Fredsbevegelsen på veg framover i USA!

Av Bjarne Lavik, styremedlem i Antikrigs-Initiativet

18. mars mobiliseres det til store demonstrasjoner i USA, bl.a. foran Det Hvite Hus i Washington. Hovedkravet er «Bruk pengene på det folk trenger – ikke på krigsmaskinen». Paroler ellers er «Fred i Ukraina – forhandlinger, ikke opptrapping», «Nei til USAs endeløse kriger & sanksjoner – oppløs Nato».

Og til nå har nesten 250 organisasjoner meldt seg på til disse demonstrasjonene! Fra hele det politiske spekteret! Og dette er i USA!

Hva så her i Norge? Når skal vi komme dit med store, breie markeringer? Vi må komme dit vi også!

Antikrigs-Initiativet er også på gaten 18. mars, i Bergen. Bli med for våpenhvile, forhandlinger og fred i Ukraina.

Vi må våge å snakke om fred

Av Per M. Mathisen og Espen Bentsen Øyulvstad, medlemmer av Antikrigs-Initiativet i Kristiansand. Kronikken sto på trykk i Fædrelandsvennen 13. desember 2022.

Å snakke om fred i Ukraina i dag er krevende, man blir fort stemplet som Putin-tilhenger. Mange mener at våpenstøtte til Ukraina er nødvendig, og at krigen mot Russland kan vinnes. Men de russiske lederne har gitt uttrykk for at dette er en eksistensiell krig for dem – og at atombomber vil være en «siste utvei».

Begrepet «Ingen er sikre før alle er sikre» ble lansert i 1982 av Palme-kommisjonen da den la fram sin rapport «Vår felles framtid» for FNs generalforsamling. Kommisjonen, ledet av Olof Palme, mente (selvsagt !) at alle parter i konflikter må bli hørt, og at FN må være en sentral fredsmegler. Et annet budskap var at opprustning ikke skaper sikkerhet og fred, men potensiell destruksjon på et høyere nivå.

Rapporten ble dessverre ikke fulgt opp. NATO opererer i stadig større grad på egenhånd, uten FN-mandat. Og verdens samlede militærutgifter øker jevnt og trutt. De passerte for første gang 2000 milliarder dollar i 2021, i følge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.

Den vestlige fortellingen om krigen i Ukraina er at Russland gikk uprovosert til angrep på Ukraina. Et ekspansjonistisk Russland med en paranoid leder på toppen, som det frihetselskende Vesten må stoppe. Å forsøke å finne en fredelig løsning med Russland er ønsketenkning.

Men Palme-kommisjonen budskap var: «Ingen er sikre før alle er sikre», eller sagt på en annen måte: «Jeg er ikke sikker før min motpart er sikker». Vi blir nødt til å undersøke hva som skal til for at Russland skal føle seg sikker. Landet har opplevd flere invasjoner fra Vest, fra Napoleon til Hitler. USA tillot ikke Sovjetunionen å etablere rakettsystemer på Cuba i 1962. Dette var en «rød linje» for USA, en grunn for krig. Må vi ikke da akseptere at også Russland har behov for en nøytral sone langs sine grenser ?

Den amerikanske tenketanken Rand Corporation har hatt stor innflytelse på USAs utenrikspolitikk. I 2019 publiserte de rapporten «Overextending and unbalancing Russia». Her diskuteres alle tenkelige måter USA kan skade Russland på – ved «angstskapende» tiltak i nærområdene (utplassering av rakettsystemer etc.), ved å redusere Russlands inntekter av olje og gass, ved diverse boikotter og sanksjoner osv.. Å gi dødelig støtte til Ukraina ble vurdert som high benefit.

Uttalelser fra Biden og utenriksminister Blinken etter utbruddet av krigen har bekreftet at amerikansk politikk nettopp er å svekke Russland, økonomisk og militært, så hardt «at de ikke vil være i stand til nye kriger».

