. Ifølge Nobelkomiteen var det «Hans arbeid for krigsfanger og sultende mennesker som sikret ham fredsprisen». Dette hadde lite med Nobels visjon om slutt på all krig gjennom et globalt samarbeid om fred og nedrustning å gjøre.

I de to første tiårene hadde tildelingene tatt et visst hensyn til Alfred Nobels intensjon med prisen. I 1922 tok dette slutt, enda komiteen hadde fått stadige påminnelser om hva Alfred Nobel ville med det han kalte «prisen for fredsforkjempere» og beskrev i testamentet med ord om folkeforbrødring, nedrustning og fredskongresser. Både i nominasjonene og i Nobeltalene, det er derfor jeg i min seneste bok, Medaljens bakside, kom til at komiteen, da den i 1922 valgte Nansen, må ha vært fullt klar over at den ikke fulgte testamentet. Dette kom ikke åpent til uttrykk, men det skjedde. Politikere vet å pakke vekk kinkige problemer i taushet eller ulne formuleringer. Det var dette som gjentok seg da en oppnevnt komité på Stortinget 97 år senere avviste å stille krav til lojalitet mot Nobel som vilkår for å velges til komiteen. Et så selvsagt krav fikk bare to stemmer (Rødt og MDG).

Prisen skulle støtte den folkelige mobilisering for demilitarisering av internasjonal politikk. Grunnen til at Nobel betrodde tildelingen til Norge må ha vært at Stortinget tidlig på 1890-tallet ledet an i Europa i å støtte denne politikken. Men da Nobel døde i 1896 hadde både vinden og Venstre snudd. Norge forberedte seg nå på at krig kunne bli nødvendig for å komme fri fra unionen med Sverige. I min seneste bok er jeg kommet til at presidentskapet i all stillhet må ha besluttet seg for å se bort fra testamentets klare ord, især de om «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer». I stedet for «prisen for fredsforkjempere» ble den kalt «fredsprisen» og Stortinget har i alle år latt komiteen utforme den fritt etter eget hode.

Fra 1922 hadde Nobels testament ikke lenger noen innflytelse på tildelingene. Komiteen hadde forsømt det mest grunnleggende, aldri satt seg inn i hva Nobel selv hadde ment med ordene i testamentet. Det ble altså aldri noe av Nobels pris. Det var først i 2007 jeg gjenoppdaget testamentets ordlyd og etterlyste en tolkning. Etter 110 år var det på tide, men hverken Stortinget eller komiteen har vist den minste interesse. Tenker man på omfanget av skandalen, at stortingsrepresentantene gjennom 110 år har berøvet en politisk bevegelse for penger og ære som rettelig tilkom dem, er dette forståelig, men ikke forsvarlig.  Det hjalp ikke at jeg i 2008, i boka Nobels vilje, den første kjente fagmessige tolkning av testamentet, påviste at Nobel ønsket å støtte datidens rop om Ned med våpnene.

Den norske Nobelkomiteen har aldri fulgt opp sin hovedoppgave, å fremme en geopolitisk helomvending.

Av Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter av «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» og medlem i Antikrigs-Initiativet. Artikkelen er et utdrag av foredraget Heffermehl holdt på Fredssymposiet ved Hardangerakademiet i Jondal lørdag 30. juli.

Et underlig spørsmål, det har riktignok vært en del krigerske mottakere, men likevel er jo prisen en lysende stjerne i fredens tjeneste. Det vil nesten alle si, men min forskning viser noe annet. Fredsprisen tildeles på grunnlag av et testament. Om to uker er det gått 15 år siden jeg plutselig oppdaget at de juridiske forpliktelsene var helt glemt, hverken Stortinget eller Nobelkomiteen tok hensyn til Nobels intensjon. Det hadde blitt Stortingets pris i Nobels navn.

Dette er en hovedkonklusjon i min nyeste bok, «Medaljens bakside». Det mest selvsagte tiltak for å oppfylle Nobels siste vilje er å undersøke hva denne viljen faktisk er, og så gjøre den godt kjent. Det kravet har Nobelkomiteen bastant avvist i 15 år. Den svenske Nobelstiftelsen har fått ny direktør, den norske juristen Vidar Helgesen. I et intervju nylig sa han at kjernen i nobelprisene var å endre verden.

Intet er viktigere enn å få slutt på all krig, men hvordan? Nobel ville at prisen skulle fremme globalt samarbeide, folkerett og nedrustning, men slik ble det aldri. I all stillhet besluttet Stortingets ledelse allerede i 1897 å se bort fra testamentets klare mål om en reduksjon eller avskaffelse av militæret.

Nobelkomiteen har gjort som den selv ville

Nobelkomiteen har aldri tolket testamentet, men i stedet tolket sine egne, selvvalgte og vide, begreper «fred» og «fredsarbeid». I praksis har den gjort som den selv ville. Dette er en kriminell handling, et underslag eller økonomisk utroskap. Lovbruddet har fortsatt i 15 år, uanfektet av mine oppfordringer om å respektere loven.

Under arbeidet med boken fikk jeg adgang til Nobelkomiteens interne arkiver. Jeg har gjennomgått samtlige 140 priser gjennom 120 år (1901-2020) og konkludert med at bare cirka 25 prosent av prisene holder mål. I Nobelkomiteens interne utredninger fant jeg både motvilje og forakt for den ideen og de personene Nobel ønsket å støtte.

Hvem skulle så egentlig ha vunnet? Jeg fant hele 114 av dem gjemt og glemt i arkivene. I boken er de bragt opp i dagen, en viktig historieskriving om en politisk idé som har vært systematisk fortrengt og undertrykt av samfunnet, til og med av Nobelkomiteen.