Vesten si rolle i Afghanistan

Det som hender er eit nederlag for USA. Men lite grunnlag for glede og optimisme når det er eit styrka Taliban som tek over. Den noverande norske regjering lever framleis i bobla si: Det var rett å ga inn i Afghanistan. Når skal dei pinadø læra?

Av Ivar Jørdre, styremedlem i Antikrigs-Initiativet

No stikk Vesten av frå Afghanistan med “halen mellom imperialistbeina”. Etter å ha vore der i 20 år (ein av USA sine lengste krigar) avgjorde president Biden at styrkane skulle trekkast ut i år. Taliban har førebudd seg godt dei stiste par åra, med hjelp av m.a. Pakistan og Saudi-Arabia, til å overta landet når dette vakuumet måtte koma. Det har dei no gjort. På 11 dagar har dei teke provinshovudstad etter provinshovudstad og så Kabul. Vestlege ambassadefolk med sine afghanske hjelparar og dei afghanarar som har råd, står no i kø på flyplassen for å kome seg ut. Dei fleste afghanarar kan ikkje det og lyt stålsetje seg som best dei kan til dei “nye” usikre tidene.

.

Vestleg intervensjon har i desse 20 åra ikkje skapt fred, snarare motsett. Med USA i spissen har dei prøvd å bombe fram demokratiet. Slikt går aldri i lengda. Det har mange andre “utanlandsoperasjonar” i historia vist, med døme som Vietnamkrigen (1957–1975) og Libyakrigen (2011). Løparguten Noreg har vore med på dette mislukka “felttoget for demokrati” i Afghanistan, lat oss ikkje gløyme det!

Continue reading “Vesten si rolle i Afghanistan”

No trengst nye fredsinitiativ

Av Vidar Lehmann, medlem i Antikrigs-Initiativet. Lehmann har tenestegjort i nesten tre år i FN sine fredsbevarande operasjonar på Gaza og i Libanon, over ein tidsperiode på meir enn tretti år.

Vidar Lehmann

Frå havdjupet utafor norskekysten kan både Russland og USA sine ubåtar fyra av kjernevåpenmissilar med stor nok rekkevidde og kraft til å leggja kvarandre og omverda sine sivilisasjonar øyde og gjera det meste av planeten uleveleg. Dette veit dei. Likevel held denne «dance macabre» fram. Ein ny rundgang fekk denne spiralen nyleg ved at sjefen for USA sin strategiske kommando hevda at USA no måtte bu seg på atomkrig. Han grunngav det med at Russland og Kina si opprusting og modernisering, mellom anna av atomvåpen, var i ferd med å setja USA i bakleksa.

Tretti år etter førre kalde krigen er ein ny i full gang. Skilnaden mellom dei er at denne gongen er ingen av rivalane Russland og USA kvar for seg militære trugsmål mot oss. Trugsmålet er rivaliseringa mellom dei.

Parallelt har det skjedd ei endring i vår militære doktrine. I Sovjetperioden var oppgåva å vera ein krigsførebyggjande terskel med basis i NATO-medlemskapet. Sidan 2016 er det siste endra til at vi skal sikra ei truverdig avskrekking med basis i NATO sitt kollektive medlemskap. Ved nærare augnesyn er dei to utsegnene svært ulike.

Nyleg har FN sitt vedtak om å forby atomvåpen fått kvalifisert fleirtal. Formelt strir difor no atomvåpen mot folkeretten. Likevel har styresmaktene våre og seinast AP sitt årsmøte stemt mot forbodet. Dei grunngjev det med at før dei store aktørane bryr seg, vil ikkje eit forbod hjelpa. Sagt på ein annan måte: Først når land som Russland og USA er viljuge til å signera forbodet skal vi gjera det.

Eit anna, ikkje fullt så høglytt proklamert argument, er at dersom vi tiltrer forbodet, kan det bli oppfatta så negativt av USA /NATO at det går ut over viljen deira til å forsvara oss mot Russland. Dette argumentet er berre haldbart dersom ein meiner at det først og fremst er Russland, men ikkje rivaliseringa mellom dei to som er trugsmålet.

Continue reading “No trengst nye fredsinitiativ”

Klientstaten Norge

Av Bjarne Lavik, nestleder i Antikrigs-Initiativet

Ukjært barn har mange navn. I Norges tilfelle er vi en klientstat, eller en vasallstat, eller en satellittstat. Under USA. Og klientstillingen vår blir bare verre og verre. Vi er allerede langt vekke fra den gamle basepolitikken. Realiteten er uomtvistelig at vi er blitt en av de mest framskutte basene for USAs aggressive politikk overfor Russland.

Og forsøkene fra utenriksminister, forsvarsminister og resten på å snakke vekk realitetene, blir bare mer og mer krampaktige og innholdsløse.

USAs daværende forsvarsminister Ash Carter på felles pressekonferanse med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Oslo 9. september 2016. Foto: Flickr.com (CC BY 2.0)

Fortsatt gnager og gnager de på “våre alliansepartnere“, “USA som skal gi oss trygghet og sikkerhet“. Åpent sagt av mange i disse miljøene: Mot Russland som vil angripe Norge. Noe som er så fjernt og ahistorisk som mulig. Russland posisjon er nå, som før, defensiv. Defensiv for å kunne møte og forsvare seg i den situasjonen som klientstaten Norge helt og fullt er med på å utvikle: Innringingen av Russland militært fra alle kanter. Dette sammen med alt det andre av sanksjoner, trusler og systematisk demonisering av landet.