Etter Sovjetunionens fall i 1991 har de fleste tidligere Warszawapakt-landene blitt medlemmer av NATO. Flere sentrale amerikanske politikere, som George Kennan, Robert McNamara og Robert Gates advarte sterkt mot denne politikken. Kennan skrev «… expanding NATO would be the most fateful error of American policy in the entire post-cold-war era.” Men det skjedde. Og i takt med NATO-utvidelsen østover har det bli holdt utallige NATO-øvelser nær Russlands grense.

I 2002 sa USA opp ABM-avtalen (om begrensning av anti-ballistiske rakettsystemer) med Russland. I 2016 utplasserte USA et slikt rakettsystem i Romania, og et annet er under etablering i Polen. Disse systemene kan avfyre offensive atomvåpen. I 2019 sa USA opp INF-avtalen (om atomførende mellomdistanse-raketter). Det er nå ingen avtaler som hindrer USA i å sette opp rakettsystemer med atomførende raketter nær Russlands grense.

I 2008 vedtok NATO at det vil tillate både Ukraina og Georgia å bli NATO-medlemmer («Bucarest-memorandumet»). Samme år meldte den daværende amerikanske ambassadøren i Moskva, William Burns, at for Russland var Ukraina den rødeste av alle røde linjer. Men vedtaket fra 2008 ble opprettholdt på NATO-toppmøtet i Brussel juni 2021.

Etter maktskiftet i Ukraina i 2014 (som må betegnes som et voldelig, USA-støttet kupp) flyktet den sittende presidenten og et vestvennlig regime overtok. Det brøt umiddelbart ut kamper i den østlige Donbas-regionen mellom regjeringsstyrker og russisk-vennlige separatister. Minsk-avtalene (I og II) inngått høsten-vinteren 2014-2015 var et forsøk på en fredsløsning som de opprørske områdene i Donbas (og Russland) kunne leve med, men ble dessverre aldri fulgt opp.

I stedet ga USA og NATO i årene som fulgte massiv militær støtte til Ukraina. Det ble avholdt en rekke militærøvelser, ofte tett opp mot den russiske grensen. I august 2021 inngikk USA og Ukraina en avtale om «stategisk militært samarbeid», uavhengig av hva som skjedde med NATO-medlemskap.

Spørsmålet som må stilles er: Har Russland grunn til å føle seg truet ?

Og: Ville Russland ha invadert Ukraina hvis Ukraina hadde holdt en annen, mer nøytral linje i forhold til Russland og Vesten ?

Vi må våge å stille slike spørsmål. Vi må våge å snakke om fred. Vi må kreve at våre politikere satser på fredsfremmende dialog framfor militær konfrontasjon, at fientlig retorikk erstattes av vilje til gjensidig forståelse. Prisen for å fortsette dagens kurs kan bli veldig høy.

En militaristisk elite

Ukraina: Kva er konsekvensane av USA- og NATO-ekspansjon austover i Europa?

Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet. Kronikken kunne først leses i Ny Tid 2. februar.

Det er ein kjensgjerning at mange i Noreg antan ikkje veit nok eller ikkje er interessert i fenomenet NATO. Heller ikkje veit me nok om Vesten og USA sine mange provokasjonar mot Russland. Medan spenninga i Ukraina og Europa er på bristepunktet, må nokon ta til vitet og snakke dialog og avspenning. Intense møter mellom Russland, USA, NATO og OSSE (Org. for sikkerheit og samarbeid i Europa) går føre seg, men få framsteg til no. Difor er det viktig sett ut frå eit nedrustnings-, avspennings- miljø- og økonomisk perspektiv å heile tida drive informasjonen og motstanden mot militarismen framover. Når ein høyrer generalsekretæren i NATO, NATO-politikarar og andre stadig hevde at nettopp NATO er fredsskapande og er viktig for såkalla stabilitet i verda, ja, då bør ein stoppe opp og spørje nokre viktige ting:

Kven vil at me skal tru dette? Kva er interessene bak?

Dei som vil dette er m.a. det militær-industrielle kompleks der store økonomiske interesser er det sentrale i sameining med styresmakter. Kvifor? Fordi den kapitalistiske vestlege verda vil ha verdshegemoniet intakt. Store imperialistmakter konkurrerar om dette hegemoniet. Difor vert Russland no og elles Kina trekt fram som hovudtrugsmål. Slik oppretthaldast og styrkast eit fiendebilete der t.d. Kina ikkje må verte makt nummer 1 i verda, men trengs å haldast nede. Diverre er våre store media med på dette spelet og er med på å tåkelegge eller forherleggjera, som når ein til dønmes ofte høyrer og leser om NATO-medlemskapet og «vår» trong for å forsvare oss mot «dei andre». Slik det er i høve Russland for tida.

NATO

Denne forherlinga av NATO melom anna av Nrk-redaksjonar er veldig typisk for vestleg media. Aldri nok gode kritiske spørsmål, alltid denne «kosepraten», eller denne uroa over «våre fiendar», ingen utfordrande spørsmål til NATO sin generalsekretær eller politikarar. Det er frustrerande å vera vitne til denne journalistiske «skuggeboksinga». Kva med dette: «Det er ein råten gamal løyndom. Men det er også ein av dei mest formidable nektingar hjå Den Atlantiske Alliansen (NATO): Atombomber er lagra– eit alvorlig brot på internasjonale lover – i Italia, Tyskland, Belgia, i Nederland og i Tyrkia.» Arms Control Association (USA) anslår at USA har om lag 100 atomvåpen utplassert i Europa. Kvifor dekkar ikkje norske media slikt?

Continue reading →

Vesten si rolle i Afghanistan

Det som hender er eit nederlag for USA. Men lite grunnlag for glede og optimisme når det er eit styrka Taliban som tek over. Den noverande norske regjering lever framleis i bobla si: Det var rett å ga inn i Afghanistan. Når skal dei pinadø læra?

Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet

No stikk Vesten av frå Afghanistan med “halen mellom imperialistbeina”. Etter å ha vore der i 20 år (ein av USA sine lengste krigar) avgjorde president Biden at styrkane skulle trekkast ut i år. Taliban har førebudd seg godt dei stiste par åra, med hjelp av m.a. Pakistan og Saudi-Arabia, til å overta landet når dette vakuumet måtte koma. Det har dei no gjort. På 11 dagar har dei teke provinshovudstad etter provinshovudstad og så Kabul. Vestlege ambassadefolk med sine afghanske hjelparar og dei afghanarar som har råd, står no i kø på flyplassen for å kome seg ut. Dei fleste afghanarar kan ikkje det og lyt stålsetje seg som best dei kan til dei “nye” usikre tidene.

Vestleg intervensjon har i desse 20 åra ikkje skapt fred, snarare motsett. Med USA i spissen har dei prøvd å bombe fram demokratiet. Slikt går aldri i lengda. Det har mange andre “utanlandsoperasjonar” i historia vist, med døme som Vietnamkrigen (1957–1975) og Libyakrigen (2011). Løparguten Noreg har vore med på dette mislukka “felttoget for demokrati” i Afghanistan, lat oss ikkje gløyme det!

Continue reading →

No trengst nye fredsinitiativ

Av Vidar Lehmann, medlem i Antikrigs-Initiativet. Lehmann har tenestegjort i nesten tre år i FN sine fredsbevarande operasjonar på Gaza og i Libanon, over ein tidsperiode på meir enn tretti år.

Frå havdjupet utafor norskekysten kan både Russland og USA sine ubåtar fyra av kjernevåpenmissilar med stor nok rekkevidde og kraft til å leggja kvarandre og omverda sine sivilisasjonar øyde og gjera det meste av planeten uleveleg. Dette veit dei. Likevel held denne «dance macabre» fram. Ein ny rundgang fekk denne spiralen nyleg ved at sjefen for USA sin strategiske kommando hevda at USA no måtte bu seg på atomkrig. Han grunngav det med at Russland og Kina si opprusting og modernisering, mellom anna av atomvåpen, var i ferd med å setja USA i bakleksa.