Store Norsk Leksikon beskriver det å være klientstat bl.a. slik:

Klientstaten styrer som regel sine indre forhold, men følger sin patron når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. At det er andre enn klientstaten som bestemmer i ytre forhold, blir ikke gjort allment kjent.

Continue reading “Klientstaten Norge”

Stormaktspolitikk på Litteraturhuset

Antikrigs-initiativet, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) og Klimafestivalen §112 sto sammen om arrangementet «Sikkerhetspolitikk på kollisjonskurs med klimamål og fred?» på Litteraturhuset torsdag kveld.

Journalist og forfatter Bård Wormdal innledet med foredraget «Stormaktspolitikk i Nordområdene og Norge», og ga de fremmøtte  innsikt i sikkerhetspolitiske forhold som vi ellers hører svært lite om.

Amerikansk dominans av norsk etterretning

Wormdal tok utgangspunkt i det han kalte «Norges geografiske forbannelse», der vi ligger sentralt plassert i nordområdene. Han viste innledningsvis til konkrete hendelser

Bård wormdal
Bård Wormdal (Foto: Ståle Olsen)

de siste årene, der både russerne og amerikanerne/NATO har gjennomført store militærøvelser.

Norge har en sentral rolle i innhenting av etterretningsinformasjon, og har på mange måter fungert som USAs øyne og ører mot Sovjetunionen og Russland. Sentralt i Wormdals foredrag sto historien om Vardø-radaren, som eies og driftes av USA, og som leverer viktig informasjon direkte til amerikanerne. Denne radaren oppgraderes kraftig i disse dager.

Lar vi oss bruke i et stormaktsspill? Hva vet egentlig våre egne myndigheter om hva som foregår?

Wormdal konkluderte med at det er amerikansk dominans av norsk etterretning. Dette kan skape større spenninger i forholdet til Russland og svekke norsk sikkerhet.

Paneldiskusjon og spørsmål fra salen

Etter Wormdals foredrag var det klart for en paneldiskusjon. I panelet satt Tor Ivar Strømmen (orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen), Susanne Urban (IKFF) og Åse Møller Hansen (IKFF/antikrigs-initiativet). Bård Wormdal tok også plass. Ordstyrer var Terje Alnes fra Antikrigs-initiativet.

Paneldiskusjonen ble etterfulgt av en åpen runde der folk i salen kunne ta ordet. De fremmøtte kom med mange gode innlegg og spørsmål til panelet. Diskusjonen og spørsmålsrunden ble tatt opp av lydtekniker, og et 55 minutters sammendrag kan bli å høre i programmet «Debatt i P2» (NRK) i neste uke, hvis NRK er fornøyd med opptakene.

Panelet 2
Fra venstre: Terje Alnes, Tor Ivar Strømmen, Susanne Urban, Åse Møller-Hansen og Bård Wormdal (Foto: Ståle Olsen)

Innlegget BT ikke vil trykke

Antikrigs-initiativet svarer på kommentaren som sto på trykk i Bergens Tidende 26. august, der det argumenteres for at Norge er tjent med å sende et marinefartøy til Persiabukta. BT vil ikke trykke innlegget, derfor legger vi det ut her.

 ______________________________

 

Ståle Ulriksen 260819
Forsker ved Sjøkrigsskolen, Ståle Ulriksen,mener vi bør si ja til USAs forespørsel (skjermdump fra bt.no)

Norge må si nei

26. august har forsker ved Sjøkrigsskolen, Ståle Ulriksen, en kommentarartikkel der han tar opp USAs henvendelse om å bidra i en internasjonal styrke for å beskytte skipsfarten i Persiabukta. Ulriksen har flere motforestillinger, bl.a. at beredskapen her hjemme blir svekket. Likevel vil det være svært vanskelig, og kanskje til skade for norsk sikkerhet å si nei, skriver han.

Antikrigs-initiativet er uenig, det er ikke vanskelig å si nei. Norge bør absolutt si nei til å delta, akkurat som Tyskland har gjort. En slik deltakelse er et bidrag til å trappe opp konflikten mellom Iran og USA. Konflikten har ingen militær løsning, det er kun samtaler og diplomati som kan sikre fred, også for den internasjonale skipstrafikken i området.

Antikrigs-initiativet sier seg enig med de to seniorforskerne ved NUPI, Julie Wilhelmsen og Sverre Lodgaard, som begge fraråder å sende militærfartøy til Persiabukta. – Hvis regjeringen sier ja til å delta i en amerikansk-ledet militæroperasjon i Persiabukta, kan det bli en snubletråd som fører oss inn i en krig vi helst vil unngå, sier Lodgaard.

Vi frykter at Norge enda en gang skal la seg lure inn i en internasjonal konflikt. Norge må lære av erfaring. I 2011 bombet norske F-16 fly Libya. Det som i utgangspunktet skulle være en begrenset militær operasjon utviklet seg til full krig. I ettertid vet vi at hele krigen var basert på en serie løgner. Landet ble fullstendig ødelagt. En eventuell krig i Iran vil være en enda større katastrofe.

Ulriksen synliggjør den umulige situasjonen som Norge har satt seg i, ved at vi i stadig større grad underlegger oss USA i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Skal vi vise oss «som en god alliert», ved å si ja til enda en forespørsel fra USA, kan dette føre oss inn i en endeløs krig.

Antikrigs-initiativet mener at det norske forsvaret skal forsvare Norge. Vi vil ikke sende noen norske soldater utenfor landets grenser, med unntak for fredsbevarende operasjoner i FN-regi.

For Antikrigs-initiativet
Gitte Sætre og Terje Alnes