Tretti år etter førre kalde krigen er ein ny i full gang. Skilnaden mellom dei er at denne gongen er ingen av rivalane Russland og USA kvar for seg militære trugsmål mot oss. Trugsmålet er rivaliseringa mellom dei.

Parallelt har det skjedd ei endring i vår militære doktrine. I Sovjetperioden var oppgåva å vera ein krigsførebyggjande terskel med basis i NATO-medlemskapet. Sidan 2016 er det siste endra til at vi skal sikra ei truverdig avskrekking med basis i NATO sitt kollektive medlemskap. Ved nærare augnesyn er dei to utsegnene svært ulike.

Nyleg har FN sitt vedtak om å forby atomvåpen fått kvalifisert fleirtal. Formelt strir difor no atomvåpen mot folkeretten. Likevel har styresmaktene våre og seinast AP sitt årsmøte stemt mot forbodet. Dei grunngjev det med at før dei store aktørane bryr seg, vil ikkje eit forbod hjelpa. Sagt på ein annan måte: Først når land som Russland og USA er viljuge til å signera forbodet skal vi gjera det.

Eit anna, ikkje fullt så høglytt proklamert argument, er at dersom vi tiltrer forbodet, kan det bli oppfatta så negativt av USA /NATO at det går ut over viljen deira til å forsvara oss mot Russland. Dette argumentet er berre haldbart dersom ein meiner at det først og fremst er Russland, men ikkje rivaliseringa mellom dei to som er trugsmålet.

Continue reading →

Klientstaten Norge

Av Bjarne Lavik, nestleder i Antikrigs-Initiativet

Ukjært barn har mange navn. I Norges tilfelle er vi en klientstat, eller en vasallstat, eller en satellittstat. Under USA. Og klientstillingen vår blir bare verre og verre. Vi er allerede langt vekke fra den gamle basepolitikken. Realiteten er uomtvistelig at vi er blitt en av de mest framskutte basene for USAs aggressive politikk overfor Russland.

Og forsøkene fra utenriksminister, forsvarsminister og resten på å snakke vekk realitetene, blir bare mer og mer krampaktige og innholdsløse.

USAs daværende forsvarsminister Ash Carter på felles pressekonferanse med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Oslo 9. september 2016. Foto: Flickr.com (CC BY 2.0)

Fortsatt gnager og gnager de på “våre alliansepartnere“, “USA som skal gi oss trygghet og sikkerhet“. Åpent sagt av mange i disse miljøene: Mot Russland som vil angripe Norge. Noe som er så fjernt og ahistorisk som mulig. Russland posisjon er nå, som før, defensiv. Defensiv for å kunne møte og forsvare seg i den situasjonen som klientstaten Norge helt og fullt er med på å utvikle: Innringingen av Russland militært fra alle kanter. Dette sammen med alt det andre av sanksjoner, trusler og systematisk demonisering av landet.

Store Norsk Leksikon beskriver det å være klientstat bl.a. slik:

Klientstaten styrer som regel sine indre forhold, men følger sin patron når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. At det er andre enn klientstaten som bestemmer i ytre forhold, blir ikke gjort allment kjent.

Continue reading →

Stormaktspolitikk på Litteraturhuset

Antikrigs-initiativet, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) og Klimafestivalen §112 sto sammen om arrangementet «Sikkerhetspolitikk på kollisjonskurs med klimamål og fred?» på Litteraturhuset torsdag kveld.

Journalist og forfatter Bård Wormdal innledet med foredraget «Stormaktspolitikk i Nordområdene og Norge», og ga de fremmøtte innsikt i sikkerhetspolitiske forhold som vi ellers hører svært lite om.

Amerikansk dominans av norsk etterretning

Wormdal tok utgangspunkt i det han kalte «Norges geografiske forbannelse», der vi ligger sentralt plassert i nordområdene. Han viste innledningsvis til konkrete hendelser

Bård wormdal — Bård Wormdal (Foto: Ståle Olsen)

de siste årene, der både russerne og amerikanerne/NATO har gjennomført store militærøvelser.

Norge har en sentral rolle i innhenting av etterretningsinformasjon, og har på mange måter fungert som USAs øyne og ører mot Sovjetunionen og Russland. Sentralt i Wormdals foredrag sto historien om Vardø-radaren, som eies og driftes av USA, og som leverer viktig informasjon direkte til amerikanerne. Denne radaren oppgraderes kraftig i disse dager.

Lar vi oss bruke i et stormaktsspill? Hva vet egentlig våre egne myndigheter om hva som foregår?

Wormdal konkluderte med at det er amerikansk dominans av norsk etterretning. Dette kan skape større spenninger i forholdet til Russland og svekke norsk sikkerhet.

Paneldiskusjon og spørsmål fra salen

Etter Wormdals foredrag var det klart for en paneldiskusjon. I panelet satt Tor Ivar Strømmen (orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen), Susanne Urban (IKFF) og Åse Møller Hansen (IKFF/antikrigs-initiativet). Bård Wormdal tok også plass. Ordstyrer var Terje Alnes fra Antikrigs-initiativet.

Paneldiskusjonen ble etterfulgt av en åpen runde der folk i salen kunne ta ordet. De fremmøtte kom med mange gode innlegg og spørsmål til panelet. Diskusjonen og spørsmålsrunden ble tatt opp av lydtekniker, og et 55 minutters sammendrag kan bli å høre i programmet «Debatt i P2» (NRK) i neste uke, hvis NRK er fornøyd med opptakene.

Panelet 2 — Fra venstre: Terje Alnes, Tor Ivar Strømmen, Susanne Urban, Åse Møller-Hansen og Bård Wormdal (Foto: Ståle Olsen)

Innlegget BT ikke vil trykke

Antikrigs-initiativet svarer på kommentaren som sto på trykk i Bergens Tidende 26. august, der det argumenteres for at Norge er tjent med å sende et marinefartøy til Persiabukta. BT vil ikke trykke innlegget, derfor legger vi det ut her.

______________________________

Ståle Ulriksen 260819 — Forsker ved Sjøkrigsskolen, Ståle Ulriksen,mener vi bør si ja til USAs forespørsel (skjermdump fra bt.no)

Norge må si nei

26. august har forsker ved Sjøkrigsskolen, Ståle Ulriksen, en kommentarartikkel der han tar opp USAs henvendelse om å bidra i en internasjonal styrke for å beskytte skipsfarten i Persiabukta. Ulriksen har flere motforestillinger, bl.a. at beredskapen her hjemme blir svekket. Likevel vil det være svært vanskelig, og kanskje til skade for norsk sikkerhet å si nei, skriver han.

Antikrigs-initiativet er uenig, det er ikke vanskelig å si nei. Norge bør absolutt si nei til å delta, akkurat som Tyskland har gjort. En slik deltakelse er et bidrag til å trappe opp konflikten mellom Iran og USA. Konflikten har ingen militær løsning, det er kun samtaler og diplomati som kan sikre fred, også for den internasjonale skipstrafikken i området.

Antikrigs-initiativet sier seg enig med de to seniorforskerne ved NUPI, Julie Wilhelmsen og Sverre Lodgaard, som begge fraråder å sende militærfartøy til Persiabukta. – Hvis regjeringen sier ja til å delta i en amerikansk-ledet militæroperasjon i Persiabukta, kan det bli en snubletråd som fører oss inn i en krig vi helst vil unngå, sier Lodgaard.

Vi frykter at Norge enda en gang skal la seg lure inn i en internasjonal konflikt. Norge må lære av erfaring. I 2011 bombet norske F-16 fly Libya. Det som i utgangspunktet skulle være en begrenset militær operasjon utviklet seg til full krig. I ettertid vet vi at hele krigen var basert på en serie løgner. Landet ble fullstendig ødelagt. En eventuell krig i Iran vil være en enda større katastrofe.

Ulriksen synliggjør den umulige situasjonen som Norge har satt seg i, ved at vi i stadig større grad underlegger oss USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Skal vi vise oss «som en god alliert», ved å si ja til enda en forespørsel fra USA, kan dette føre oss inn i en endeløs krig.

Antikrigs-initiativet mener at det norske forsvaret skal forsvare Norge. Vi vil ikke sende noen norske soldater utenfor landets grenser, med unntak for fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

For Antikrigs-initiativet
Gitte Sætre og Terje Alnes

Norge må si nei til å bidra militært i Persiabukta

Uttalelse fra Antikrigs-initiativet, 8. august 2019
Norge må si nei til å bidra militært i Persiabukta

Antikrigs-initiativet ber Regjeringen si nei til forespørselen fra USA om å bidra militært i krisen i Persiabukta. Et slikt bidrag vil ikke være en del av løsningen, men tvert imot kunne eskalerer konflikten betraktelig og øke faren for full krig. Siden Storbritannia 5. august sluttet seg til den USA-ledede aksjonen, er den separate britiske henvendelsen ikke lenger aktuell.

Konflikten mellom USA og Iran startet ikke i år, men går mange tiår tilbake. Vi må ikke la oss manipulere av nyhetsmeldinger om påstått iransk aggresjon. Trump-administrasjonen sa opp atomavtalen med Iran i 2018, og beskylder Iran for å ville utvikle atomvåpen. Disse påstandene er det ingen belegg for, tvert imot har internasjonale observatører sagt at Iran fullt ut har etterkommet vilkårene i atomavtalen.

Påstanden om at et land forsøker å utvikle «masseødeleggelsesvåpen» har vi hørt før. Dette var hovedargumentet bak den katastrofale Irakkrigen i 2003, «bevis» ble lagt frem, men disse viste seg å være fabrikkerte. Norge har tidligere latt seg lure til å bidra militært i konflikter som siden utviklet seg til fullskala krig, sist i Libya i 2011. I dag vet vi at Libyakrigen var basert på en serie løgner, og at resultatet ble et ødelagt land og en stor tragedie for det libyske folket.

Det er all mulig grunn til å stille seg skeptisk til påstandene om at Iran bryter avtaler og angriper internasjonal skipsfart. Iran truer ikke USA, det er USA som truer Iran og har omringet landet med 36 militærbaser i nabolandene, samtidig som antall amerikanske marinefartøyer, bombefly og soldater i regionen har økt fra uke til uke.

Basert på tidligere erfaringer ber Antikrigs-initiativet norske medier være særlig på vakt mot krigshissende propaganda.

Uten å ha den historiske konteksten i bakhodet mister vi vesentlig informasjon om forholdet mellom Iran og USA. USA har i tiår forsøkt å kontrollere Iran, og det er lett å peke på at hovedmotivet er at USA ønsker tilgang og kontroll over de iranske oljeressursene. Norge må bidra til at den økonomiske sanksjonspolitikken mot Iran oppheves.

Den norske regjeringen bør gjøre som Tyskland og si nei til å sende et norsk marinefartøy til Persiabukta. Norge må gi klar beskjed til USA om at bruk av militærmakt kan føre til en storkrig med grusomme konsekvenser for folk i hele Midtøsten.

Vår utenrikspolitikk og våre mediehus reaksjonsmønstre har frem til i dag hvilt på et premiss om at USA leder og dikterer. I dag vet vi inderlig godt at prisen verken er sunn eller god for andre enn våpenindustrien og oljeeventyret. Krigskulturen kan ikke lenger fortsette! Det er lett å starte en krig, men nesten umulig å avslutte den. Verden er trøtt og traumatisert, vi kan ikke ha mer krig. Antikrigs-initiativet krever nye strategier. La verden finne dem.